av Han var hos Gud i himmelen helt fra begynnelsen, før alle ting. Og han er opphavet til alt, siden alt er skapt ved ham (Kol 1:16). Abraham fikk se brennofferet som han skulle ofre i stedet for sin kjære sønn Isak. Han sier til sin sønn Isak, han som Gud hadde befalt han å ofre som brennoffer: «Gud vil selv se seg ut Lammet til brennofferet» (1Mos 22). Og så ofret han Lammet – på Guds befaling – i stedet for sin egen kjære sønn Isak.
Jesus – Guds offerlam
Lammet var et forbilde på Guds kjære Sønn Jesus Kristus, han som frivillig gav seg selv som et skyldoffer på Golgata kors for patriarkenes synder, for dine og mine synder, men også for hele verdens synder.
Jesus var det Guds Lam som var «lammet til brennoffer», det som Isak spurte sin far om (1Mos 22:7). Da Abraham snudde seg, så han en vær som hang fast etter hornene i et kjerr (1Mos 22:13), og da så han med troens blikk samtidig Jesus Kristus, Guds offerlam. Da fikk han se Kristi dag, slik Jesus selv sier – den store forsoningsdagen på Golgata – og da frydet og gledet Abraham seg i sin ånd. Og han tenkte kanskje: «Tenk, min og Saras kjære sønn Isak trenger ikke å dø. Han skal få leve! Ikke på grunn av min fortjeneste, ikke for Isaks egen skyld, men ene og alene takket være det slaktede Lam Jesus Kristus (Åp 5:6) som skal komme til å dø en stedfortredende død for hele verdens synder.
Hvilke ufattelige store nåde og kjærlighet Gud skal komme til å vise oss, alle vi som tror på Jesus og som har tatt imot ham som vår frelser! Men ikke bare mot oss. Men dette gjelder alle som ved troen er Guds barn og arvinger til det evige liv.
Troens far Abraham
Abraham var troens far. Han trodde på Guds løfte om Jesus Kristus, verdens Frelser. Derfor ble hans tro regnet ham til rettferdighet. Abraham hadde virkelig del i Jesu Kristi rettferdighet. For i troen så han fram mot den kommende Frelser. Det Nye Testamente framstiller Abraham som et eksempel for de kristne både før, på og etter Jesu tid. Derfor kan Abraham med rette kalles troens far, og «en sann kristen». Fot Abraham var troen ingen teori eller læresetninger, men en indre overbevisning om Guds kall, hans utvelgelse, hans trofaste løfter og om det rike som er bortenfor horisonten. Håpet om å nå dette himmelske hjemlandet var den bærende kraft i hans liv. For Abraham var troen ensbetydende med tillit til Guds veiledning, og hans faste tro og troens frukter virket troens og åndens lydighet til Guds kall og hans veiledning.
Abraham tvilte ikke i vantro på Guds løfter… Og han trodde ikke bare på Guds løfte om et eget jordisk land for Guds folk, men særlig på personen Jesus Kristus og på hans soningsdød på Golgata. Dessuten trodde han også på oppstandelsen fra de døde (Rom 4:17; Heb 11:19) og på det evige liv etter jordelivet. Dette er og bør være for enhver kristen det aller viktigste.
Løftets land Kanaan ble gitt lang tid etter Abrahams død
Abraham fikk løfte av Gud om at han og hans ætt/sæd skulle få arve løftets land, Kanaan. Dette løfte gikk ikke i oppfyllelse i hans levetid. Men ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Og han var viss på at Gud etter hans tid selv skulle gi dem landet til hans etterkommere, noe som skjedde først etter mange hundre år. Derfor kjøpte han seg et sted i Løftets land til familiegravsted for verdien av ca. 5-6 kg sølv (1Mos 23), der Sara og senere han selv, hans sønn Isak med sin hustru Rebekka, hans sønnesønn Jakob med sin hustru Lea ble begravd. Og da Josef, hans oldebarn døde, ga han befaling om at hans ben skulle føres til Kanaans land for å bli begravet der, noe som også Moses sørget for mange hundre år etter at Josef døde (Jos 24:32; Hebr 11:22).
Målet for Abrahams tro: Byen med de faste grunnvollene
Selv om Guds løfte om løftets land Kanaan betydde utrolig mye for patriarkene, ventet de ennå mer på «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr. 11:10), altså til Guds himmel hjemme hos Gud. Det var nemlig dette troens håp som var den bærende kraft og som inspirerte dem til å holde fast i Guds urokkelige og trofaste løfter. For det Gud har lovet, det er han selv garantist for at det også kommer til å gå i oppfyllelse. Og dette kristne håp er sterkt nok til også å bære oss og til å bevare oss i troen som Guds barn, helt inntil Jesu Kristi dag.
Troens helter er blant annet Abraham, Isak, Jakob og Josef
Hebreerbrevet kapittel 11 forteller om mange av troens helter gjennom hele det Gamle Testamente. Der har selvsagt også troens far Abraham, Josefs oldefar fått sin fortjente plass. Og denne frelsende tro førte Abraham videre til sin sønn Isak, til sin sønnesønn Jakob og til sitt oldebarn Josef. Også Jakob og Josef er tatt med som troens helter i Hebr. 11.
Måtte troens mål også for oss være «byen med de faste grunnvollene»
For patriarkene var troen på himmelens Gud og lydighet til hans ledelse den bærende kraft i deres liv. Abraham, selv om Bibelen holder han for troens far, hadde helt klart sine menneskelige svakheter og opptrådte også iblant klanderverdig. Den menneskelige svakheten er kanskje ennå mer merkbar i Isaks liv. Men kanskje mest synlig er Jakobs personsvakheter. Men tross alt kommer deres sterke gudstro og deres vandring på Guds vei svært tydelig fram. Alle disse var absolutt Guds menn og troens helter. Men tross det var nok Josef den som aller tydeligst viser seg som et forbilde på Jesus Kristus.
Selv om disse Guds menn levde lang tid før tiden da Jesus levde her på jord, så de han tydelig med troens blikk. Da Abraham så Kristi dag, frydet han seg. I dyret som han ofret på Moria i stedet for sin sønn Isak, så han Lammet som ble ofret på Golgata. Og ved troen på ham, ble både han og de andre patriarkene frelst. Men deres blikk strekte seg mye lengre enn til Golgata og 2000 år framover i tid. «Byen med de faste grunnvollene» som de lengtet til, var faktisk himmelens herlighet og Lammete bryllup. Håpet om å nå dit, skal ikke bli til skamme for dem, men de skal alle en gang nå dit sammen med Guds hellige.
Må Gud styrke også oss i troen, og å løfte troens blikk mot det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Gud gi at våre sinn skulle være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. For snart kommer han som komme skal, og han har sin lønn med seg. Dertil hjelpe oss Gud i Jesu navn!
Henry Baardsen,
Alta
