av Noen ord til innledning:
Da jeg i 1972 kom til troen, var det bare noen helt få såkalte «barndomskristne» i vår menighet som var unge. Men en del eldre personer var det, og som Gud hadde bevart i troen hele livet. Det «normale» på den tiden var at så godt som alle gikk ut i verden, noe som i Guds øyne og etter hans vilje er det «unormale», siden han has skapt oss for å leve i et nært samfunn med ham.
Også blant de som var predikanter, hadde de absolutt fleste levd i verden. Siden vi var så mange som Gud kalte og gav omvendelsens nåde, ble det naturlig nok snakket mye om hvor stort vi opplevde det, siden for oss var det største som Gud hadde gjort i våre liv. Og også forkynnelsen ble delvis preget av dette.
Men jeg minnes godt noen som da var barndomskristne som kommenterte vår kanskje for store fokus på vår egen omvendelse. På en måte følte de at det var mest de nyomvendte som var i fokus, og at deres kristendom på en måte ble vurdert høyere enn deres som var barndomskristne. Og jeg forstår godt deres reaksjon og deres følelser. En sa: Må vi gå ut i verden og så komme tilbake for å få oppleve det like sterkt som de som har omvendt seg og kommet tilbake? Og kanskje andre tenkte: Er ikke vår tro og vårt trosliv like mye verd? De tilbakemeldingene jeg fikk, fikk meg til å innse at vi hadde feil fokus. For Jesu verk og hans kjærlighet er like stor også ovenfor de som har blitt bevart i troen. Og det at han har bevart dem på himmelveien, er jo et tydelig bevis på at han har vær med den og gitt den sin styrke. Og det at også de innser sitt syndeforderv og sine daglige svakheter – men også det at de kjenner glede over å være Guds barn – er jo et tegn på at den har den Hellige Ånd i sine hjerter. Det er jo det sikreste beviset på at de hører Herren til. Og når også de får høre å tro at alle deres synder er forlatt i Jesu navn og blod – går det da å bli renere eller å kunne duge bedre for Gud? Og når de eier troen og den Hellige Ånd i sine hjerter, så vil jeg spørre: Hva er det som de som har blitt bevart som barndomskristne ikke eier, som en som har levd i ulydighet, i synd og i verden, men som har fått omvendelsens nåde eier og som de barndomskristne ikke har? Av egen erfaring vil jeg si: Ikke noe annet enn dårlige minner over tristhet på grunn av hvor uforstandig jeg levde. Det samme følte David. Derfor ber han: «Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser! Kom meg i hu etter din miskunnhet, Herre, for din godhets skyld»! Men Gud være takk for hans nåde. Syndene er forlatt, sårene er grodd, men arrene er der ennå og påminner.
Derfor er det livsfarlig å fornekte troen og gå ut i verden i håp om å få komme tilbake, og at det da skal bli så mye bedre. For det er slettes ikke så sikkert at man på nytt får omvendelses nåde, og om men får det, så blir det absolutt ikke noe bedre.
Enkelte barndomskristne kanskje tenker: Har jeg den Hellige Ånd? Er jeg rett gjenfødt? Duger jeg for Gud? Hva betyr det for mitt trosliv ar jeg er døpt? Min frelsesvisshet er på alt for vaklende grunn. Og om jeg dør, så er jeg ikke så overbevist på at jeg blir frelst.
Og da er det nærliggende at man begynner å søke opplevelser, sterke subjektive følelser og ytre tegn. Men da skal vi vite: Selv sterke åndsopplevelser som er løsrevet fra Skriften er svermeri, hvor åndelige som de enn kan virke å være. Og grunnen er at Ånden alltid er tett knyttet til den treenige Gud, til Faderen og Sønnen. Og Ånden er alltid knyttet til Guds Ord. Åndsopplevelser og åndsåpenbaringer som er løsrevet fra personen Jesus Kristus og fra Ordet, er alltid et tydelig tegn på svermeri. Derfor er åpenbaringer som ikke stemmer overens med Skriften, intet mindre en villfarelse av forførende ånder. Slikt har alltid vært, og slikt florerer det av også i vår tid.
I løpet av mine 48 år i troen etter at jeg ble omvendt, har jeg møtt så mange yngre barndomskristne som har opplevd usikkerhet i troslivet, og som jeg så gjerne skulle ønske å hjelpe, støtte og veilede. Men ofte føler jeg at det kan være krevende, særlig siden livet ikke alltid er så enkelt, og det er ofte forskjellig for hver og en av oss.
Da jeg sist uke leste en artikkel fra et av vekkelsens tidsskrifter som tok opp en del spørsmål knyttet til å være en barndomskristen, fikk jeg lyst å oversette den til norsk. Jeg håper at noen skal finne både lærdom og styrke i troen av det han har skrevet, og at dere barndomskristne skal få deres troens øyne åpnet til å se hvor rike dere er og hvor rikt Gud har velsignet dere i Kristus. Men samtidig håper jag at vi som har fått omvendelsens nåde – og som han også skriver til – skal kunne innse at vi kun har blitt delaktig av det som dere allerede ved troen eier.
Kilde: Kasteen armo, av Wäinö Havas (fra Siionin Lähetyslehti 1940)
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta
Selv om man en gang er døpt, så er det i seg selv ikke er noen garanti for at den udødelige sjel blir frelst. Men samtidig vil vi – slik vår lutherske bekjennelse lærer, – frimodig tale til de mennesker som har falt ut av dåpens nåde. Det er nok sant at alle Guds løfter om hans nåde som Han har knyttet til dåpen står urokkelig faste (d.v.s. at pakten er gyldig fra Guds side, selv om vi mennesker bryter den). Derfor vil vi helst ikke bruke uttrykket ”å bryte sin dåpspakt”. Men når de døpte på grunn av sin ulydighet sløser bort sin tro og sitt trosliv, så er det nok sikkert at de som lever slik (i vantro), heller ikke har del i dåpens velsignelse.
For de som lever slik som den fortapte sønn levde, hjelper det ikke dem noe at de en gang ble døpt. Og å lære at alle døpte er har del i frelsen, vil være den aller verste måte for å dysse menneskene i søvn….
Men når det gjelder troende mennesker, så er dåpen en av de mest herlige nådegaver som vår Herre har forunt oss. Slik er det også for barn som har fått vokse opp i et kristent hjem og i en atmosfære preget av dåpens nåde. Disse har aldri våget å fornekte sin tro. Men fra år til år har de fått hjelp til å bevare en ren samvittighet ved daglig anger og omvendelse. Og så har de fått vokse til i troen, og mer og mer har de blitt bevisst på at de får sette sin hele og fulle tillit til Herrens fullkomne forsoningsverk og som er knyttet til dåpen, men også til syndenes forlatelse i Hans blod.
Derfor får de såkalte barndomskristne glede seg i takknemlighet over at allerede da de var små hjelpeløse barn, fikk de i dåpens hellige bad, motta og del i alle de trygge og faste løftene om Guds nådes husholdning. For alle som er barndomskristne, føles det utrolig bra at dåpen for dem hele livet, ved troen er et nåderikt livets vann og et gjenfødelsens bad i den Hellige Ånd. Dåpens oppfriskende nåde, slik som en krystallklar strøm, skyller inn over deres hjerter som kjenner seg fristet. Det å få lov til å minnes sin dåp, og den forløsning og nåde nåde som er knyttet til dåpen, er for den å sammenligne med vannet i Noas tid, og som bærer livets skip med den kristne mot den evige fredens ro!
Dåpens velsignelse åpner seg mektig også for de fortapte sønner og døtre som har falt ut av nåden, men som ved å tro ordet om forlikelse (2 Kor 5) og ved personlig omvendelse her i Guds rike får erfare hvor stort det er å få del i den nåde som omvendelsen gir dem del i. For da får den vende bort fra sitt frafall nettopp til dåpens nåde. Da renser kraften i Kristi blod dem på nytt, slik at de får del i en like salig tilstand som de hadde da de var små og nydøpte.
Men også slike personer som under alle de år som de levde i vantro ikke brydde seg noe som helst om dåpens pakt (men som ved omvendelse blir Guds barn), de minne også svært takknemlige dåpens bad som noe dyrebart. Men nå er dåpen for dem en tilsvarende nådens pant, slik som også Herrens hellige nattverd er det for dem. Det er knyttet et helt konkret og synlig middel, og er en pant på at nådens strøm virkelig har vasket bort alle synder, og at vi helt som syndere i virkeligheten har fått ikle oss Kristus og hans rettferdighet.
Men det at vi får minnes vår egen dåp, er for oss som kjemper troens kamp bare en sak av alt det som vår Herre har gitt oss for å styrke oss. Vi blir også styrket i vår tro ved å lese Guds Ord, når vi får høre evangeliet forkynt offentlig, når vi i det personlige skriftemålet får høre (og tro) syndenes forlatelse forkynt og når vi vår motta Kristi legeme og blod i sakramentet, nemlig i brødet og vinen i nattverden.
Ingen av alle disse nådens dråper får havne ved siden av veien (eller være ubrukte) i en Kristens liv som ofte er omringet av mange fiender. For si har alle så sårt behov for alt dette, siden kampen vår mot alle fordervede krefter ofte kan bli kvelende het. Og det er heller ikke rett av oss å bruke tid på å forsøke å gi noen av alle disse måter Gud vil styrke oss med og særstilling, på den andres bekostning. For gjør vi det, kan det lede til en læremessig stridighet rundt oss…
Bønn:
Takk Herre, for alle de nådens midler du har gitt oss, og for at du ved disse nådens midler vil styrke troen i dine svake barn. Vi takker deg for at du ved disse nådens midler vil støtte oss i vår kamp på frelsens vei mot Himmelens hjem. For vi vandrer her gjennom denne sorgens dal, og er ofte nær ved å vansmekte. Takk for at vi – som tror på deg men som er anfektet – stadig får minnes vår dåp og får vandre her, båret av dåpens nåde, på vei mot Din evige og fullkomne fred!
Helsinki 20.7.1940
Wäinö Hawas
