av Bibelen er tydelig på at Guds kjærlighet ikke bare er en egenskap, eller at han bare elsker de som har fortjent å bli elsket. For om Gud hadde stilt slike ytre vilkår, hadde han aldri funnet noen som har fortjent å bli elsket. Og da hadde det heller ikke fantes noe som Bibelen kaller for nåde. Nåde betyr gratis, noe som er helt ufortjent.
Gud er kjærlighet (1Joh 4:8; 4:16). Han er faktisk den eneste og ekte kjærligheten som finnes. Og han elsket oss så høyt at han sendte sin egen Sønn for å frelse oss. Aller sterkest kom denne Guds kjærlighet til syne på korset. I blant har man sagt at Guds kjærlighet alltid har en retning, og at korset er et sterkt symbol på det. Korset har en vertikal del og en horisontal del. Guds kjærlighet var aller sterkest på Golgata ved at Jesus ga sitt liv til soning for våre synder. Uten å få del i denne frelse, kan vi heller ikke få del i Guds agapekjærlighet. Og gjennom Jesus stråler denne kjærlighet først ut til alle de som tar i mot frelsens gledesbudskap. Via korsets horisontale del strømmer den kristne ufortjente Guds kjærlighet videre til nye og nye mennesker. Først til alle andre kristne, men deretter til alle mennesker. Slik kjærligheten er kjennetegnet for Guds vesen, er også den samme kjærligheten selve kjennetegnet og varemerket for hele Jesu virksomhet. Dette var Jesu programerklæring! Og han pålegger enhver og en av oss kristne: «Som Jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre». Dette kalles også for den første kjærlighet. Denne kjærlighet elsker, siden Gud elsket oss først. Slik var det blant de første kristne på aposteltiden. Og dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss (1Joh 4:12). Siden vi som syndere fikk motta denne ufortjente kjærlighet gjennom Jesus Kristus, skal heller ikke vi stille krav eller vilkår til andre før i viser kjærlighet mot andre kristne. Men også mot alle mennesker, selv om de ikke er kristne eller deler vårt livssyn. Gjør vi ikke det, kan vi heller ikke vinne dem for Kristus og det eige liv.
Hvordan opplever de som besøker våre menigheter å bli elsket?
Hvordan praktiseres dette «nye, men samtidig gamle Jesu bud» (Joh 13:34; 2Joh 5) i dag og i våre menigheter? Noen ganger kan nok noen gi uttrykk for at de opplever det som at de må oppfylle ulike ytre kriterier og å være til nytte før de får oppleve å bli satt pris på og virkelig får oppleve seg elsket. To kristne som tilhørte samme menighet samtalte en gang helt konkret om dette ømtålige temaet. Under denne samtalen ga den ene av dem uttrykk for opplevelse ikke å bli elsket i hjemmemenigheten. Da kommenterte den andre: «Du har sikkert ikke fortjent å bli elsket!»
Slik skal ikke den kristne kjærligheten fungere i en menighet. Opplever noen at de må oppfylle visse ytre vilkår for å bli elsket og satt pris på, tyder det på at det er noe grunnleggende feil med den første kjærligheten i denne menigheten. Det var dette som i praksis skjedde med menigheten i Efesus. Til dem sa menighetens Herre: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg», Åp 2:4-5. Og da hjalp det ikke dem noe selv om mye annet var i orden i denne menigheten. For om den indre kjærligheten til hverandre forsvinner, retter man ofte fokus på alt annet «kristelig». For de kan jo ikke elske «de ulydige» og de som ikke har fortjent det. Og da er egentlig alt fåfengt dersom den første kjærligheten blir borte. Og det som gjør dette svært alvorlig, er at det er Jesus som da har blitt borte fra menigheten. I verste fall kan det da gå slik som det gikk for menigheten i Laodikea. Jesus var blitt skjøvet ut av menighetens fellesskap, og han var havnet på utsiden av døren, slik han selv sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg», Åp 3:20.
Innfor Gud er slike menigheter i ferd med å dø, selv om de i egne øyne virkelig er de som mener seg å våke rett og har sitt gudsforhold i orden. Også blant andre kristne og i andre kristne menigheter kan de nok ha navn på seg å være levende og dyrebare kristne. Men sett med Guds øyne kan alt være helt motsatt. Og slik kan det selvsagt også være for oss som enkeltkristne. Derfor er det i Ordets og Åndens lys vi skal ransake oss selv, våre liv og vår lære. Og så får vi dessuten forene oss med Herrens tjener David i hans ydmyke bønn:
Avslutningsbønn
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!, Sal 139:23-24.
Alta 13.3.2022
Henry Baardsen, Alta
