av Som en konsekvens av liberaliseringen i DNK, er det mange foreldre som har ønsket at deres barn skal bli døpt i ELM, altså i Elvebakken læstadianske menighet. Helt fra gammelt av, har det innen menigheten blitt foretatt «nøddåp» eller hjemmedåp, ofte utført av en av de lokale predikantene eller i visse tilfeller av jordmora. Senere har disse dåpene blitt stadfestet i kirka av presten.
Egen dåpsliturgi for bruk i Elvebakken menighet ELM
Siden 2017 har det blitt forrettet så mange dåpshandlinger av barn i menigheten, at ELM har sett behov for å lage sin en egen dåpsliturgi. Dette har ikke skjedd tidligere i læstadiansk sammenheng, i alle fall ikke innen vår retning i Norge. Utgangspunktet for liturgien har vært kirkas 1920-liturgi og liturgien DELK bruker, men den har blitt tilpasset og bearbeidet for bruk i ELM med hjelp av en konservativ teolog. Dåpsliturgien er nå formelt godkjent og tatt i bruk i forbindelse med dåp i menigheten.
For oss som er en del av den læstadianske vekkelses over 175-årige historie, kan det kanskje være greit å kjenne litt til hva som ble lært om arvesynden, dåpen og gjenfødelsen i vekkelsen av Læstadius (1800-1861) selv, men også av noen av hans første utsendinger. Særlig etter at vi i ELM har godkjent og tatt i bruk ny dåpsliturgi, vil nok kanskje noen kunne spørre seg: Er dåpslæren til ELM i samsvar med hva Læstadius og hans medarbeidere stod for i vekkelsens begynnelse, eller har læra gått bort fra det opprinnelig læstadianske og fra hva Læstadius selv lærte, og har dåpssynet blitt mer luthersk? Og hva er læstadiansk dåpslære, og finnes det egentlig noen entydig lære om dåpen innen læstadianismen? Og dessuten: Hva har de læstadianske predikantene innen vår gren av vekkelsen – gammellæstadianerne (før 1934) og de som etter hvert har blitt kalt Alta-retningen lært i tiden 1870-1940? For å finne svar på disse spørsmålene, har jeg denne gangen hovedsakelig begrenset meg til kildene «Læstadianismen i Norge» av Dagmar Sivertsen, «Intervjuesamlingen av Martti E. Miettinen fra 1931-1932», «Læstadianismen, statskirken og kvenene 1870-1940» av Rolf Inge Larsen, «Stukturelle splittelsesmekanismer i Den læstadianske
bevegelse» av Knut Henry Skjærgård og «Læstadianernes tro og lære» og «Folk i nord møtte prester fra sør» av Kåre Svebak. Så langt er mitt inntrykk at noen enhetlig læstadiansk lære om arvesynden, dåpen og gjenfødelsen ikke finnes, det var alt for store sprik i meningene til det. Tross ulike syn, hadde de ingen ønsker om å splitte menighetene, bortsett fra at Erik Johnsen dannet sin egen gruppe senere, nettopp fordi han anså de andre læstadianergruppenes dåpssyn som vranglære.
Da Martti E. Miettinen gjorde sine intervjuer, virker det som om at han i alle menighetene han besøkte fra Ofoten i sør til Vadsø i nord, hadde fokus nettopp på disse spørsmålene. Ut fra svarene de har gitt, var det naturlig for meg å finne ut og å systematisere hva de – hovedsakelig predikantene og menighetslederne – mente om følgende spørsmål: Hva tenker de om arvesynden?, blir barna Guds barn i dåpen?, er dåpen nødvendig til frelse?, har Jesu hellige unnfangelse og fødsel helliget barnets unnfangelse og fødsel slik at de blir født hellige og rene? og er det slik at barna ikke trenger gjenfødelse før de synder med vilje? Ut fra hva predikantene og menighetslederne selv har gitt utrykk for, må man nok kunne si at predikantene har tenkt ganske ulikt når det gjelder arvesynden og dåpen, og det har man også gjort i de ulike menigheten som er spredd i de tre nordligste fylkene, helt fra Ofoten til Vadsø. Så langt jeg har klart å legge merke til, har man ikke noen steder hatt «menighetens offisielle syn», som predikantene og resten av menighetene har vært bundet til. Slik jeg tenker, har dette vært både en styrke og en svakhet.
I tillegg til de tre predikantene jeg har tatt med her, har følgende personer gitt uttrykk for sitt syn: Pauli Rantala, Isak Raattamaa, Vilhelm Tuni, Anton Holmgren, Hammerfest, Kristian Olaussen, Peder Andersen, Karl Sandberg, Erik Johnsen og Nils Larsen, Troms, August Lundberg, Antti Nalkki, Alta, Morten Mathisen Alta, Greta Kaisa Arnesen, Alta, Petter Posti, Alta, Nikolai Schelderup Nilsen, Sandstrand, Ragnvald Johan Eliassen, Tjeldøya i Lødningen og Ananias Brune, Volda/Vadsø/Hammerfest.
Denne gangen skal jeg bare ta med noen få utdrag av Læstadius og hva han selv har skrevet og forkynt, men også litt om hva to av hans første utsendinger til Norge, Antin Pieti og Matti Siikavuopio/Naimakka har lært på sine misjonsreiser i Norge. Neste gang tenker jeg å skrive litt om hva læstadianske predikanter som har virket i Norge har lært om de samme lærespørsmålene, altså om arvesynden, om barnedåpen og om gjenfødelsen.
Hvilke dåpssyn hadde egentlig Læstadius?
Å lage en dåpsliturgi basert på et enhetlig læstadiansk dåpssyn kan man kanskje si ville ha vært helt umulig. Som kjent var Læstadius prest i den svenske kirke, og han var en luthersk teolog. Men å si at han hadde samme dåpssyn som den svenske kirke, blir helt feil. På en måte var Læstadius ganske spesiell, og ikke alltid så lett å forstå. Og det gjaldt også hans syn på dåpen. På en måte hadde han flere syn, og å sette de sammen til en enhet blir nok for de fleste svært vanskelig. Iblant kunne hans prekener være helt i overensstemmelse med Luther, slik som i «Læstadius om dåpens sakrament«, som kan leses ved å følge linken nedenfor. Der sier han klart at «dåpen virker syndenes forlatelse», «frir fra døden og djevelen» og «gir evig liv til alle som tror». I en preken fra Seppo Leivo’s arkiv kaller Læstadius dåpen for «et hellig sakrament». Og han fortsetter: «Vi er alle sammen blitt født av syndig sæd. Derfor trenger vi å bli renset ved gjenfødelsens bad fra den urenhet og fra syndens smuss som har festet seg til vår hud da vi var i vår mors livmor»… «og i dåpen har vi blitt tatt inn i Guds nådes pakt«. Noe av det samme – langt på vei – finner man også i Dårhushjonet, som jeg skal henvise til nedenfor.
Andre ganger er han tydelig på at vanndåpen ikke er et gjenfødelsens bad. Da peker han på troen som et barn kan ha allerede før dåpen. Da er det troen som frelser, og ved denne tro er det også et Guds barn. Og den saliggjørende tro har sitt sete i hjertet og ikke i hodet eller på papiret. Her deler Læstadius samme syn som Luther som sier: «“… gjenfødelsen, som gjør oss til Guds barn, … skjer i hjertet … ved evangeliets Ord».
- Læstadius om dåpens sakrament
- Læstadius om gjenfødelsens bad, om arvesynden i barn og om dåpen som et hellig sakrament
- Luther om hvordan gjenfødelsen skjer
En som har forsket på bl.a. Læstadius dåpssyn, uttrykker seg slik: «Når det gjaldt barnedåpens frelsende virkning, kan man trygt kunne si at Læstadius var uklar«. Ifølge Lilly-Anne Østtveit, en annen Læstadius-forsker, er gjenfødelsen absolutt nødvendig for Læstadius, men at gjenfødelsen ikke skjer i vanndåpen. Så her er han helt på linje med Johan Raattamaa, noe han imidlertid ikke er alle andre steder hvor han taler om dåpen og dens virkninger. Et menneske blir ifølge Læstadius et Guds barn ved hjertets tro, og på denne tro blir barnet døpt. Ifølge Læstadius er arvesynden ingen bagatell, men en virkelig synd på lik linje med gjerningssyndene som trenger forsoning. Derfor må hjertet renses ved troen på Kristus. Ved denne tro får mennesket syndenes forlatelse, noe dåpen er en bekreftelse på, og dåpen er gitt som en pakt på det. Det er tydelig at dåpen for Læstadius både er en pakt, et nådemiddel og et sakrament som vi absolutt ikke får forakte, særlig siden den skjer i Faderens, Sønnen og den Hellige Ånds navn. Interessant er det at Læstadius sammenligner dåpen som en forlovelse. I dåpen mottar vi forlovelsesringen, og lever på en måte «som Maria, «som en jomfru som ikke vet om noen mann». Bryter vi dåpspakten og «faller fra nåden», skjer fornyelsen ved gjenfødelsen, og slik blir de to forenet igjen.
Det som kompliserer tydningen av Læstadius’ prekener, slik jeg har erfart det, er hans særlig frodige og helt spesielle språk som absolutt ikke er enkelt å forstå uten kjennskap til litteraturanalyse eller får hjelp til å tolke hans prekener. Dessuten kompliserer hans rikelige bruk av ulike rollemodellene, og dessuten alle metaforene han bruker. Egentlig var jeg heldig som til en fikk følge Lilly-Anne gjennom deler av hennes skriveprosess mot sin doktorgradsavhandling, slik at jeg gjennom det fikk lære meg ord og begreper mm. som var typiske for Læstadius, slik at jeg bedre i ettertid kan få større utbytte av hans skrifter.
For å kunne danne seg et lite bilde av Læstadius’ dåpssyn, skal jeg her ta med noen utdrag fra hva han har skrevet og hvordan det har blitt tolket:
«Læstadianismen i Norge», av Dagmar Sivertsen (gjengitt slik hun har skrevet)
En preken av Læstadius på første søndag etter nyttår 1852:
«Av dagens hellige evangelium ser vi at Jesus var døbt av Johannes i Jordans flod… Jesus behøvde ikke renselse eller daapen; thi han var født ren; men han viser alligevel, at daaben er en hellig handling og naadegjerning som intet menneske kan forandre eller tilintetgjøre.
Men menneskenes børn er ikke født rene, derfor trenger de daaben eller gjenfødelsens bad, hvorved faderen renser dem fra den uterlighet (uanstendig, seksuelt utsvevende handling) og urenhet, som følger med dem fra moders liv»….
«Et nyfødt barn kan fødes paa ny uten smerte formedelst den forløsning som er i Kristus Jesus; thi barnet har ikke gjörlig synd, men kun arvesynd».
En preken av Læstadius på første søndag etter nyttår 1848
«Naar er I blitt fødte av vann og aand? I daapen vel! Har I aldri brutt daapspakten?» 11)
Dagmar Sivertsen: Her som i alle prekener regnes med gjenfødelse i dåpen, men den holder ikke for voksne (HB: siden de absolutt fleste faller ut av dåpspakten). For selv om det skjer en renselse i dåpen, blir ingen stående i denne nåde. Barnet skitner seg straks til, og blir «i alle fall skitten på føttene» 12) Derfor må den døpte alltid under omvendelse senere, og fødes på ny.
Fra en preken av Læstadius, kommentert av læstadianismeforfatteren Dagmar Sivertsen
DS: Men barnet er – så vel som det voksne mennesket – verdens barn, grunnet arvesynden. I avhandlingen Dårhushjonet forklarer Læstadius hvordan et udøpt barn, tross arvesynden, kan frelses. Læstadius går ut fra at frelsen overhodet avhenger av tro, ikke av dåp, og troen må foreligge om dåp i det hele tatt skal ha noen betydning. Bare den som tror, kan motta syndenes forlatelse.
«Den som redan har tron före dopet, har fått syndenas förlåtelse. Men dopet är endast en bekräftelse derpå».
DS: Da barnet har troen på Kristus, har det også syndenes forlatelse, og det behøver derfor ikke dåp for frelse (HB: Dersom det skulle dø før det blir døpt). Men da dåpen – i likhet med nattverden – er et nådemiddel, bør den foretas som barnedåp da utsettelse kan føre til forakt for nådemiddelet 14).
«Döpelsen är lika litet som nattvarden ett opus operatum (HB: en blind tillit til selve sakramenthandlingens utførelse, selv om også troen mangler) …» 15, s. 413).
DS: Som nattverden gir en ikke utover øyeblikket gående syndsforlatelse, gir heller ikke dåpen utover øyeblikkets gående renselse for den troende. Individet vil ikke kunne bli i denne renselse; det vil alltid skitnes til igjen, grunnet både arvesynden og gjørlig synd. Derfor kan ikke dåpsnåden gi varig renselse. Det kan bare oppnås ved en stadig fornyelse av troen. Veien går gjennom daglig anger og bot, og da må individet til menigheten, som alene, på Guds vegne, har makten til å forvalte den daglige renselse ved sin løsenøkkel.
DS: Dåpsrenselsen blir ikke å anse som gjenfødelse. Fødselen går forut for renselen, og skjer i det øyeblikket individet får troen. Men en som er født, trenger naturlig også renselse. Læstadius mener at den åndelige fødsel følger samme lov som den naturlige. Barnet renses etter fødselen fordi foreldrene har et «hjärtats», «psykisk» behov for dette. I dåpen renses den gjenfødte fordi det er «ett kraft å Guds sida, ett psykisk behof att rena, två eller tvätta sina barn, uti den nya födelsens bad» 16).
DS: Men barnet er – såvel som det voksne mennesket – verdens barn, grunnet arvesynden. I avhandlingen Dårhushjonet forklarer Læstadius hvordan et udøpt barn, tross arvesynden, kan frelses. Læstadius går ut fra at frelsen overhodet avhenger av tro, ikke av dåp, og troen må foreligge om dåp i det hele tatt skal ha noen betydning. Bare den som tror, kan motta syndenes forlatelse.
«Den som redan har tron före dopet, har fått syndenas förlåtelse. Men dopet är endast en bekräftelse derpå». DS: Da barnet har tro, har det også syndenes forlatelse, og behøver derfor ikke dåp for å bli frelst (HB: Dersom det skulle dø før det blir døpt). Men da dåpen – i likhet med nattverden – er et nådemiddel, bør den foretas som barnedåp, da utsettelse kan føre til forakt for nådemiddelet 14).
«Döpelsen är lika litet som nattvarden ett opus operatum (HB: den blinde tilliten til selve sakramenthandlingens utførelse, selv om også troen mangler) …» 15, s. 413).
DS: Som nattverden gir en ikke utover øyeblikket gående syndsforlatelse, gir heller ikke dåpen utover øyeblikkets gående renselse for den troende. Individet vil ikke kunne bli i denne renselse; det vil alltid skitnes til igjen, grunnet både arvesynden og gjørlig synd. Derfor kan ikke dåpsnåden gi varig renselse. Det kan bare oppnås ved en stadig fornyelse av troen. Veien går gjennom daglig anger og bot, og da må individet til menigheten, som alene, på Guds vegne, har makten til å forvalte den daglige renselse ved sin løsenøkkel.
Dåpsrenselsen blir ikke å anse som gjenfødelse. Fødselen går forut for renselen, og skjer i det øyeblikket individet får troen. Men en født trenger naturlig også renselse. Læstadius mener at den åndelige fødsel følger samme lov som den naturlige. Barnet renses etter fødselen fordi foreldrene har et «hjärtats», «psykisk» behov for dette. I dåpen renses den gjenfødte fordi der er «ett kraft å Guds sida, ett psykisk behof att rena, två eller tvätta sina barn, uti den nya födelsens bad» 16).
Kommentar:
Slik jeg tolker Læstadius, tenker han at ved hjertets tro på Kristus, blir barnet et Guds barn og får tilgitt alle sine synder allerede før dåpen, ved troen, dersom en levende tro finnes i hjertet. Og som Jesus sier: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst (Mr 16:16). Men barnets tro kan jo ikke foreldrene se, og de kan heller ikke se inn i barnets hjerte. Men at barnet blir døpt i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn (Mat 28:19 ), er både foreldrene og fadderne vitner til. Og siden de også blir påminnet om Guds usvikelige løfter knyttet til Ordet og dåpen, blir det også lettere for dem å tro at barnet virkelig er et Guds barn og under hans gode omsorg, siden Guds pakt og løfter står urokkelig fast. Kanskje er det derfor Læstadius sier at barnet mest døpes for foreldrenes skyld? Og siden dåpen for Læstadius var et nådemiddel, holdt han det viktig å døpe barna så snart som mulig. I motsatt fall kunne de kanskje komme til å forakte barnedåpen, eller i voksen alder la seg døpe som voksen av baptistene som var aktive i deres omgivelse allerede på hans tid, også i Tornedalen.
Slik apostlenes gjerninger viser, var det noen som hadde fått den Hellige Ånd før dåpen: «Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?», Apg 10:47. Ved et annet tilfelle fikk de ikke den Hellige Ånd, selv om de var døpt: «For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn», Apg 8:16. Og ved et tredje tilfelle kan vi se at nettopp i forbindelse med dåpen, gav Gud sin Hellige Ånd.
Et utdrag fra Augustana, Art 5 har ofte blitt sitert, også på våre storforsamlinger: «For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet». Å gi troen og den Hellige Ånd er alene Guds sak, og noe ikke vi har innvirkning på – verken å befale eller å hindre – annet enn at vi er pålagt å forkynne evangeliet og å forvalte sakramentene. Og så står det opp til Gud å virke det han vil.
Slik Læstadius lærte, kan et menneske ha en saliggjørende tro allerede før dåpen, og ved troen er det også et Guds barn. Vi leser i Apg 8: «Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? Hoffmannen trodde, så dermed var hinderet tatt bort, slik at han ble døpt. Av tekstens sammenheng er det tydelig at Herrens Ånd var konkret til stede, og at hoffmannen også fikk del av Ånden i sitt hjerte. Og i åndens kraft fikk han frimodighet til å forkynne evangeliet for alle han møtte på sin vei, og også på sitt hjemsted. Som en parallell til det som hoffmannen opplevde, kan også et barn som Gud allerede har gitt en frelsende tro i hjertet allerede før dåpen slik Læstadius lærer, har Gud også makt til å gi det samme menneske den Hellige Ånd i hjertet, siden de allerede tror. Og slik Herrens Ånd var nærværende under hoffmannens dåp, vil det selvsagt også være mulig for den allmektige – i hjertet til den som tror og blir døpt – å gi den Hellige Ånd. Dette stadfester Jesus når han sier: For «den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Kanskje er det dette Jesus tenker på, når han sier i Joh 3:5: «Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike»?
Dette betyr selvsagt ikke at jeg lærer gjenfødelse i dåpen bare de blir døpt, som en «opus operatum», særlig siden den rette gjenfødelse skjer i hjertet. Men samtidig bør vi være så ydmyke at at vi ikke fratar Gud den muligheten, dersom en person mottar troen og den Hellige Ånd i forbindelse med dåpen. Og da er det ikke selve dåpen som frelser, men en levende tro på Herren Jesus Kristus, vårt eneste håp og vår gjenløser. Det er nettopp dette som er selve kjernen i Kristi fullkomne forsoning til evig liv og salighet!
Matti Naimakka/Siikavuopios og Antin Pietis kamp mot Bomstads villfarelse fikk stopp på spredningen av vranglæren
En av de første læstadianske predikantene som ofte besøkte Nord-Troms, var Matti Naimakka (1828 – 1881), egentlig Johan Mattias Olofsson Siikavuopio (Naimakka) fra Idivuoma – min femmenning. I forbindelse med at den finskættede Johan/Johannes Bomstad (1821-1896 ) – også min femmenning – fra Balsfjord etablerte en frimenighet i 1856, begynte med voksendåp, og drog med seg mye folk fra de læstadianske menighetene, reist Naimakka og Antin Pieti mye i det området. Fem år på rad besøkte Naimakka lyngsmarkedet. Fra Balsfjordkanten trengte Bomstads villfarelse dypere inn i bunnen av Lyngenfjorden, så en stor del av den tids kristne meldte seg ut av kirken – og i samme slengen en del av de beste menn, forteller Miettinen. Fire år etter at Bomstad og Gustav Adolph Lammers frimenighet var blitt etablert, hadde den vokst kraftig, slik at de i 1860 i deres to menigheter i Balsfjord og Tromsø hadde 300 medlemmer. De var da den største frimenigheten i Norge. I Bomstad 1858 ble Bomstad omtalt som «Lammers’s høire hånd».
Barnedåpen kom derfor til å bli emnet for den første dissentermenigheten i Troms. De forkastet nemlig barnedåpen, og begynte med voksendåp. Men på den tiden kom Naimakka og Antin Pieti dit for å bekjempe denne villfarelse med Guds Ord, både gjennom sine prekener og gjennom teologiske debatter som de arrangerte, hvor Bomstad og hans tilhengere på den ene side, og Naimakka og Antin Pieti og de som tilhørte læstadianismen på den andre side, hadde åpne og offentlige annonserte samtaler og drøftinger om barnedåpen og dens betydning. Før Bomstad og Lammert etablerte sine frimenigheter i Balsfjord og Tromsø, var han ifølge Miettinen en meget begavet predikant. Gjennom han kom mange til «læstadiansk» tro. Lammers kom opprinnelig fra Skien, men ble kalt til Tromsø for å bli frimenighetens forstander der i 1857.
En annen kjent person i denne sammenheng kom til tro gjennom predikant Bomstad og som en av de aller første som fikk tilsagt syndernes forlatelse av ham, var Antin Pieti som før det hadde gått i konfirmasjonsskole hos prost Læstadius. Dette skjedde i 1847 i Nordkjosbotn, Balsfjord. Altså syv år før Bomstad etablerte sin frimenighet. I løpet av alle disse årene hadde Bomstad fungert som predikant. Selv om Antin Pieti hadde gått i konfirmasjonsskole hos, og hatt sjelesørgeriske samtaler med Læstadius, fikk han ikke fred, men var urolig i sin sjel. Han hadde hørt om Bomstad, og søkte han derfor opp, lyttet til hans forkynnelse, og klagde sin nød for ham, og fikk tilsagt syndenes forlatelse gjennom personlig sjelesorg. Og nå, syv år etter det, var det hans tur til å veilede og å ta kampen opp mot sin tidligere sjelesørger.
Til og begynne med var sogneprest Lammers Norges eneste «læstadianerprest», slik Miettinen skriver. Menkort tid etter det, meldte både sogneprest Lammers og Bomstad seg ut av kirken, og etablerte sine to frimenigheter. Etter den tid møtte Antin Pieti avgåtte sogneprest Lammers og sa til han: «Før var du en god hyrde, men du overgav hjorden i ulvenes varetekt, og selv rømte du lik en leiesvenn».
Takket være Antin Pietis og Naimakka/Siikavuopios iherdige innsats, fikk de stanset utbredelsen av denne villfarelsen. Det fortelles at på grunn av Bomstads agitering, begynte hele kristendommen i Lyngenfjorden å vakle, noe Antin Pieti selv har fortalt. Bomstad gjorde også forsøk på å få slippe til Tornedalen for å spre villfarelsen der. Men på grunn av advarsel fra Pekka Raattamaa, tillot ikke Læstadius Bomstad å komme. Læstadius sa bare: «Jeg har hørt at han har en villfarende ånd». Det fortelles at de fleste av Bomstad-tilhengerne etter hvert omvendte seg fra denne villfarelse, og kom tilbake til sine egne egne, og knyttet seg til det kirkelige fellesskapet, noe som var et krav for at de skulle få bi tatt i mot i sine hjemmemenigheter. Men noen ledere og en del andre som gikk ut av kirka og av den læstadianske vekkelse ble en fast del av Bomstads menighet. Som en kuriositet kan nevnes at Bomstad hadde sine røtter i Kätkäsuando nord for Muonio, i selveste Tornedalen, der også min oldemor kom fra. Bomstad og jeg har samme stamfar i 6. ledd, Lars Henriksson Kätkäsuando, f. 1710. Vil du vite mer om Bomstad, kan du lese hva jeg tidligere har skrevet i min blogg:
- Tidligere læstadianer-predikant, Johan Bomstad begynte med gjendøping, og ble en leder for en dissentermenighet
Antin Pieti og Naimakka/Siikavuopios syn på arvesynden, dåpen og gjenfødelsen
Historiker Martti E. Miettinen forteller fra sine intervjuer med vekkelsens folk i Nord-Troms at disse to predikantene ofte i sine taler behandlet lærespørsmål knyttet til dåpen, noe som de sikkert så behov for siden så mange av vekkelsens kristne hadde knyttet seg til gjendøperne og blitt en del av dem. Derfor var læra om arvesynden og barnedåpen noe som de anså var viktig å undervise om i deres forkynnelse. I motsetning til det som har vært mest vanlig innom læstadianismen, var de ifølge Miettinens informanter av den sikte overbevisning om at barna blir gjenfødt i dåpen. Det bør i denne sammenheng understrekes at Antinpieti og Naimakka/Siikavuopio var noen av Lars Levi Læstadius sine aller første utsendinger, og dermed hadde stor tillit hos prost Læstadius.
Sluttord
Slik jeg ovenfor nevnte, var det Matti Naimakka/Siikavuopio og Antin Pieti – minst ni år før Erik Johnsen begynte som predikant – som hovedsakelig tok opp kampen mot tidligere læstadianerpredikant Bomstad, mot han og hans tilhengeres agitering mot arvesynden og barnedåpen, mot hans etablering av en frimenighet og mot generelt Bomstads støttespillere, særlig de som forlot læstadianismen og som gikk over til hans gruppe.
På den tiden var Erik Johnsen ung, og hadde ennå ikke begynt å virke som menighetsleder og som predikant. Det gjorde han ikke før sannsynligvis i 1866, tre år etter at Bomstad hadde utvandret til Amerika. Vi som ikke tilhører lyngenretningen, vil sikket kunne tenke oss at det var Erik Johnsens sær-lutherske dåpssyn som fikk påvirket gammelpredikantene Antin Pieti og Matti Naimakka/Siikavuopio, men virkeligheten er nok heller at det var det motsatte som var tilfelle. I alle fall for meg er dette ganske innlysende!
Noe av det som særlig var grunnen til at Erik Johnsen så helhjertet begynte å studere barnedåpen i lys av Skriften, Luther og kirkens bekjennelsesskrifter, var nettopp Bomstads villfarelse og hans aktive agitasjon og intensive kamp mot og hans forakt nettopp for barnedåpen. Dette kommer særlig tydelig fram i Martti E. Miettinens intervjuesamling, som dessverre er helt ukjent for absolutt de aller fleste. Og dette har heller ikke vi som tilhører den læstadianske vekkelse kjent til, kanskje bare noen svært få av oss . Etter at jeg har satt meg inn i denne side av læstadianismens historie, er det mye lettere for meg å forstå Erik Johnsens uvanlig sterke iver og nidkjærhet for spørsmålet om dåpen og dens nytte, «sett med hans briller», og ut fra de erfaringene de hadde i Troms fra1856 og utover . Særlig etter Antin Pietis død, utviklet ulike syn på barnedåpen dessverre til en dyp konflikt mellom Erik Johnsen og «gammellæstadianerne», men også mellom Erik Johnsen og stort sett alle de andre læstadianergrupperingene.
Tolking av spørsmålet om arvesynden, dåpen og gjenfødelsen førte dessverre til en dyp og varig splittelse hvor begge parter, slik jeg tenker, gikk i hver sine skyttergraver, og dannet helt unødvendige fiendebilder av hverandre. Gjennom slik kjødelighet vokser tidligere troens søsken fra hverandre, egentlig selv om det ikke er noen direkte konflikter. Det er som i ekteskap hvor kjærligheten dør ut, så vil slikt før eller siden ende med skilsmisse. Så lenge fiendebilder av hverandre eksisterer, oppstår det lett «konspirasjonsteorier» og unødvendige mistanker mot hverandres motiver, ord og handlinger. Og da er det kun en som tjener på slikt, og det er han er kommet bare for å stjele og myrde og ødelegge. Derfor bør vi dagens kristne ikke gjøre samme feiler som tidligere kristne i vekkelsen har gjort, men heller glemme alle stridigheter som ligger bak – og som vi dagens kristne aldri har vært årsaken til eller part i – og heller strekke oss etter det som er foran, og heller sammen jage mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. La oss derfor, som Paulus oppmuntrer til, ha dette sinn! Det får vi be Gud om, hver og en av oss.
Alta 6.1 2023
Henry Baardsen
