av Bibelen er tydelig på at Guds kjærlighet ikke bare er en egenskap, eller at Gud og Jesus bare elsker de som har fortjent å bli elsket. For om det hadde blitt stilt slike ytre krav og vilkår, hadde ingen av oss blitt funnet fortjent til å bli elsket eller å kunne bli frelst. Og da hadde det heller ikke fantes noe som Bibelen kaller for nåde. Nåde betyr gratis, noe som er helt ufortjent, men noe som Gud vil gi alle som tror på og tar imot Jesus.
Gud er kjærlighet (1Joh 4:8; 4:16). Han er faktisk den eneste og ekte kjærligheten som finnes. Og han elsket oss så høyt at han sendte sin egen Sønn for å frelse oss. Aller sterkest kom denne Guds kjærlighet til syne på Golgata og på korset. I blant har man sagt at Guds kjærlighet alltid har en retning, og at Jesu kors er et sterkt symbol nettopp på kjærligheten. Korset har en vertikal del og en horisontal del. Guds kjærlighet var aller sterkest på Golgata ved at Jesus ga sitt liv til soning for våre synder, helt frivillig. Gud sendte sin Sønn ned til oss – altså korsets vertikale del – eller egentlig: I sin Sønn Jesus Kristus steg Gud selv ned til oss for å frelse oss, siden han var i Kristus og forsonte vår synd (2Kor 5:19). Uten at den allmektige Gud hadde grepet inn i historiens gang og kommet ned, hadde vi fortsatt vært i våre synder. Og slik er det faktisk fortsatt for alle som ikke har latt seg forlike med Gud (2Kor 5:20). Og Paulus fortsetter: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud».
Så høyt elsket han verden, og så høyt elsker han deg og meg fortsatt. Jesu kjærlighet til oss fortapte syndere opphørte ikke på korset. Ikke engang døden kunne utslukke denne kjærligheten. Jesu navn betyr Frelser, for han er den eneste som kan frelse oss fra våre synder, sa Guds engel til Josef (Matt 1:21; Apg 4:12). Uten å få del i denne frelse ved troen på Jesus Kristus, kan vi heller ikke få del i Guds agapekjærlighet.
Gjennom Jesus stråler denne kjærlighet først ut til alle de som tar i mot frelsens gledesbudskap. Via korsets vertikale del strømmer den kristne ufortjente Guds kjærlighet ned til oss og inn i våre hjerter, og ved evangeliets forkynnelse og i dens kraft videre til nye og nye mennesker, når de tror Ordet og tar imot denne himmelske gave. Kristne som har fått motta frelsen ved Ham som kom ned, og som i sine hjerter har fått motta Guds og Kristi kjærlighet, får så en lyst og en vilje til å vitne for andre om Guds store kjærlighet. Tenk: Jesus elsket meg så høyt at han forlot himmelen og kom ned for å sone min synd og for å betale min syndegjeld. Ved troen på ham har jeg del i syndenes forlatelse. Og som sendebud i Kristi sted, vil man da oppmuntre de ikke-kristne: La dere forlike med Gud (2Kor 5). Slik strømmer Guds agapekjærlighet ned fra Guds hjerte, via Jesu kjærlighet og Golgatabudskapet, via korsets horisontale del fra Jesu vitner og til de som ennå ikke har del i frelsen. Altså har Guds kjærlighet en retning, via kristne og evangeliets kraft til nye og nye mennesker som tror og tar imot frelsens budskap.
Ved å motta denne himmelske gave – evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror – blir man et Guds barn og en kristen, en Kristi etterfølger. Og det igjen fører til at man som et Guds barn, vil vitne for de man møter på sin vei om Kristi store kjærlighet, han som for våre synders skyld ga sitt liv på Golgata for at alle som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3:16).
Slik kjærligheten er kjennetegnet for Guds vesen, er også den samme kjærligheten selve kjennetegnet og varemerket for hele Jesu virksomhet. Dette var Jesu programerklæring! Og han pålegger enhver og en av oss kristne: «Som Jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre». Dette kalles også for den første kjærlighet. Denne kjærlighet elsker, siden Gud elsket oss først. Slik var det blant de første kristne på aposteltiden. Og dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss (1Joh 4:12). Siden vi som syndere fikk motta denne ufortjente kjærlighet gjennom Jesus Kristus, skal heller ikke vi stille krav eller vilkår til andre før i viser kjærlighet mot andre kristne. Men også mot alle mennesker, selv om de ikke er kristne eller deler vårt livssyn. Gjør vi ikke det, kan vi heller ikke vinne dem for Kristus og det evige liv.
Hvordan opplever de som møter oss som kristne, eller de som besøker våre menigheter å bli elsket?
Hvordan praktiseres dette «nye, men samtidig gamle Jesu bud» (Joh 13:34; 2Joh 5) i dag i våre liv og i våre menigheter? Noen ganger har noen gi uttrykk for at de opplever det som at de må oppfylle visse ytre kriterier eller å være til nytte, før de får oppleve å bli satt pris på og virkelig får oppleve seg elsket og integrert. To kristne som tilhørte samme menighet samtalte en gang helt konkret om dette ømtålige temaet. Under denne samtalen ga den ene av de to uttrykk for ikke å oppleve å bli elsket i sin egen hjemmemenigheten. Da kommenterte den andre: «Du har sikkert ikke fortjent å bli elsket!».
Slik skal ikke den kristne kjærligheten fungere i en menighet eller blant Guds folk. Opplever noen at de må oppfylle visse ytre vilkår for å bli elsket og satt pris på, tyder det på at det er noe grunnleggende feil med den første kjærligheten i denne menigheten. Det var dette som i praksis skjedde med menigheten i Efesus. Til dem sa menighetens Herre:
- «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg», Åp 2:4-5.
Og da hjalp det ikke dem noe selv om mye annet var i orden i denne menigheten. For om den indre kjærligheten til hverandre forsvinner, retter man ofte fokus på alt annet enn på det aller viktigste: «Man kan jo ikke elske «de ulydige» og de som ikke har fortjent det like høyt som de andre». Og da er egentlig alt fåfengt dersom den første kjærligheten blir borte (Se 1Kor 13). For da er man intet, ifølge Paulus. Og det som gjør dette svært alvorlig, er at det da er Jesus som da har blitt borte fra menigheten og fra de kristnes liv. I verste fall kan det da gå slik som det gikk for menigheten i Laodikea. Jesus var blitt skjøvet ut av menighetens fellesskap, og han var havnet på utsiden av døren, slik han selv sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg», Åp 3:20.
Innfor Gud er slike menigheter i ferd med å dø, selv om de i egne tror seg å være de som mener seg å våke rett og har sitt gudsforhold i orden. Også blant andre kristne og i andre kristne menigheter kan de nok ha navn på seg å være levende og dyrebare kristne. Men sett med Guds øyne kan alt være helt motsatt. Og slik kan det selvsagt også være for oss som enkeltkristne. Derfor er det i Ordets og Åndens lys vi skal ransake oss selv, våre liv, vårt hjerte og vår lære. Og så får vi dessuten forene oss med Herrens tjener David i hans ydmyke bønn:
Avslutningsbønn
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!, Sal 139:23-24.
Alta 01.03.2025
Henry Baardsen
