Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen, og min vurdering av dens framtid

Først litt om hvordan menighetene er organisert

Merk: Dette skrev jeg i mars 2022. Det blir derfor spennende å se hvordan dette stemmer med det som er skrevet i boka «Læstadianismen i Norge», utgitt våren 2024

Vi har ikke sentralt-styrte menigheter

Organisasjonsoppbygginga innen vår gren av vekkelsen (LLF, Rauhan Sana, Tornedalen og «Alta-retningen») både generelt og i Norge, har en flat ledelsesstruktur med stor grad av lokalt selvstyre. Vi har ikke noe sentralstyre, slik som SRK (gammellæstadianerne) i Finland har, og som alle deres menigheter respekterer og følger, selv om dette selvsagt ikke er tilfelle med absolutt alle som hører med i deres gren av vekkelsen.  Og vi har heller ikke det slik som de har det innen førstefødte-retningen med Gällivare som hovedsete, der hvor de store linjene trekkes og hvor de viktigste beslutningene tas, noe som blir retningsgivende for  de ulike lokale menighetene i alle land. Og slik jeg har inntrykk av, er man i de lokale menighetene i stor grad takknemlige for Gällivare og er stort sett lojale overfor deres anbefalinger. I alle fall ytre sett. Men mange unntak finnes det også her, siden deres organisasjonsform også har klare svakheter for de som har problemer med å tilpasse seg deres toppstyrte system.

På noen måter kan det kanskje allikevel være visse fordeler med noen form for «sentralstyring» i en vekkelse. Slik jeg kan se, har de kanskje mer som er felles for alle og noe mer som binder dem sammen og som styrker fellesskapet. Dette kan vi også merke fra vekkelsens første 50 år under Johan Raattamaas ledelse. For de førstefødte er faktisk ikke splittet opp i så mange ulike retninger som vår gren av vekkelsen er, skulle jeg tro. Jeg tror at de kristne i de ulike menighetene som tilhører disse to nevnte retningene kanskje på en del områder er mer ensartede enn kristne i vår gren av vekkelsen. Eller virker det bare slik for meg, siden jeg ikke «fra innsiden» kjenner dem så godt?

Innen førstefødtemenigheten går kvinnene i deres menigheter helt konsekvent med tildekket hode når de er på bedehuset, de kler seg alle i skjørt, menn bruker aldri slips, samme konfirmantopplegg og undervisningsopplegg for barn og unge brukes i alle menighetene etc. Men mest gjelder dette kanskje saker som øyet kan se? Innen SRK har de ikke tilsvarende regler når det gjelder klær og annet ytre, men også de har sine helt karakteristiske særtrekk. Som eksempel kan nevnes: Synet på hvor Guds rike finnes, hvem som har retten til å forvalte løsemakten for at syndsforlatelsen skal være gyldig, hvem som har den Hellige Ånd og hvor og i hvilke menighet den finnes, og til sist: om det finnes levende kristne utenom deres egen retning SRK og lignende ? Alt slikt er mer av læremessig og teologisk art.

Og begge disse to gruppene har felles styringsdokumenter og «fedrenes skrifter» som er mer retningsgivende både når det gjelder tro, kultur og ytre saker, noe som sannsynligvis påvirker til større likhet, så langt man kan se utenfra. Dette virker det også å være stor enighet om blant de «innenfra» som uttaler seg. Men det som kanskje er verd å merke seg, er at flere av de som har vært en del av disse menighetene men som av en eller annen grunn har brutt med dem, gir i blant uttrykk for noe helt annet enn bare fred, fordragelighet og samhold i disse menighetene.

I vår gren av vekkelsen på norsk side – særlig etter 1990-2000-tallet slik jeg har registrert det, er hver enkelt menighet mye mer selvstendig, og kanskje derfor noe forskjellig særlig særlig når det gjelder det ytre.  Innen de ulike menighetene har man langt på vei sin egen kultur og sine egne lokale tradisjoner som nødvendigvis ikke alltid like sterkt er knyttet opp  mot «det læstadianske» og den tradisjon og den kultur som har vært vanlig i vekkelsen i tidligere generasjoner.  Dette kan selvsagt også gjelde enkelte lærespørsmål. Slikt kan igjen føre til at yngre som vokser opp, ikke får like sterke bånd som knytter dem til vekkelsen, slik vekkelsens folk tidligere hadde. Som jeg tenker, kan det «å bli født inn i vekkelsen»  på en måte sammenlignes med å bli født inn en familie. Ingen kan velge sine foreldre eller sin slekt, eller hvilke menighet de eventuelt skulle tilhøre. Selv om hjemmemiljøet som vi har vokst opp i var konfliktfylt og usunt, og vi senere i livet ikke vil at våre barn skal måtte oppleve tilsvarende, har vi sikkert alle mange gode og positive ting som vi kan ta vare på og ønsker å videreføre. Og slik tenker jeg også det er når det gjelder å tilhøre en lokal menighet eller en vekkelse. De gode og verdifulle tradisjonene bør vi med fordel ta vare på og føre videre til kommende generasjoner, slik Paulus oppmuntrer til: «Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!», Fil 4:8.

Fordelene med et lokalt styre og en flat ledelsesstruktur

Fordelen med lokalstyre kan kanskje være at ingen menighet trenger å føle seg overkjørt av et sentralstyrt organ, av tidligere generasjoners tradisjoner særlig når det gjelder ytre sedvaner, eller å få vedtak og bestemmelser «tredd ned over hodet på seg», uten at man i menigheten er enige i det. Dette gir større frihet og rom for å følge det som er lokalmenighetens ønsker og valg.

Dersom vi som enkeltkristne eller  som en lokalmenighet er overbeviste om at Bibelen taler og lærer litt annerledes enn slik det tidligere har blitt tolket og praktisert, så er vi selvsagt frie og skyldige til å la Skriften få større autoritet i menighetens liv og lære enn tradisjonen og slik den har blitt praktisert. Da følger vi samtidig et av Luthers viktige reformatoriske prinsipper «Skriften alene». Så når det gjelder slike spørsmål, vil det alltid være en vanskelig balansegang mellom å ta vare på egne tradisjoner og det å se til at tradisjonene ikke skal bli viktigere enn selve Skriften. Også i slike spørsmål trenges det stor varsomhet og åndelig visdom og forstand. Ellers vil mange kunne føle seg fremmede i sin egen hjemmemenighet og oppleve seg overkjørt. Og om endringene i forhold til egne oppfatninger, egne tradisjoner og egen kultur blir for store, eller om ting skjer for fort uten at de ulike menighetsmedlemmene klarer å akseptere det, er det en reell fare for at noen av menighetens medlemmer vender sin egen hjemmemenighet ryggen, og begynner å knytte seg mot en annen menighet hvor de føler seg mer hjemme, selv om de heller ikke der er fornøyd med alt. Slike fenomen har alltid gjentatt seg i historiens løp!

Svakheten med flat organisasjonsstruktur og en vekkelse med stor selvstendighet og frihet

Svakheten med organisasjonsmodellen vi har i vår gren av vekkelsen på norsk side – sett med mine øyne  -, er at man vil kunne få mange subkulturer både internt i samme menighet, men også menigheter seg i mellom, selv om man også ligger i samme nærområde. I seg selv kan dette føre til interne spenninger og motsetninger. I slike systemer er det også større rom for at sterke personer kan bli for styrende på en usunn måte, noe som igjen kan føre til flere interne gruppedannelser hvor gruppene og enkeltpersonene i verste fall kan stå i skarp motsetningsforhold til hverandre. Eksempel på slike streke personer som i verste fall kan komme til å misbruke makt, kan være menighetsforstandere, predikanter, medlemmer i menighetens styre eller styret som helhet, personer i Utsendingskomiteen eller innflytelsesrike personer uten noen spesielle tillitsverv.

Eventuelle maktpersoner og misbruk av makt vil kunne føre til splittelse

Ifølge religionsforskere har det aldri i historien forekommet splittelse i en menighet uten at noen av disse ovennevnte nøkkelpersoner har gått inn for det og fått større eller mindre deler av menigheten med seg, særlig fra eget nærområde. Eller så er de avhengige av å alliere seg med sterke nøkkelpersoner fra andre menigheter i vekkelsen. Skjebnefellesskap fører ofte til at personer finner hverandre på en forunderlig måte. Og så kan de – om de bestemmer seg for det – drive igjennom en splittelse med støtte av sine sympatisører og støttespillere, noen ganger helt uten bruk av synlig makt eller forutgående konflikter. Selv om det i enhver menighet alltid må finnes viktige nøkkelpersoner med noen form for autoritet og makt, er det svært viktig at den makt de får delegert av menigheten,  er en klart begrenset «makt», og at de alltid er underordnet menigheten. For virkeligheten er den at makt kan misbruker og blir også misbrukt, dersom den gis til feil personer med usunne ambisjoner. Dette viser helt klart hvor farlig misbruk av tillit og makt kan bli med tanke på å bevare menighetens eller vekkelsens enhet.

Om menigheten ikke er oppmerksom på at makt kan misbrukes og også blir misbrukt ved en del tilfeller, og de ikke er våken nok til å kunne forutse farene som slikt over tid kan føre med seg, kan de komme i skade for å støtte noe som på sikt kan bli veldig destruktivt med tanke på menighetenes eller vekkelsens samhold og enhet. For på sikt kan slikt føre til en reell splittelse. Det blir som i et ekteskap hvor kjærligheten kjølner og hvor samholdet forvitrer. Man vokser litt etter litt fra hverandre inntil man ikke lenger trives eller ønsker å bo i samme hus og under samme hus. Så derfor flytter man fra hverandre.

I sin iver etter bevisst eller ubevisst å støtte sine «menighetsledere» eller «favorittpredikanter», øker konfliktene i intensiteten, og følgen kan bli at de ulike under-kulturene internt i menigheten eller de ulike lokalmenighetene vokser mer og mer fra hverandre. Parallelt med dette, vil også de interne spenningene og konfliktene tilta. Til sist lever disse interne gruppene eller de ulike lokale eller regionale menighetene sine helt selvstendige liv, med minimal kontakt med hverandre. Vi som kristne har virkelig grunn til å være oppmerksom på at synden alltid har en utrolig evne til å splitte og til å bygge skillevegger mellom oss mennesker. Og det samme gjelder også mellom kristne, og dette må vi være bevisste på og våkne for.

Grupper i menigheten eller søstermenigheter vokser fra hverandre

Etter så kort tid som bare en generasjon, vil menigheter uten noen form for samarbeid med hverandre kunne bli rimelig fremmedgjorte for hverandre, særlig om man i praksis ikke føler man verken kan eller vil ha samarbeid på noen plan. Og dette gjelder like mye på tross av at man tilhører samme gren av vekkelsen og kanskje bor i samme nærområde, noe som i utgangspunktet burde invitere til fellesskap og til samarbeid.

Mangel få felles møteplasser og samarbeid fører lett til at man på alle nivåer blir fremmedgjorte for hverandre. Vanlige søndagsmøter arrangeres på samme klokkeslett. Søndagsskolene har ikke noe samarbeid, ingen felles arrangement eller felles utflukter. Kristne ungdommer arrangerer sangkvelder hver for seg. Større åndelige møter og tilstelninger arrangeres helt selvstendig og totalt uavhengig av hverandre. Og predikantene har minimal kontakt med hverandre, annet enn når de tilfeldig møtes. Menighetens barn og unge har kanskje aldri hørt søstermenighetens predikanter, selv om de er godt oppe i tenårene eller unge voksne. Og om slikt får fortsette i flere tiår, møtes man kanskje ikke andre steder enn på storforsamlinger i utlandet og kanskje i bryllup og begravelser. Og dette på tross av at man er troens søstre og brødre.

Reell fare for å vokse helt fra hverandre, selv innen samme gren av vekkelsen

Når kristne søstermenigheter vokser fra hverandre, vil man kunne få mange uavhengige enheter som hver for seg lett kan glemme hvor viktig Bibelens oppmuntring til at kristne skulle ha samfunn med hverandre (1Joh 1:7), være ett i Kristus (Joh 17:11), holde sammen og ha alt felles (Ap 2:44), glede seg sammen og med en munn tilbe og  lovprise Herren. Slik jeg erfarer, har vi en stor og gjensidig utfordring her innen Alta-retningen, særlig regionalt. Og her er ikke den ene part bedre enn den andre. Særlig etter slutten av 1990-tallet har utviklingen gått i denne retningen. Men for meg er det skremmende å se hvor langt man i praksis har vokst fra hverandre bare på godt og vel 20 år. Og dette på tross av at det egentlig ikke er noen åpne, ytre konflikter. Tross det bygger det seg opp usynlige skillegjerder som skiller venn fra venn, og troens brødre og søstre fra hverandre.

Ennå på 1990-tallet, var det mange ting som bandt oss ulike menigheter sammen. Vi deltok i hverandres storforsamlinger hvor man i større grad hjalp og støttet hverandre. Predikantene fra de ulike menighetene fikk tale på alle storforsamlingene og ble invitert til hverandres menigheter. Utsendingskomiteen fungerte med felles samtalemøter dit alle kunne føle seg velkommen. Og Utsendingsendingskomiteen benyttet seg av alle predikantene i vekkelsen uten å ekskludere noen, på tross av at ikke alle tenkte likt i alle sekundære spørsmål. Men dessverre, også på disse områder har utviklingen gått i feil retning. På grunn av interne spenninger og uløste konflikter har hele Utsendingskomiteens virksomhet blitt lagt ned. Og vekkelsen eget blad – Sions Blad som var så kjærkommen for mange kristne ute i distriktene – har ikke kommet ut på snart  ti år. Hva er egentlig bakgrunnen, det kan man ikke annet enn å undres over.

Siden de små menighetene ute i distriktene  ikke lenger har regelmessige forsamlinger, ikke har egne predikanter eller får predikantbesøk, virker mange av disse menighetene å  bli mindre og mindre og til sist å dø ut, dessverre. Hva om vi fortsatt hadde sendt ut predikanter regelmessig til disse avsidesliggende menighetene?  Hvordan ville det ha vært om vi ennå hadde hatt Sions Blad og de regelmessig hadde fått lese det og gjennom bladet hadde holdt kontakten med vekkelsens folk i andre menigheter?  Ville det da fortsett kunne ha vært åndelig liv hvor det nå er i ferd med å dø ut, eller hvor det ikke lenger finnes kristne som er knyttet til vår vekkelse? Ja, jeg tror faktisk det, i alle fall for noen menigheters vedkommende. Min opplevelse  – etter å ha besøkt mange av disse små menighetene i ca. 35 år – er at de alltid satte utrolig stor pris på at det ble holdt forsamling på deres hjemsteder. For dem var det ofte som manna i ørkenen og som et friskt oljeblad. Og gjennom Ordet og samtalene ble de styrket i troen og fikk visshet i håpet om å vinne seier ved Guds Ord og Jesu vitnesbyrd, gjennom kraften og renselsen i Lammets blod.

Ut fra det jeg har skrevet ovenfor, må man kunne konkludere med at vår gren av vekkelsen – og særlig regionalt – står svakere nå enn kanskje noen ganger tidligere, særlig når det gjelder kristen enhet. Og dette igjen vil kunne føre til at vi blir ytterlig mer sårbare for nye splittelser. Hvis det skjer, er det dypt beklagelig!

Henry Baardsen, Alta