av Tekst: Salm. 103: 1-4:
- «Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!
Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet».
Andakt over Salme 103:1-4 (ikke samme som lydfilen)
David oppmuntrer her både sin egen, men også vår sjel til å lovprise Herren. Med dette vil David si til deg og meg: La din lovprisning komme fra hjertet, og ikke bare fra munnen. La din lovprisning være ekte, noe som du gjør innfor Herren, og ikke for å bli lagt merke til av menneskene.
Vårt hjerte er det rette sted hvor vår gudstjeneste først og fremst skal skje. For Herren sier: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha lyst til mine veier!», Ord 23:26. Vi leser dessuten i 5Mos 6:5: «Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt«. Dette kaller Jesus for det største og det første budet (Matt 22:38).
Hva skal vi takke Herren for?
Egentlig har vi utrolig mye å være takknemlige for. Men tross det er det slettes ikke så sikkert at vi legger merke til hva det er som vi spesielt bør takke Herren for. For i vår velstandstid har jo de fleste av oss stort sett alt som vi trenger i vårt daglige liv. Og dermed kan det være vanskelig for oss å se at også slikt er timelige velsignelser fra Herrens hånd, selv om vi også ber i Fader-vår bønnen: «Gi oss i dag vårt daglige brød«. Derfor får vi oppmuntre vår sjel til å love Herren, også for slike velsignelser. Egentlig er det ikke noe av alt det som vi har, som ikke er velsignelser fra Gud. «For all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far«, Jak 1:17. Så for at vi skal kunne oppdage dette, bør vi be: «Herre, åpne du mine øyne, slik at jeg skal kunne se hvor rik jeg er. Gi du meg et takknemlig hjerte, slik at også jeg skal kunne takke deg, slik som David gjør i Salme 103. For du alene fortjener vår lovprisning!»
Hva takket David for?
David hadde fått sine øyne åpnet til å se Herrens velgjerninger, både timelige og åndelige. Selv om David hadde fått tjene og følge Herren helt fra sin ungdoms av, hadde ikke han heller alltid lyktes å adlyde Herrens Ord eller å leve etter Guds vilje. For også han falt i mange synder, ja til og med i grove synder slik som mord og hor. Innerst inne innså nok David at hans onde gjerninger var synd mot Gud. Men tross det, forsøkte han å skjule sine synder så godt han kunne, også innfor Gud. Han verken ønsket eller våget å være ærlig og åpen innfor Gud, men flyktet fra hans åsyn. Men David ble slettes ikke lykkelig av det , slik han selv bekjenner: «Da jeg tidde, ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke», Sal 32:3-4.
Men selv om David flyktet fra Herren, forlot ikke Herren ham. Herren sendte sin tjener Natan til David, og til sist innså David sitt dype syndefall og ber Gud om tilgivelse for sine synder: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld«, Sal 32:5. Og på Herrens befaling forkynner Natan til den angrende David: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø«, 2Sam 12:13. Så derfor lovpriser David Herren for syndenes forlatelse når han sier: «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.
Selv om Natan forkynte syndenes forlatelse for David, var det tross alt Herren som tilgav ham hans synd. Og det gjør han ene og alene på grunn av Jesu forsoningsverk på Golgata, slik apostelen Peter vitner at det ikke finnes noen annen frelser enn Jesus: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved«, Apg 4:12. Og Paulus sier: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom», Ef 1:7.
Så lenge vi som kristne lever her på jord, har vi daglig behov for Guds nåde og syndenes forlatelse. Derfor får også vi bekjenne: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor», Klag 3:22-23. Når David omtaler Guds nådes storhet, sier han: Han… «som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet».
Og for Guds nåde, for syndenes forlatelse og for løfte om et evig liv, får også vi av hjertet lovprise Herren og si med David: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!«
Amen!
Henry Baardsen,
Alta
Podcast: Play in new window | Download
