av Bakgrunnen for lignelsen og fariseerens døde tro og nytteløse gudsdyrkelse
Det er viktig å legge merke til at lignelsen ble fortalt” til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet andre” (vers 9). Begge to trodde på Gud, og benyttet tempelet som sted der de deltok i gudstjenesten. Og Jesus forteller at begge to gikk opp til tempelet for å be. Men det var også det eneste som var felles for dem. Fariseeren var imidlertid meget tilfreds med seg selv og sin gudsdyrkelse. Han skjønte mest sannsynlig at også han var en synder – eller i alle fall hadde vært en synder – og at Gud i sin hellighet og rettferdighet måtte bli forsonet med Gud, før han kunne se i nåde til synderen og høre hans bønn. Men siden de ikke kjente Guds rettferdighet, søkte de å grunne sin egen rettferdighet, og ga seg ikke inn under Guds rettferdighet (Rom 10:3). Deres egen rettferdighet var, slik Jesus selv ser det i vers 9: “de stolte på seg selv at de var rettferdige“. Deres “sonoffer” for Gud var sine egne trosgjerninger: “Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”. De var altså vellykkede og gode kristne i egne øyne, og takket Gud for at de ikke var som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler – eller som denne (foraktede) tolleren. Derfor ville Jesus åpne deres øyne og lære dem gjennom denne lignelsen for å fortelle dem at de i virkeligheten var egenrettferdige, selvgode og blinde, som totalt manglet del i Guds rettferdighet.
Siden de ikke kjente Jesus Kristus – vår rettferdighet, kom de heller ikke fram for Gud i bønn i Jesu navn, men hadde all fokus på seg selv og deres egen gudsdyrkelse. Og fordi de ikke skjønte seg på alvoret med å møte Guds ansvar og hans krav til rettferdighet, for at han skulle kunne se i nåde til dem, sammenlignet de seg selv med andre menneske og helst med slike som var dårligere kristne enn de selv.
Les mer på side 3!
- Tolleren og hans bønn
