av
- Bakgrunn for vekkelsen i Samaria
I Apostlenes gjerninger kapittel 8 fortelles om en kristendomsforfølgelse som de første kristne i menigheten i Jerusalem måtte oppleve. Diakonen Stefanus hadde nylig måtte dø som martyr, siden han med frimodighet forkynte evangeliet om Jesus Kristus. En av de som mest ivrig forfulgte de kristne, var Saulus, han som senere fikk navnet Paulus. Alle kristne unntatt apostlene ble spredd utover bygdene i Judea og Samaria.
De som satte i gang denne kristendomsforfølgelsen, håpet sikkert at de skulle skape frykt blant de kristne, slik at ingen mer skulle våge å forkynne Guds Ord til folket. Men der tok de virkelig feil.
For dess mer som de kristne møtte forbud og motgang for Jesu navns skyld, dess større frimodighet fikk de til å spre de gode nyhetene om Frelseren – han som hadde vært så god mot dem at han hadde frelst dem fra synden, tatt dem til sine barn, tilgitt dem deres synder, og gitt dem del i det evige livet. Derfor kunne de ikke tie om Jesus. Det er noen gang blitt sagt: «Martyrenes blod er kirkens såkorn». Og dette var tilfelle også i kjølvannet av denne forfølgelse.
Siden de kristne som ble drevet ut av Jerusalem og spredd over store områder sto i fare for å bli funnet og straffet, våget de ikke å slå seg ned over lengere tid noen steder. Men de dro fra sted til sted, og forkynte alltid evangeliet der de var. De dro ut med glede – selv om de måtte forlate sine hjem og var på flykt på grunn av kristendomsforfølgelse – og var virkelig levende vitner for den oppstandne Jesus Kristus. Og sikkert gledet de seg for at de var verdige for å lide for Jesu navns skyld. For Jesus hadde jo sagt: «Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere».
Les videre på side 3!
