av Teksten vår fra Joh 14:27 forteller oss litt om hva Guds fred – den fred Jesus vil gi oss – går ut på, hva den inneholder og hva den kan gi til alle som tar imot Jesus i sitt hjerte, og som han da gir sin fred til. Jesu hilsen lyder:
«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!», Joh 14:27
Verset har et ufattelig stort innhold, og omhandler Guds fred. Også vi kristne bruker iblant å hilse på hverandre med ordene «Guds fred» , en hilsen som er kjent og kjær for mange av oss når vi som kristne møtes. Men tross det, opplever vi dessverre mange ganger at freden nødvendigvis ikke alltid får fylle våre hjerter og får være rådene der. For etter at ordene «Guds fred» er sagt, kommer det ofte til syne at hjertet er fylt av bekymringer og andre saker som vil forstyrre freden i vårt hjerte.
Nettopp nå opplever vi store spenninger i verdenssituasjonen, spesielt på grunn av det som nå skjer i Syria. Det skal egentlig ikke mye til før freden blant oss mennesker blir forstyrret og kan bli borte, det oppstår likesom indre «jordskjelv» med uro og engstelse, istedet for fred og trygghet.
Jesus kaller den freden han vil gi oss for «min fred». Dermed vil han gi til kjenne at det er stor kvalitetsmessig forskjell Guds fred, den fred som Jesus vil og kan gi oss, og den fred som vi mennesker kan få oppleve her i verden. Selvsagt er vi også glade og takknemlige for den ytre fred som vi nå opplever blant oss nå. Også det er virkelig en Guds velsignelse.
I GT kaltes fred for «shalom». Dette er samtidig en fredshilsen som spesielt brukes i Israel. Fred kan samtidig bety fravær av krig, fravær av uro, krangling , fravær av alt som er trist, alt som splitter og som ødelegger alle relasjoner mellom nasjoner og folk, og dermed forsvinner også både Guds fred og den ytre freden mellom land og folk.
Landets fred i GT var avhengig av folkets gudsforhold
Når vi leser GT, legger vi merke til at freden, særlig for Israels folk, var direkte betinget av hvilke innstilling folket hadde i sine hjerter til Gud. Dersom de ville høre på Gud, adlyde ham og tjene ham, så stod Gud selv som en garantist for at de skulle få leve i fred. Da beskyttet Gud Israel, deres land og folk. Dermed virket Gud det slik at Israels fiender ikke var så hatefullt innstilt til Guds folk Israel og ikke angrep dem, noe som alltid gjorde livet vanskelig for Guds folk. Slik beskyttet Gud sitt folk, så deres fiender lot dem leve i fred i sitt land og blant sitt folk.
Men når Guds folk i vantro falt fra den levende Gud og i stedet begynte å tjene andre guder, da tok Gud sin beskyttende hånd bort. Fiendene angrep, og bymurene som skulle beskytte folket og landet ble ødelagt. Så inntok fiendene landet, og dermed så opplevde det frafalne Guds folk elendighet på elendighet. Freden ble tatt bort fra dem, siden Gud tok sin beskyttende hånd bort. Man kan si det slik at synden er det som på alle plan forstyrrer og tar bort freden fra oss mennesker. Destruktivt ødelegger den alle relasjoner mellom oss mennesker og mellom Gud og menneskene.
«Herren er fred» – et av GT’s syv navn på Herren
I Det Gamle testamente gis det mange navn på Gud. Et av navnene på Gud finner vi i Dommernes bok i kapittel seks. Herrens engel åpenbarte seg for Gideon.
«Da Gideon så at det var Herrens engel, sa han. Ve meg, Herre, Herre! For jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt. Men Herren sa til ham: Fred være med deg! Frykt ikke, du skal ikke dø», Dom 6:22-23.
Videre leser vi i vers 24: » Da bygde Gideon et alter for Herren der og kalte det: Herren er fred«, på hebraisk «JHWH-Shalom».
Jesus vil tilby oss sin fred
Som ovenfor nevnt, er Guds fred kvalitetsmessig langt mer verdifull en den fred som verden kan gi. Årsaken er først og fremst det, at den er grunnet på Jesu frelsesgjerning på Golgata kors, da han led og døde for våre synders skyld, da han ga sitt eget blod, slik vi leser:
«… da han gjorde fred ved blodet på hans kors …» (Kol 1:20)
Dette betyr at Jesu offerblod på korset gir oss fred mellom Gud selv og oss mennesker. Dette virker i oss en slik indre trygghet og fred i våre hjerter, selv om vi også i det ytre skulle oppleve uro og fravær av fred, ja selv om en krig også skulle bryte ut.
Det å eie Guds fred i våre hjerter, betyr samtidig at vi tilhører et rike som blir bestående. Dette rike er ikke gjort av menneskehender, men er et rike som Gud selv har gjort i stand for oss, et evig rike som han vil gi oss, dersom vi omvender oss og tar imot Jesus som vår Frelser.
Det at Jesus på sitt kors har vunnet fred da han brøt ned gjerdet som skilte oss fra Gud (Ef 2:14), det er selve garantien for at vi hører til en og samme åndelige familie. Og som kristne er vi bestemt for himmel og salighet. Derfor bekjenner vi også at vi her på jorden er fremmede og gjester slik alle våre fedre var (Hebr 11:13), men vi søker det som venter oss der hjemme i himmelen, i fredens evige rike.
Vi leser i Bibelen at Gud gjorde en pakt med oss mennesker. I denne pakt lover og garanterer Gud at dersom vi vil tjene ham, om vi vil følge ham, om vi vil ta imot Frelseren Jesus Kristus i våre hjerter, om Jesus ved sin Hellige Ånd får regjere over oss, så skal denne Guds fred aldri ha noen ende. Det tales om Davids pakt, den pakt som Jesus opprettet, en evig pakt som Gud vil opprette med oss. Denne pakt får vi del i ved at vi får eie Jesus ved troen i våre hjerter, og når vi har del i syndenes forlatelse, når vi får eie gleden og freden som Jesus vil gi oss.
I Herrens velsignelse påkaller vi Guds fred, slik den lyder:
«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!«, 4Mos 6:24-26.
For apostlene var Guds fred særlig viktig
Når apostlene begynner sine brev, hilser de ofte menighetene og de kristne med nåde, barmhjertighet og fred. Men deres hjerter er ennå mer åpen, for de ønsker at ikke-kristne mennesker skulle søke Guds fred, og la seg føre over fra synd og ufred i verden, inn i Guds rike. Evangeliet de forkynte, kalles nemlig fredens evangelium (Ef 6:15), det som Jesus vil gi oss del i. Denne fred vil Gud at vi skulle eie i våre hjerter. Samtidig vil Jesus at vi skulle være fredens barn, slik han uttrykker det i sin bergpreken: «Salig er de fredsommelige», eller som grunnteksten uttrykker det, «Salig er de som stifter/som skaper fred». Det betyr at vi som kristne og som fredens barn aktiv skulle streve etter fred.
Korset, et symbol på fred
Korset består av to deler. Den loddrette delen symboliserer Jesu offerdød på Golgata kors, der «han gjorde fred ved blodet på hans kors …» (Kol 1:20). Ved å tro at Jesus av kjærlighet gjorde det for meg, at han gav sitt blod til soning for mine synder, får vi del i frelsen og i den varige fred mellom Gud og oss, og dermed er veien til Faderen åpen for oss syndere.
Korsets vannrette del symboliserer freden som skal herske mellom oss mennesker. Dette forplikter oss som kristne, siden Guds fred har fått rom i våre hjerter og vi har blitt fredens barn. Derfor bør freden være kjennetegnet og herskende mellom ektefeller, mellom søsken, mellom foreldre og barn og blant kristne i menighetene. Når dette er tilfelle, så er det et tegn på at vi er fredens barn (Luk 10:6).
Dersom vårt kjennetegn er at vi skaper bråk, uro, frykt, redsel, mye av slikt som vi kan se i dag i den ikke-troende verden, så er det et signal på at man virkelig bør stanse opp for å tenke over hva som hva som tjener til fred og hva som er til oppbyggelse, slik at vi ved fredens evangelium skulle vinne våre medmennesker for Kristus, og så også de skulle bli frelst og få arve himmel og salighet i fredens evige rike, hjemme hos Gud i himmelen.
Gud hjelpe oss alle, så vi skulle kunne være fredens ambassadører og som fredens sendebud i Kristi sted. Gud gi at vi, så langt som det avhenger av oss, aktivt skulle bygge ned strider, konflikter og partier.
Dertil behøver vi i sannhet Guds hjelp, så vi skulle kunne få leve våre liv til Guds ære og vår neste til gavn og nytte. Amen!
Henry Baardsen
Alta
