av Det ble «ånd og liv» i Læstadius og Raattamaas forkynnelse etter møtet med samepiken Maria
Det er nå 175 år siden den læstadianske vekkelsen begynte. Det var i januar 1844 Læstadius møtte «samepiken Maria». Og fra da av ble det «en ny färj» i hans forkynnelse. Før den tid hadde han forkynt i nesten 20 år med et tydelig lovisk preg og uten å skille lov og evangelium klart. Han hadde hovedfokus på alt ytre, på syndens og særlig på alkoholens generelle skadevirkninger i forhold til familie, økonomi og samfunn. Men på tross av hans store nidkjærhet var det nesten ingen som omvendte seg. Jo strengere han straffet synden, dess mer gjorde menneskene seg harde. Selv om han begynte sitt prestekall allerede i 1825, omvendte nesten ingen seg, og han lyktes ikke å få noen til å gi avholdsløfte gjennom Karesuando avholdsforenings meget aktive virksomhet før i 1844. Men etter hans møte med Maria, skjedde det utrolig store endringer på kort tid, og det ble «ånd og liv» i hans forkynnelse. Fruktene kom til syne ved at menneskehjertene kom i brann, og vekkelsen spredde seg i stor fart som en løpebrann. Selv om han ikke forkynte syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod», forkynte han «blodets røst», siden han forkynte verdens frelser Jesus Kristus og hans soningsdød på Golgata.
Gjennom møtet med Maria ble det store forandringer i hans liv og virksomhet. I sitt hjerte fikk han oppleve seg forsonet med den strenge og rettferdige Gud. For Lars Levi Læstadius var dette høydepunktet i «nådens orden». Andre saker som var og ble viktige for ham helt inntil sin død i 1861 var: a) anger og hjertets sønderknuselse under loven, b) personlig omvendelse både når det gjaldt et oppgjør med synden i sitt liv og når det gjaldt å få et nytt hjerte og nytt sinn i gjenfødelsen, c) krav om offentlig syndsbekjennelse (faktisk helt fram til 1876) – og d) hovedsaken – å tro og få oppleve seg forsonet med Gud og å kjenne glede over dette i sitt hjerte, ofte uttrykt gjennom ytre rørelse eller nådetegnene.
Felles for stort sett hele vekkelsen har vært at det som LLL opplevde i sitt møte med «samepiken Maria», var hans åndelige gjenfødelse. At hun for LLL fortalte om sin egen opplevelse av Jesu soningsverk og vitnet om Jesu verk på Golgata, er helt innlysende. Og gjennom Marias enkle vitnespyrd og ved å tro at Jesu soningsverk også gjaldt for ham, ble også han forsonet med Gud. På «sin måte» forkynte hun syndenes forlatelse for Læstadius. Men at hun benyttet ordlyden «i Jesu navn og blod», er det ikke noe historisk som kan bekrefte. På tross av det har alle læstadianere ansett han for å ha blitt en rett kristen, og jeg har aldri møtt noen som har ment at han ikke skulle ha blitt salig om han da skulle ha dødt like etter sitt møte med Maria.
På tross av at det er bevart 466 prekener av Læstadius, forkynner han selv ikke syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» gjennom sine prekener eller i sine mange brev mer enn bare på noen helt få steder. Det er virkelig tankevekkende for alle oss som tilhører vekkelsen, og særlig for alle dem som mener at det er den eneste og rette måten å forkynne syndenes forlatelse på. Og spesielt gjelder dette dem som tenker og mener at det ikke finnes «ånd og liv» om uttrykket «i Jesu navn og blod» ikke brukes i tilsigelsen av syndenes forlatelse eller i alle predikningene. At slike meninger finnes innen vår vekkelse også i vår tid er allment kjent, noe også jeg har møtt på ved en del tilfeller.
Minnetale over en av de første som ble omvendt gjennom vekkelsen.
Kilde: «Kirjeet ja kirjoitukset», Raattamaa
I 1853 holdt Johan Raattamaa minnetale over en av de absolutt første som ble en kristen innen læstadianismen, hustruen til Johan Olson Lainio. Dette var allerede før de hadde begynt å forkynne syndenes forlatelse personlig til mennesker som kom i syndenød eller som ble en kristen. Men derimot hadde de forkynt omvendelse og generell syndenes forlatelse ved å peke på Frelseren Jesus Kristus og på hans død til soning for deres synder. De forkynte Golgata-budskapet og vitnet om det blod som gikk ut fra Frelserens blodårer (slik JR uttrykker det), og pekte på den kjærlighet Gud hadde elsket dem med ved at han sendte sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Og dette hadde den avdøde kvinnen trodd, og det hadde virket glede i hennes hjerte og løst henne fra alt fåfengt i denne verden.
De forkynte Kristus korsfestet og hans soningsverk på Golgata tydelig og klart for tilhørernes ører, og viktigheten av å tro budskapet for egen del. Og i denne forkynnelse var det «ånd og liv», slik at denne kvinne, som nå var død, fikk komme til en levende og frelsende tro ved å ta imot kraften i evangeliet som ble forkynt henne. Og slik gjorde Gud henne til sitt eget barn, og hun fikk del i den Hellige Ånd. Hun fikk ofte kjenne sin egen syndfullhet, men samtidig fikk hun oppleve Guds nåde så mektig og stor at hun ofte kjente stor glede, slik at hun kom i rørelse. Raattamaas entydige vitnespyrd var at denne avdøde kvinnen ved troen hadde fått flytte hjem til den himmelske glede med Abraham, Isak og Jakob.
At det var «liv og Ånd» i vekkelsens forkynnelse allerede i 1953 – før de begynte å forkynne syndenes forlatelse personlig, er det vel ingen tvil om. For de trøstet hverandre og alle sørgende med syndenes forlatelse gjennom Frelseren Jesus Kristus og hans soningsdød på Golgata. Og slik ble evangeliet for dem en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 11:16; Apg 10:43), selv om de ikke ennå på den tiden hadde begynt å forkynne «i Jesu navn og blod», slik det senere ble mer vanlig innen vekkelsen.
