av Tekst: Luk 18:13
«Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!»
Disse kjente ord er hentet fra en av Jesu mange lignelser. Den forteller om to helt forskjellige religiøse personer og om deres forhold til Gud. Den ene av dem var en fariseer og den andre en toller.
Bakgrunnen for lignelsen og fariseerens døde tro og nytteløse gudsdyrkelse
Det er viktig å legge merke til at lignelsen ble fortalt» til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet andre» (vers 9). Begge to trodde på Gud, og benyttet tempelet som sted der de deltok i gudstjenesten. Og Jesus forteller at begge to gikk opp til tempelet for å be. Men det var også det eneste som var felles for dem. Fariseeren var imidlertid meget tilfreds med seg selv og sin gudsdyrkelse. Han skjønte mest sannsynlig at også han var en synder – eller i alle fall hadde vært en synder – og at Gud i sin hellighet og rettferdighet måtte bli forsonet med Gud, før han kunne se i nåde til synderen og høre hans bønn. Men siden de ikke kjente Guds rettferdighet, søkte de å grunne sin egen rettferdighet, og ga seg ikke inn under Guds rettferdighet (Rom 10:3). Deres egen rettferdighet var, slik Jesus selv ser det i vers 9: «de stolte på seg selv at de var rettferdige«. Deres «sonoffer» for Gud var sine egne trosgjerninger: «Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener». De var altså vellykkede og gode kristne i egne øyne, og takket Gud for at de ikke var som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler – eller som denne (foraktede) tolleren. Derfor ville Jesus åpne deres øyne og lære dem gjennom denne lignelsen for å fortelle dem at de i virkeligheten var egenrettferdige, selvgode og blinde, som totalt manglet del i Guds rettferdighet.
Siden de ikke kjente Jesus Kristus – vår rettferdighet, kom de heller ikke fram for Gud i bønn i Jesu navn, men hadde all fokus på seg selv og deres egen gudsdyrkelse. Og fordi de ikke skjønte seg på alvoret med å møte Guds ansvar og hans krav til rettferdighet, for at han skulle kunne se i nåde til dem, sammenlignet de seg selv med andre menneske og helst med slike som var dårligere kristne enn de selv.
Tolleren og hans bønn
Ifølge Jesu lignelse, representerer tolleren en sann og angrende synder. Jeg tror ikke at Jesus hadde til hensikt å undervise om hvordan Gud rettferdiggjør en synder da han fortalte denne lignelse. Derimot ville han undervise om hvordan hjertelaget til en synder bør være i møte med den allmektige og rettferdige Gud. I sitt møte med den samaritanske kvinne sier Jesus:
- «Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i Ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er Ånd, og de som tilber ham, må tilbe i Ånd og sannhet«, Joh 4:23-24.
I det Nye Testamente representerer tollerne ofte de som virkelig var, eller som i alle fall hadde levd både uærlig og syndig. Dette kommer tydelig frem, siden de ofte plasseres i gruppen «tollere og syndere» (Se Mt 9:11: Mr 2:15-16; Lk 15:1). Deres griskhet og økonomiske uærlighet var kjent for alle, derfor hadde de egentlig ikke noe å forsvare seg med. Siden de hadde krevd for mye toll og for store avgifter av svært mange av folkene som de til daglig hadde omgang med og bodde blant, var deres uærlighet og griskhet kjent for de aller fleste. Derfor var de dårlig ansette av jødene, men også siden de var i fiendenes, altså i romernes tjeneste. Men heldigvis fikk mange av disse tollerne av Guds nåde begynne å leve et helt nytt liv i Jesu etterfølgelse, slik som tilfelle var blant annet med tollerne Matteus og Sakkeus. Når de ble Guds barn, bekjente de sine synder og fikk tilgivelse for alt galt som de hadde gjort. De ville ikke beholde noe av det som de hadde skaffet seg på uærlig vis. Derfor gjorde de opp for sin urett og sin uærlighet da de ble kristne, slik overtolleren Sakkeus selv sier:
- «Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen!, Luk 19:8.
Kanskje det var en slik toller som Sakkeus som Jesus tenkte på, da han fortalte denne lignelsen. Tolleren hadde ikke noe som helst å rose seg av, verken ovenfor andre mennesker eller ovenfor Guds altseende øyne og i bønnens møte med ham.
Tolleren hadde virkelig et ydmykt og sønderknust hjerte, og dette hjertelag behaget Gud. Han stilte seg opp langt borte da han bad. Han ville nemlig ikke at andre verken skulle se eller høre når han bad, slik som fariseerne så gjerne ville (Matt 23:5).
Tolleren i Jesu lignelse representerer en som kommer frem for Gud i sann ydmykhet og med hjertets tro og tillit til Gud, selv om han ikke hadde noe som helst av egen fortjeneste å komme fram for Gud med. Av Jesu lignelse skjønner vi at tolleren innså sin store synd, samtidig som han hadde en levende tro, siden han våget å håpe på en nådig Gud. Derfor ber han: «Gud, vær meg synder nådig!« Og ifølge Jesus hadde Gud behag i denne bønnen som tolleren ba.
Nådig, på gresk «hilaskomai«
I den greske grunntekst brukes «hilaskomai» der det i vår bibel står nådig. Direkte oversatt betyr det «forsone seg» eller «forsone«. I Bibelen er det helt tydelig at det var Gud selv som tok initiativet til å sone menneskenes synd, totalt uten vår påvirkning. Soning og forsoning er i Bibelen et meget sentralt tema, og her har blodet en særlig viktig plass (3Mos 17:11). Det var nemlig blodet som gjorde soning. i GT var det alltid presten som gjorde soning for begåtte synder, og i den forbindelse trengtes det alltid et feilfritt offerdyr som måtte gi sitt liv, og blodet av det som gav soning. Særlig kommer det fram i forbindelse med den store forsoningsdagen Jom kippur. Alle disse ofringene og alt i forbindelse med soning av synd var direkte forbildet på Golgata, der Jesus sonte hele verdens synd da han døde en stedfortredende død i vårt sted, og vant en evig forløsning. Derfor kan tollerens bønn «Gud, vær meg synder nådig!» forståes slik:
«Gud, la meg få del i den forsoning som du ved din Sønn Jesus Kristus skal gjøre ved sin lidelse, sin død og ved sin seiersrike oppstandelse. Se i din barmhjertighet og nåde til meg, slik at Jesu Kristi blod kan få rense meg ren fra alle mine synder. Jeg bekjenner at jeg er unnfanget i synd og født i synd. Og i meg selv er jeg bare en stor stakkars synder. Jeg har intet å forsvare meg med. Men jeg vender meg nå meg til deg, du nådige Gud. Rens meg fra min synd, la din Sønns blod få rense meg, slik at jeg blir hvitere enn snø, slik du har lovet ved dine profeters munn. Hør meg, du nådige og trofaste Gud, for jeg henviser til dine egne løfter og til din evige trofasthet. Amen»
Henry Baardsen,
Alta
