av Guds folk angripes av deres felles fiender
Amalekittene er regnet for noen av Israels og Guds folks aller bitreste fiender. Vi møter dem ved mange tilfeller i Bibelen. Allerede i 1Mos 14 er de nevnt. Senere møter vi dem i 1Mos 36 hvor Esaus sønnesønn fikk navnet Amalek, muligens oppkalt etter amalekittene. I Bibelen var det vanlig at navnet beskrev personen som bar navnet. Dette var særlig beskrivende både for Amalek, for amalekittene og for Amaleks konge Agag. Siden navnet Agag går igjen, antar man at det sannsynligvis ble brukt som et felles navn på amalekittenes konger (1Sam 15:8), slik tilfelle også var for tittelen «Farao».
På en måte kan amalekittene regnes som Guds og hans folks aller største fiender, uavhengig av hvilke tid det gjelder. Kanskje kunne vi kalle dem for «ondskapens åndehær» (Ef 6:12) i himmelrommet. Men ofte angriper de fra et mye nærmere hold enn vi forventer, nemlig gjennom vårt eget vonde og syndige kjød med alle dets lyster og begjær. Primært kontrollerer disse vonde og syndige lyster et menneske før man blir en kristen, eller så lenge man lever som vredens barn (Ef 2:3; Tit 3:3). Paulus innrømmer åpent og ærlig at også han hadde bakgrunn som en ikke-kristen da han var en Kristi fiende. Han skriver: «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre». For Paulus, de andre apostlene og de første kristne var det et liv før og et helt annet liv etter at de ble «nye skapninger» i Kristus (2Kor 5:17). For fra da av var det gamle forbi, og alt ble nytt. Og slik er det – og bør det også være for alle oss som er kristne og Gud barn i dag – for også vi er kalt til å vandre ledsaget av Ånden og Guds Ord, og i et nytt liv med nye livsverdier og med et nytt innhold i Kristi etterfølgelse og i det kristne fellesskapet (Gal 5:16; Rom 6:4). Men også som gjenfødte kristne angripes vi av «amalekittene» og av deres konge Agag. Derfor må vi hver dag leve i stadig bønn til Herren, og ved Åndens kraft ta opp kampen mot djevelen, verden og vårt eget kjød.
Alltid når Amalek og amalekittene hadde mulighet til det, angrep de Guds folk på en rå og brutal måte for å skade og å ødelegge. Dette skjedde stadig under ørkenvandringen, også før de kom til Sinai. Deres mål var å stelle i stand så mange problemer for Guds folk som overhode mulig, og de var også årsaken til at veien fra trelldommen i Egypt til Kanaans land ble så lang og problematisk som mulig. Nøyaktig det samme skjedde på Sauls tid, på Davids tid og på Gideons tid. Herrens lydige tjener Moses – sammen med sine gode medarbeidere Aron og Hur – fikk virkelig oppleve amalekittenes intensive vrede mot Herren og hans folk. Selv om Israels hær var stor – på over 600 000 mann utenom barna (2Mos 12:37) – var deres felles fiender amalekittene, midianittene og Østen barn ennå flere. De var å sammenligne med en kjempestor gresshoppesverm, og kamelene deres var så mange at de kunne ikke telles. Guds fiender som nå skulle angripe israelittene var faktisk så tallrike som sanden ved havets strand (Dom 7:12).
Herren griper inn og gir seier om bare Guds folk roper i sin nød på Herren, og søker hans hjelp på nødens dag
Hva gjorde deres leder Moses da Guds bitreste fiender angrep Guds eget folk? Og hvordan handlet Gud? Var han bare helt passiv, slik som han var ved et senere tilfelle da amalekittene angrep? På den tiden hadde Guds folk forlatt Herren, og de levde ut sine syndige liv. De hadde vendt Herren ryggen, og foraktet hans tjenere Moses og Aron. Derfor lot Herren dem falle for amalekittenes sverd, nettopp fordi de vendte seg bort fra ham. Derfor hjalp han dem ikke og han så heller ikke i nåde til dem i deres nød. Derimot vendte Herren seg bort fra dem, og gav dem heller ikke seier over amalekittene (4Mos 14:43). Hva kan vi lære av dette? Det vi kan se, er at det absolutt ikke er likegyldig hvordan vi som kristne forholder oss til Gud og til hans Ord. Tar vi lett på synd i våre liv eller tenker at det ikke er så farlig om våre liv ikke er i samsvar med Gud Ord, blir vi snart svake for fristelsene. Og da vil vi lett falle for amalekittene eller for andre av Guds fiender. Men står vi djevelen i mot, skal han fly fra oss (Jak 4:7). Slik er det fortsatt i dag. Og her kan vi også lære av det som Moses, Aron og Hur gjorde da bønnens hender ble løftet opp mot Herrens trone. Mose hender ble for svake, men han fikk hjelp av sine troens venner Aron og Hur. For når vi i vår nød sammen strekker opp våre svake hender mot han som er allmektig og som kan hjelpe, strekker også Herren ut sin allmektig hånd fra sin opphøyede trone for å gi oss seier over Guds fiender (2Mos 17:16), hvor mange og mektige de enn er. Og dette har Herren lovet å gjøre fra generasjon til generasjon, om vi bare forblir hos ham og under hans beskyttende vinger. For da er han sterk i de svake!
Men det samme var ikke tilfelle denne gangen at de ble overvunnet av fiendene. For vi leser: «Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så av sted og strid mot Amalek! I morgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i hånden. Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham. Han stred mot Amalek … Og Moses, Aron og Hur steg opp øverst på haugen. Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket… Men da Moses’ hender ble tunge, tok de en stein og la under ham, og han satte seg på den. Og Aron og Hur støttet hans hender, en på hver side. Så holdt hans hender seg støe helt til solen gikk ned» (2Mos 17:8-12)
Det som i praksis skjedde, var at Herre gjorde slik han hadde lovet: «Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt», eller som vi leser i Dom 10:12: «Og da sidonierne og Amalek og Maon undertrykte dere, og dere ropte til meg, frelste jeg dere av deres hånd».
Hva sier Bibelen om hatet mot Israel og mot Guds folk?
Fiendskapet mellom Satan og Gud er svært gammelt. Dette evige fiendskap oppstod allerede i paradiset, like etter syndefallet. Vi leser i 1Mos 3:15: “Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt (hebr: sæd) og hennes Ætt”. Det samme fiendskapet var også mellom brødrene Kain og Abel. Det resulterte i at Kain slo sin egen bror Abel i hjel, noe som også var en religionskamp. Også i Esters bok kan vi lese om noe av det samme jødehatet som finnes i dag mellom muslimer og jøder i Midt-Østen. Jødenes erkefiende, den onde Haman, tok anstøt av jødenes gudsdyrkelse og av deres tro. Han var villig til å betale for å få hjelp til å utslette jødene (Est 4:7). På en bestemt dag skulle jødeutslettelsen skje, og den skulle være total. Men Gud hindret hans onde plan. Han grep inn, og det førte til at jødene fikk leve og at Israel bestod. Men Haman selv ble hengt og døde. I Est 9:24 fortelles det at Haman var en agagitt:
- “For agagitten Haman, Hammedatas sønn, alle jøders fiende, hadde lagt planer opp mot jødene for å utrydde dem. Han hadde kastet pur, det er lodd, for å ødelegge og utrydde dem”.
Agagittene var de aller bitreste fiendene av Guds folk og av Israel . De var etterkommere av Amalek, Esaus sønn og patriarken Jakobs bror (1Mos 36:12). Amalek var stamhøvding til amalekittene , samtidig som han var fyrste for Edom. Jødehateren Haman var som nevnt en agagitt, et folk som stammet fra Amalek. Slik ser vi at også ondskap og hat mot visse personer eller mot visse folkeslag kan gå i arv fra generasjon til generasjon. Det forteller samtidig at hatet som oppstod så tidlig som i paradiset – like etter syndefallet – hatet som Satan og hans tjenere har hatt fra generasjon til generasjon, og fortsatt har. Og dette hatet kommer til å fortsette helt inntil Satan kastes i ildsjøen (Åp 19:20).
Skal da vi som Guds folk frykte for Satan og ondskapens åndehær? Ja virkelig, dersom vi fornekter troen og går ut i verden. For da er vi ikke i Kristus og under hans beskyttelse. Men så lenge vi klynger oss til Frelseren, flyr synden og lever under en stadig renselse i Jesu Kristi blod, vil ikke Satan kunne skade oss eller hindre oss fra å bli frelst og få komme til himmelen. For seieren kan alene vinnes ved å vaske sine kjortler/kapper rene i Lammets blod. La det være vår trøst og vår vandringsstav!
Selv om Satans og amalekittenes hat fortsetter fra generasjon til generasjon, er det vår store trøst at Guds hjelp og beskyttelse som er så mye større, også vil vare fra slekt til slekt og fra generasjon til generasjon (2Mos 17:16) for alle som frykter Herren, vandrer på alle hans veier og elsker ham (5Mos 10:12). Og det kan kun skje dersom Herrer får gi oss et nytt hjerte og et nytt sinn. For da er det Herren selv som virker alt i oss ved sin Ånds kraft, slik vi leser: «Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem», Esek 36:27.
Det er det som Bibelen kaller for gjenfødelse!
Likheten mellom kong Agag og GOG. Men Jesus Kristus er mye mektigere, og det er ham vi vil elske og tjene
I 4Mos 24 kan vi lese Bileams profeti. Han ble pålagt å forbanne Israel, men det hindret Gud ham fra. Derimot måtte han velsigne Israel, både som folk og som nasjon. I vers 7 profeterer han om Messias, Israels kommende konge : “Vann tømmes ut av hans kar, hans utsæd får rikelig vann. Mektigere enn Agag skal hans konge (Jesus Kristus) være, opphøyet skal hans kongerike være!“
Det fortelles om jødene at de ser en likhet mellom Agag og GOG, han som skal være leder for alle hedningefolkenes store og siste angrep mot Israel i endetiden (Esek 38-39 og i Åp 20). I jødenes – Jesu og apostlenes egen Bibel – Septuaginta, står det: “Mektigere enn GOG skal hans konge (Messias) være”. GOG var og er Jesu Kristi største fiende, slik også kong Agag var fiende av Israels konge og av Guds folk.
Men det rekker ikke for dem. For de er også alle hedningkristnes – altså også våre – aller bitreste og største fiende. De unner ingen mennesker himmel og salighet. Men vår trøst er at vår Herre og Frelser, Guds Sønn Jesus Kristus, er mye mektigere enn Satan, Amalek og Agag. Hans herredømme og kongerike er et evig kongerike. Ved omvendelse og syndenes forlatelse er vi gjort verdige til å få komme inn i dette Kristi evige kongerike. Og ikledd Kristi rettferdighet er vi ved troen også verdige til en gang få del i frelsen hjemme hos Gud i himmelen.
Tenk så lykkelige vi som er Guds barn får være som av Guds nåde har fått del i hele den frelse som Jesus vant for oss på Golgata! Når vi får eie alt dette allerede her ved troen, er det stort og dyrebart. Men ikke før vi er hjemme hos Herren, vil vi skjønne det fullt ut. Det er virkelig noe vi får se fram mot i håp og forventning.
Samme tilbud om frelse gjelder også deg, du som i dag ikke har visshet om at du er et Guds barn, bare du vil omvende det og tro evangeliet.
Alta 27.2.2023
Henry Baardsen
