av Kristne menigheter og miljøer er felter hvor de lett kan utøve denne makt. Psykopater er vanligvis intelligente og sjarmerende, og de bruker all sin innflytelse og energi på maktkampen» (side 9).
Kapitteloverskriftene i boken beskriver maktmennesket ytterligere:
- De må stå i sentrum for oppmerksomheten. De opprettholder en stadig kampholdning.
- Skyldfølelsen er deres fremste våpen (de skaper skyldfølelse hos andre). De bryter ned selvfølelsen (hos andre). De fatter ikke andres behov.
- De har et stort behov for stimulans. (Innerst inne kjeder de seg. De elsker dramatikk og det å stå i sentrum for begivenhetene.) De har urimelige forventninger.
- De lurer de fleste.
- De elsker underordningssystemer.
- De angriper de svakeste.
- Psykopater forandrer seg ikke.
Løvås siterer Tollak B Sirnes som sier at «De fleste kontrollerte undersøkelser over resultatene av behandling av psykopater, viser at utsikten til forbedring er dårlig» (side 56). (Psykologer og psykiatere er sterkt uenige når de diskuterer hensiktsmessigheten av å diagnostisere noen som «psykopater». Noen mener at det er direkte galt å gjøre det. Andre hevder at vi ikke kan komme unna at slike mennesker finnes. Resultatet av diskusjonen er ennå ikke avgjort. Men selv om vi skulle tvile på berettigelsen av psykopat- begrepet, er det meningsfylt å snakke om maktmennesker.)
Løvås mener at det ikke er noen annen råd enn å bryte kontakten med slike maktmennesker uten at en innlater seg på lange brevvekslinger, diskusjoner eller forhandlinger med dem. Skal en avsette dem, må det gjøres på en juridisk uangripelig måte – andre måter er nytteløse.
Vår oppgave burde først og fremst være å verne den svake, og ikke å gi den sterke nye muligheter. Jo reddere vi er for å stoppe maktmennesker, jo mindre hensyn tar vi til dem som brytes ned i maktmenneskenes klør. Og disse har det ikke godt. De må stort sett lide i stillhet, for tar de opp det som er vanskelig, får de det enda verre. De kan nok betro seg til kolleger og få støtte og forståelse, men få kolleger våger å stille opp når det virkelig gjelder.
Ofrene har ofte store følelsesmessige problemer, søvnproblemer og fysiske lidelser. Enda verre: De begynner ofte å se på seg selv slik maktmennesket ser på dem, nemlig som svake, hysteriske, uåndelige, egoistiske, o.l.
Før vi går videre, må vi understreke: Det går an å ha makt og utøve makt uten å være maktmenneske. Det går an å ha autoritet uten å være et maktmenneske. Det går til og med an å være autoritær i negativ mening uten at en uten videre fortjener betegnelsen maktmenneske. Vi må være varsomme med å anklage noen for å være maktmennesker – svært varsomme.
Les videre side 4!
