av Tekst:
«Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil», Matt 26:36-39.
Jesus hadde nå kommet inn i sin siste leveuke her på jord.Slik engelen Gabriel sa til Jesu mor, jomfru Maria, skulle barnet som hun skulle føde være Guds Sønn, og hans navn skulle være Jesus. Navnet Jesus betyr Frelser, for han skal frelse sitt folk fra deres synder (Matt 1:21). Nå var Jesus i ferd med å fullføre sitt frelsesverk, og frelsesgjerningen skulle fullbyrdes på Golgata kors. Det var dit han og hans 11 disipler nå var på vei. Men den 12. disippel derimot hadde helt andre planer, han planla nemlig hvordan han skulle forråde Jesus, noe han også gjorde like etter.
Veien til Golgata gikk gjennom Getsemane. Navnet betyr oljepresse, og der var en hage hvor man hadde oljetrær og en oljepresse som produserte olje til lamper og fakler, brukt bl. a. i tempelet. Jesus hadde mange ganger tidligere vært der sammen med sine disipler bfor å be, men nå var alt totalt annerledes og stemningen mye mer trykkende. Som et sant menneske, opplevde Jesus hvor vanskelig det var for ham innfor det som ventet ham av smerte, av lidelse, hån og spott. Han kjente tyngden av hele verdens synder som var lagt på hans skuldre, og han var klar over at døden på korset, på forbannelsens tre, ventet ham på langfredag. Mon om det kan finnes en mulighet til å unnslippe alt det som ventet ham?, tenkte han, slik han også ba. Men nei, sier han selv: «derfor er jeg jo kommet til denne time», Joh 12:27. Jesus var fullt klar over at om han ikke skulle ha gått smertens vei fra Urtegården til Golgata, ville alle mennesker gått fortapt og ingen ville ha blitt frelst og fått komme til Guds himmel.
Jesus visste alt om hva som skulle skje – allerede før det skjedde
Jesus sa til sine disipler:
«Dere vet at om to dager er det påske, og da skal Menneskesønnen overgis til å bli korsfestet«, Matt 26:2.
Like etter salvet en kvinne Jesu legeme, og helte meget kostbar olje over Jesu hode. Den rant ned over kroppen hans (Mt 26:6-13 og Mr 14:3). Og Jesus kommenterer det hun nå gjorde:
«For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd«, Matt 26:12.
Under påskemåltidet, på skjærtorsdag før sin lidelse, sier Jesus mens Judas ennå var sammen med ham og hans disipler:
«Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født», Matt 26:24.
Jesu bønnekamp i Getsemane
Jesus lot åtte av sine disipler bli igjen, mens han tok med seg Peter, Jakob og Johannes da han gikk litt lengre avsted for å be. Så lar han også de tre av disiplene bli igjen, så gikk han selv et steinkast lenger bort for selv å utkjempe sin bønnekamp.
Matteus forteller:
«Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham.» Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg», Matt 26:37-38.
Hvorfor hadde Jesus det så utrolig vanskelig?
Var det derfor at han bekymret seg for de fysiske smertene som slag, mishandling og selve korsfestelsen skulle medføre? Eller var det kanskje på grunn av det enorme psykiske presset som han måtte gjennomgå i forbindelse med forhørene, lidelsene og den smertefulle død som ufravikelig ventet ham? Som et sant menneske var sikkert også dette noe som påvirket ham under hans bønnekamp i Getsemane. Men det var slettes ikke dette som var hovedsaken. Han var klar over at Gud skulle forlate ham for en kort tid, slik han selv utropte på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg«? Men ikke bare det: Han skulle selv måtte bli til en forbannelse, som vår stedfortreder, for at hver den som tror på ham skal unnslippe en evig forbannelse og evig død, men derimot få del i velsignelsen og det evige liv. Paulus skriver:
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13.
Hele verdens alle synder ble lagt på Jesus. Han bar alle våre synder opp på forbannelsens tre, helt frivillig, der de sammen med ham ble spikret fast på forbannelsens tre. Av kjærlighet til deg og meg gjorde Jesus alt dette, for å frelse oss. Jesus var selv syndfri, og dermed var han den eneste som kunne frikjøpe oss fra lovens forbannelse, slik vi leser:
«Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2Kor 5:21.
Jesus alene
Jesus kjente alle profetiene om ham, og hva som skulle komme til å skje de nærmeste timene. Han var fullt klar over at kun han kunne gå Via Dolorosa, smertens vei. Ingen maktet å være med ham, ikke engang hans beste venner, disiplene som hadde lovet å gå både i fengsel og død med Jesus. Og de skulle i alle fall ikke fornekte sin kjære mester og herre. Dette gjaldt ikke bare den selvsikre Peter, men alle, slik vi leser i Mark 14:31: «Det samme sa de alle». Derfor sier Jesus:
«Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spres«, Mark 14:27.
Vi leser hos profeten:
«Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp. Jeg undret meg, men det var ingen som støttet meg. Da hjalp min arm meg, og min harme støttet meg.», Jes 63:5.
Fortsetter…
