av At vi som kristne har opplevd noen konflikter i løpet av årene som har gått, kan ikke fornektes. Og heller ikke kan vi påstå at alle saker gjennom tiden nødvendigvis har skjedd slik de burde. Og særlig ikke med tanke på at vi alle er kristne og er kalt til å stifte fred (Mt 5:9) og å være representanter for sannheten (Joh 4:23). Så ærlige må vi være!
Kjødets gjerninger er åpenbare
I Galaterbrevet 5:19 leser vi: «Kjødets gjerninger er åpenbare». I praksis betyr det at andre kristne ser og legger merke til de fleste former for «kjødets gjerninger» som skjer i våre menigheter. Barn og unge blir dessverre uskyldige øyenvitner til slikt, og senskadene kommer i mange tilfeller til syne først etter flere tiår. Men også eldre kristne lider på grunn av slikt, og de synes absolutt ikke slikt er oppbyggelige eller trivelige opplevelser. Dessuten går det ikke lang tid før også ikke-kristne sambygdinger er orientert om hva som skjer internt i kristenheten, noe som kan føre til at de får et dårlig bilde av oss som kristne og at tilliten dermed kan svekkes. Men også medias «øyne» følger med. Og først når noe negativt skjer, er de snare til å overfokusere på det negative. For da får de konkrete bevis på at deres forutoppfatninger er riktige.
Guds øye ser all vår kjødelighet og han kommer til å ansvarliggjøre oss, dersom vi ikke lar oss forlike
Men det at kjødets gjerninger er åpenbare (Gal 5:19), betyr først og fremst at Guds altseende øye ser alt (Hebr 4:13). Og han følger med, og minnes også alt det vonde som hver og en av oss har gjort mot vår neste (Mal 3:16). Dette bør vi være bevisste på og ikke glemme. Og det er først og fremst Gud vi skal gjøre regnskap for (Matt 12:36; Rom 14:12; Hebr 4:13).
I lys av budskapet i disse bibelvers, skjønner vi at på den siste dag skal alt vondt som vi har forårsaket i våre liv skal komme fram dersom vi ikke her i tiden tar et oppgjør med kjødelighet, konflikter og stridigheter, eller for den slags skyld om vi er årsak til splittelse. Så om ikke noe annet får vekke oss opp til å ta et oppgjør med konflikter og kjødelighet, så bør vi i alle fall la Guds hammer få knuse våre hårde hjerter (Jer 23:29), og Guds ild få rense bort slagget i oss, slik at vi kan bli funnet verdige for den levende Gud (Hebr 4:12-13). Derfor påminner Jesus oss til å være snare med å forlike oss med vår bror (Matt 5:24-25; Luk 12:58-59) mens vi ennå er med ham på veien. Gjør vi det, kommer vi ikke til å angre på det. For selv om enhver konflikt fører mye vondt med seg, bringer en sann forlikelse med seg en mye større Guds velsignelse.
Har vil lært noe av ulike konflikter som har vært?
Men det avgjørende spørsmålet for oss som kristne og som menighet er, etter å ha gjennomgått en lang tid med godt og vondt: Hva har vi lært av våre egne og av hverandres feiler? Har det endret oss som kristne i positiv retning, slik at vi nå har blitt flinkere til å lytte til hverandres synspunkter, og til å leve oss inn i hverandres situasjon? Har vi lært å forstå hvordan de andre tenker, og hvorfor de tenker slik som de gjør? Og har alle disse konfliktene ført oss nærmere hverandre?
Mitt svar er et entydig JA, i alle fall her lokalt og det gjelder for de absolutt aller fleste! Og dette er selvsagt meget gledelig. For på denne måte kan Guds kjærlighet få mulighet til å binde oss sammen, på tross av at vi nødvendigvis ikke i absolutt alt tenker likt.
Enhver konflikt og splittelse blant Guds er av det vonde
Og så bør vi innse at enhver konflikt er av det vonde. For etterhvert som en konflikt vokser ukontrollert, vil det føre til partier og splittelser (Rom 16:17; 1Kor 1:10; 1Kor 11:18; 1Kor 12:25; Gal 5:20; Jud 1:19), og begge deler er usunt og direkte synd innfor Gud. Når det gjelder dette, er Bibelen helt entydig! Men den er like tydelig på at vi må innse at enhver konflikt har minst to parter. Derfor bør også begge parter ta på seg sin del av skylden for at konflikten oppstod, og har ansvar for å be om tilgivelse av hverandre. Og så må man be Gud om nåde til å klare å tilgi av hjertet, slik at man skal klare å legge saken bak seg og bli ferdig med den.
- Guds tilgivelse er en kontinuerlig tilgivelse – mer en sytti ganger sju (Av predikant Junnu Rautio, holdt i 1916)
Noen forutsetninger for å få til en varig forlikelse (bli venner)
Slik jeg har erfart, er en av grunnforutsetningene for enhver varig forlikelse – eller det at man varig blir venner som tåler og som elsker hverandre – er at det finnes rom og tid til å snakke grundig sammen om alle vonde følelser og minner som har oppstått i kjølvannet av det som har ført kristne søsken fra hverandre. Og for å få til det, må det være akseptert at alle parter får være helt åpne og får sette ord på sine tanker og følelser. I denne forbindelse er åpenhet et viktig nøkkelord. Jo færre man er som snakker sammen, dess mer åpen våger man å være. Og dersom begge parter gir uttrykk for at også de har delvis har skyld i konflikten, så gjør også det at det blir mye lettere å snakke.
Det burde kanskje være helt naturlig å tenke slik at i alle fall vi som kristne, våger å være ærlige. Men noen ganger kan det også være vanskelig. For hva om det kommer sterke reaksjoner dersom man ærlig forteller saken nøyaktig slik man har opplevd den? Men uten ærlighet og åpenhet, vil enhver forlikelse bli kortvarig. Derfor er både ærlighet og åpenhet forutsetninger for å lykkes.
Og slik kunne man ha nevnt mange forutsetninger for å lykkes med å få til en varig fred, slik som trygghet, tillit etc. Men det aller viktigste er tross alt denne eller en tilsvarende bønn:
«Hjelp meg, gode Gud, slik at jeg kan bli forlikt med min søster eller min bror, slik Jesus lærer, han som har gitt oss forlikelsens budskap: «Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!», Matt 5:25-26.
Hva om dette skjer, etter at vi ikke lenger er på veien, og da det er for sent til å forlike seg? Da vil det bli en uopprettelig katastrofe. Det er nettopp for å hindre at slikt skal skje, at Jesus taler så strengt som han gjør i bibelsitatet ovenfor.
