av Baktalelse – en kjødelig synd som forårsaker stor skade for mange i menigheten – også i vår tid og i vår vekkelse
Innledning
Å baktale er å tale ondt eller nedsettende om noen som ikke er til stede. Lundes etikkleksikon forklarer baktalelse slik: «Baktalelse vil si å kaste ut beskyldninger mot eller tale nedsettende om andre. Andre uttrykk som brukes er sladder, løgn, sette ut falske rykter, «snakke bak ryggen på». Formålet er vanligvis å fornærme nesten for å stille seg selv eller sin sak i et gunstigere lys. Baktalelse har ofte sin grunn i hat og misunnelse eller i forskjellige livsvaner, yrker og forskjellig åndelig standpunkt».
På gresk kalles baktalelse/bakvaskelse for «diabolos», noe som er virkelig skremmende. Og det igjen forteller oss hvor alvorlig synd Bibelen holder baktalelse for å være. «Diabolos» er faktisk et av Satans navn. Bare denne sammenhengen forteller oss at baktalelse er noe vi som kristne ikke skal drive på med om vi vil leve rett kristelig. For gjør vi det, er vi på en måte den ondes sendebud og medhjelpere. Og det burde være innlysende at slikt absolutt ikke sømmer seg for Kristi sendebud (2Kor 5:20), siden ingen kan tjene to herrer slik Jesus advarer for (Matt 6:24). Djevelen er en falsk baktaler, en løgner og Guds barns anklager som anklager dem for Gud dag og natt (Åp 12:12). Å baktale – eller Bibelens greske ord «diabolos» – betyr dessuten «splitte» og «skape splid», og har altså nøyaktig samme egenskaper og virkninger som synden og djevelen har. Derfor er baktalelse så farlig og skadelig! Også av dette, bør vi skjønne at baktalelse er en stor synd, særlig siden det nesten alltid er knyttet løgner, bedrag og intriger/selvhevdelse til denne synd. En annen definisjon på baktalelse er når noen ned- eller baksnakker noen, selv om de vet eller burde ha vist at uttalelsene ikke er basert på sannhet, men i beste fall på løse og uverifiserte rykter. Baktalelse kan derfor sees på som å anklage noen ved hjelp av løgner. Som kristne bør vi være bevisst på at sladder, baksnakkelse og falske beskyldninger er et av Satans mest effektive våpen for å splitte kristenheten, særlig siden slikt skader Herrens folk og ødelegger navnet og ryktet til vedkommende person eller gruppe som blir bak- og nedsnakket. Å baktale er altså det samme som å sette ut falske rykter ved å snakke bak ryggen til den eller de man vil skade. Ved slik å fornærme sin neste uten at de selv hører på eller kan forsvare seg, er formålet som oftest å fremme seg selv eller å stille sin sak i et gunstigere lys. Dessuten har baktalelse nesten alltid sin rot i hat og misunnelse, enten det gjelder timelige spørsmål eller teologi og åndelige spørsmål.
En Herrens tjener skal ikke ligge i strid, spre falske rykter eller baktale
Særlig farlig er det dersom en eller flere predikanter eller ledere nedsnakker andre predikanter eller grupper ved bruk av list og intriger, for selv å skaffe seg innflytelse og godt navn og rykte. Før eller siden vil slikt nesten alltid føre til partier, og legge grunnlaget for senere splittelser. Selv om Guds Ord entydig advarer: “Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt” (2Tim 2:24), så forekommer dessverre strid og baktale også mellom predikanter i våre dager og i våre sammenhenger. Det er sterkt beklagelig! Hvorfor ikke heller ta slikt direkte opp med den eller de det gjelder? Og er det snakk om lærespørsmål eller noe man mener læres feil ifølge Skriften, vil det eneste rette ifølge Skriften være å legge fram hva Guds ord lærer slik Priskilla og Akvilas gjorde i forhold til Apollos (Apg 18:24-26), i stedet for å føre slikt ut til uvedkommende. Slik negativ nedsnakking sprer seg som en vondartet kreftsvulst i Kristi legeme fra person til person, fra menighet til menighet og fra land til land, og vil på sikt volde uant stor skade i Guds rike. Og i verste fall vil slikt før eller senere kunne føre til partidannelse og splittelse. Dersom vi som er predikanter begynner å nedsnakke andre predikanter eller andre kristne menigheter, får det på en måte større “autoritet” og større troverdighet. Grunnen er at predikanter i de fleste tilfellene ansees å være ærlige og pålitelige – slik Gud i sannhet forventer av enhver av sine troe tjenere (Matt 25:21-23) – som ikke under noen omstendigheter har rett til å sprer falske rykter, å baktale eller å spre løgner og halvsannheter. Så om predikanter eller andre kristne som de har stor tillit til forteller noe negativt om noen, er det lett å stole på at det er sant og troverdig, kanskje uten å dobbeltsjekke om det som fortelles, virkelig er sant og til å stole på. Slikt har dessverre lett for å spre seg. Men selv om det skulle stemme, har man ingen rett til å føre slike ryktet baktalelse videre, særlig siden Bibelen som helhet forbyr slikt.
Særlig for yngre kristne kan slikt virke troverdig, slik at de lar seg påvirke negativt både når det gjelder baksnakking og til å få dårlige hjerte til de som blir nedsnakket. Og slik kan de bli revet med i noe som de selv ikke kan forutse hva slikt innebærer, og hvilke skade det kan medføre for de som baksnakkes og for hele det kristne miljøet. På aposteltiden var det særlig apostlene Paulus (2Kor 10) og Johannes (3Joh) som ble gjenstand for en slik nedsnakking, og som kristne ble advart for og burde vokte seg for å ha tillit til. Og i dag gjelder det igjen andre som forkynner Guds ord som det advares for og som man bør vokte seg for, og ikke ha full tillit til. Vi bør merke oss at det var “de onde arbeiderne” (Fil 3:2; Rom 16:17) og «de falske brødrene» (Apg 20:29; 2Kor 2:17; 11:13; 11:26; Gal 2:4; 1Tim 4:2; 2Pet 2:1) som stod bak en slik nedsnakking på aposteltiden, og ikke Guds sanne medarbeidere.
Selv om også kristne kunne snuble og falle i baktalelse og i disse andre syndene, skulle de straks avlegge dem ved å bekjenne det som synd, slik apostelen oppmuntret til, helst samme dag før solen gikk ned (Kol 3:8). Men når det gjaldt mange av de kristne i Korint, så var det slik at de ikke bare iblant kunne falle i disse syndene, men derimot levde de i dem, siden de neppe holdt slikt for å være synd. Paulus er meget klar på at slikt ikke sømmer seg for de hellige, siden disse syndene er vantroens kjødelige synder, tatt med i lastekatalogene i Rom 1 og i Gal 5. Der går det klart fram at de som fortsetter med å leve i disse syndene uten å omvende seg, ikke skal arve Guds rike.
På grunn av at alle disse syndene var vanlige også blant mange av de som bekjente seg som Guds folk, ble menigheten splittet opp i mange grupperinger. De valgte ut sine yndlingspredikanter og holdt seg bare til dem. Noen valgte Paulus som sin predikant, andre Kefas, Apollos eller også Kristus. Andre som de ikke hadde samme gode og kjærlige forhold til, nedsnakket og baktalte de, og forsøkte å stikke kjepper i hjulene for deres arbeid for å framheve seg selv. Dette gjaldt særlig apostlene Paulus og Johannes. Og alt dette gjorde Paulus svært sorgfull. Dette førte til at han skrev alvorlige formaningsbrev til dem. Dessuten besøkte han disse menighetene, og tok opp saken direkte med dem i håp om å få satt en stopper for disse kjødelighetene.
GT om baktalelse
Allerede i det 8. bud forbyr Gud baktalelse (2Mos 20:16; 23:1). Profeten Jeremias forteller om vanskelige tider blant Gud folk da hver bror var en listig bedrager, og hver venn gikk omkring og baktalte (Jer 9:4). I GT går det klart fram hvor stor skade baktalelsene forårsaket. Baktalelsene skilte venn fra venn (Ord 16:28; 17:9) og voldte ødeleggelser for sin neste. Altså var dette noe som forekom også blant Guds folk (Sal 52:4-6). Dessuten forårsaket det krangel og uenigheter (Sal 55:22).
Det vi bør merke oss, var at baktalelser hovedsakelig forekom blant de gudløse, og at slikt aldri var frukter av en levende gudstro. Det entydige bilde Bibelen tegner av en ryktespreder og en baktaler, er at det er en falsk og upålitelig person, siden «de med munnen taler vennlig med sin neste, men i sitt hjerte legger de snare for ham» (Jer 9:8).
Av personer i GT som ble baktalt, kan som eksempler nevnes Moses (4Mos 12:1-2), David (Sal 31:14), Jeremia (Jer 20:10; 38:14) og ypperstepresten Josva (Sak 3:1). I det siste tilfeller bør vi merke oss at det var løgnens og all baktalers far, Satan selv, som anklaget Josva innfor Herren. Og om vi som kristne med list og ondskap baktaler noen av våre medkristne, løper vi Satans ærende, han som også kalles med navnet «diabolos», eller baktaler.
NT om baktalelse
På samme måte som GT omtaler baktalelse som en grov synd, gjør også NT det, derfor at slikt skader og splitter Guds menighet som er Kristi legeme, og skiller venn fra venn. Synden baktalelse plasseres derfor i samme gruppe som de øvrige grove og ugudelige syndene som tilhører den falne verden – en synd som fortjener døden (Rom 1:29-32); 1Kor 6:10), dersom man ikke omvender seg fra slikt og opphører med å leve i en slik synd. Også apostelen Jakob sammenligner baktalelse og ryktespredning som en særlig farlig ild (Jak 3), og han sier at tungen – om den får brukes i urettferdighetens tjeneste – er en verden av urettferdighet som smitter hele legemet. Selv blir den satt i brann av helvete (Jak 3:6). Vi bør minne oss at baktalelse på Bibelens grunnspråk er «diabolos», og faktisk er et av Satans navn. Og om baktalelsen opptrer sammen med andre synder som bitter misunnelse, selvhevdelse/trettesyke og trettesyke, er den særlig giftig. Derfor advarer Herrens apostel enhver som vil leve i gudsfrykt og ærbarhet i Jesus Kristus (1Tim 2:2; 2Tim 3:12):
- «Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer», Jak 4:11.
Når apostelen Peter omtaler baktalelse, gir han til kjenne at også en kristen kan falle i denne synd, noe sikkert alle noen ganger har gjort. Men vi bør merke oss at det er stor forskjell på å falle i en synd og å leve bevisst i den samme synd. Også for Perer er baktalelsen særlig skadelig når den opptrer sammen med ondskap, svik, hykleri og misunnelse. Og det er også slik at disse syndene sjelden opptrer alene, men oftest sammen med andre tilsvarende synder. Og om og når slikt skjer, formaner han til å avlegge slikt (1Pet 2:1) ved å bekjenne det som synd, først og fremst mot Gud som i sitt ord forbyr ryktespredning og baktalelse. Her får vi lære av David fra Salme 51. Dessuten er det viktig at synden «ryktespredning og baktalelse» i anger og bot bekjennes ærlig og åpent for den som har blitt nedsnakket og baktalt. Gjør man ikke det, forakter men ingen ringere enn Herren selv og Guds Hellige Ord, med alle de følgene slikt vil få. For en kristen har ingen rett til å heve seg over Skriften ved å bagatellisere baktalelsen, eller selv å definere hva som er synd og hva som ikke er det. For da ringeakter man og dømmer man dessuten loven om man tror at man er dens dommer (Jak 4:11) og står over den.
Peter forventer at kristne skal leve et hellig og verdig liv som de er kalt til med et hellig kall (2Tim 1:9), uten å baktale eller å spre ut falske eller halvsanne rykter. Slikt er noe som de som lever i verden i gjør, og som kristne skal holde seg for gode til å leve i. Slik de på Bibelens tid satte ut onde rykter om profetene og baktalte dem, gjorde de også med Jesus og med hans utvalgte apostler.
Til sist vil jeg komme med to oppmuntringer som apostelen Peter ga menighetene han skrev til, formaninger som også vi får ta til oss, og be Gud om hjelp og nåde til å leve etter det:
- «La deres ferd blant hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dagen når han besøker dem, fordi de ser de gode gjerningene dere gjør», 1Pet 2:12.
- «Men gjør det i ydmykhet og med frykt, idet dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det de baktaler dere for, som om dere var ugjerningsmenn. For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt», 1Pet 3:16-17.
Eugmo 24.8.2023
Henry Baardsen
