av Bønnens viktighet i 1800-tallets læstadianisme
Bønnens plass i menighetssamlingene innen den læstadianske vekkelse i Norge, særlig i etterkrigstiden, har ikke fått den samme plass som tradisjonen var på 1800-tallet i læstadianismens begynnelse, så langt jeg har kunnet lese fra vekkelsens historie. Læstadius, Raattamaa, Antin Pieti og flere andre av vekkelsens ledere oppmuntret ofte de kristne til å be til Gud, uten å bli trett – noe de hadde lært av Jesus og av apostlene.
Les også om bønnens plass i læstadianerpredikanten Antin Pieti’s liv:
Og selv bad de kristne i vekkelsens begynnelse både ofte og utrettelig til Herren, kanskje siden de ytre sett levde under mye vanskeligere kår på alle måter enn vi gjør i vår velstandstid. Både den ytre og den indre nøden tvang dem til det. På andre halvdel av 1800-tallet var det, særlig i Finland, mange uår etter hverandre. Ofte opplevde de mangel på mat og annet de så sårt trengte til livets opphold. Noen manglet ved til oppvarming, og husene de bodde i var kalde og trekkfulle. Og den åndelige nød som de opplevde, tvang de kristne til daglig å vende seg til Gud i bønn. Ytterlig en sak gjorde at bønn var en naturlig del av deres liv: De hadde en sann nød for de ufrelste og for deres udødelige sjel. Derfor vitnet de frimodig om sin tro, og om hvordan Gud hadde virket syndserkjennelse i dem, vekt dem opp av deres døde sjeletilstand og gitt dem omvendelse til livet. Og for å få frimodighet til det, ba de om kraft av Gud.
Det samme tror jeg nok også det er tilfelle i de ulike kristne hjem også i dag, i alle fall i stor utstrekning. Når man leser gamle fortellinger fra vekkelsens begynnelse, f.eks. fra «Minner fra Lappmarkens kristendom», kan man merke hvor mye bønnen betydde for de kristne personlig på den tiden, både når det gjaldt deres eget trosliv, men også når det gjaldt Guds rikes arbeid og deres ulike behov i dagliglivet. Oppmuntringen til å være utholdende i bønn til Herren, gjaldt ikke bare enkeltkristne privat, men særlig gjaldt det felles bønn når Guds folk kom sammen offentlig omkring Guds Ord. Det er nok særlig når det gjelder bønnen i forsamlingene når kristne kommer sammen, som man kan merke den største forskjellen på hvordan det var før og hvordan det er nå. Men det gjelder selvsagt ikke alle menighetene.
Hvor hadde kristne som levde før oss lært om bønnen? Og hvilke kraftkilde kunne Gud åpne for gjennom bønnen, selv om troen ofte var svak og bønnene var mangelfulle? Jo, av Jesus selv, for han sier jo:
- «Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem», Matt 18:19-20.
Hørbar bønn på kne for Gud på 1800-tallet
Når man leser historien om predikant Antin Pieti, en av Læstadius’ første sendebud (linkene ovenfor), er det helt tydelig at bønnen hadde en særlig stor plass i hans liv. Men det gjaldt selvsagt ikke bare han, men også i mange andre predikanter i deres daglige trosliv. Slik vanen var i vår vekkelses begynnelse, la predikantene seg, og sikkert også andre kristne, ofte på kne når de ba til Gud, noe de sikkert hadde lært av Jesus og av apostlene.
I en slik bønnestilling kunne de ofte finne Antin Pieti, når han var hjemme, og der hvor han bodde under sine utallige reiser for å forkynne Guds Ord, ute i naturen, i skogen, der hvor han hugget ved, i forsamlingshuset eller hvor som helst. For Antin Pieti’s vedkommende ble dette også konkret synlig, siden han ofte hadde tydelige hull i sine bukser rundt knærne. Buksene ble nemlig slitt rundt knærne siden han så ofte lå på kne under sine daglige bønner til Gud. Og han ba alltid med hørbar røst, slik at de andre i huset, men også de som oppholdt seg i andre rom, kunne høre hans bønn og hva han ba om. Og det som de ba om, var ofte helt konkrete saker, alt etter hvilke livssituasjon de var i eller hvilke nød eller hvilke behov som de hadde. Det kunne f.eks. være at han samtalte om trosspørsmål inne i forsamlingslokalet med noen. Og om han ikke visste hvordan han skulle svare eller veilede, dro han iblant ut og fant seg et stille sted hvor han kunne legge saken fram for Gud i bønn. Og siden forsamlingsgjestene ikke visste hvor han forsvant, kunne de dra ut for å søke etter han. Og da kunne de finne han på kne i inderlig bønn til Gud. Denne dimensjonen av bønnelivet har nok blitt borte både for meg og for mange andre forkynnere i vår moderne tid. Så vi har nok mye å lære både av Jesus, av apostlene og av Antin Pieti og andre læstadianske predikanter når det gjelder bønnelivet.
Det fortelles at når de på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet holdt storforsamlinger med predikant- og eldstemøter hvor de holdt felles bønn, så la alle predikantene seg på kne fremst i forsamlingslokalet. Slik var det i den læstadianske vekkelses begynnelse! Og det tror jeg faktisk at de aller fleste med bakgrunn i læstadianismen ikke har kjent til. Sik var det i alle fall for meg til jeg var godt over 20 år. Slik tror jeg det også er med svært mange andre saker som debatteres, faktisk i mye større grad enn vi tror og tenker. Faktisk gjelder dette også i en viss grad andre lærespørsmål som yngre kristne er overbevisste om at det er «læstadiansk», uten å kjenne vekkelsens historie godt nok.
Noen utdrag fra Martti E. Miettinens intervjuesamling fra 1931-1932 angående bønnepraksisen i læstadianismen
Samlingsholder Nikolai Schelderup Nilsen, f. 1862 forteller fra harstad- og Lavangseide-området
Nikolai forteller om flere av de eldste predikantene helt fra vekkelsens begynnelse, bl. a. Antin Pieti, August Lundberg, Thomas Paave, Anders Huikka med flere. slik Nikolai forteller, var det vanlig i den første tid etter at den læstadianske vekkelse kom dit, at både predikantene og hele menigheten knelte under felles bønn. senere ble det mer vanlig at predikantene knelte ved talestolen/bordet under bønn, mens hele menigheten reiste seg og ble stående under bønnen. Så sent som på 1930-tallet da Nikolai Nilsen ble intervjuet, var dette helt vanlig i de læstadianske samlingene. På den tiden var det så mange som gikk i samlingene at det av praktiske grunner ikke var mulig at hele menigheten skulle kunne knele under bønnen. Men derimot praktiserte man fortsatt kneling i mindre grupper, når det var mulig.
Predikantene i vekkelsens begynnelse var bønnens menn
Ovenfor har jeg fortalt om predikant Antin Pieti og om hans spesielle forhold til bønn – og bønn på kne. En annen av de første læstadianske predikantene, Henrik Naimakka (døde i 1881) sa det slik: «Er disse våre knær mer hellige enn Jesu knær, han som ofte bøyde sine knær i bønn til Faderen». Martti E. Miettinen, en finsk meget anerkjent og pålitelig læstadiansk historieforsker, skriver at den første tids predikanter innen læstadianismen var bønnens menn. Alle den første tids predikanter begynte og avsluttet samlingene med bønn på kne. I den senere tid, når det ble mer folk slik at det ble trangt om plassen og ikke alle fikk til å knele, var det Antin Pietis skikk å reise seg og oppfordre andre til å gjøre det samme, og slik stod alle mens bønna varte. Også I Lyngen var det alltid skikk å knele under bønn, hvis man fikk plass til å knele. Men hvis ikke, reiste de seg og stod under bønnen.
Slik det helt fra vekkelsens begynnelse helt fram til mellomkrigstida var helt vanlig å knele under bønn i de læstadianske samlingene i Troms, var det samme også helt vanlig i Finnmark. Dette bekrefter også predikant Isak Raattamaa fra Lakselv-regionen. Han forteller at kneling onder bønn var helt vanlig i den først tid i vekkelsens historie. Og det samme var også helt vanlig også i andre menigheter I Finnmark, blant annet i Elvebakken læstadianske menighet.
Hele menigheten bøyde kne under felles bønn i menigheten – også i flere læstadianske menigheter
Da jeg i 1972 kom til troen og ble et Guds barn mens jeg jobbet på et byggeprosjekt i Vestre Jakobselv, var tradisjon innen den Vestlandske Indremisjon at hele menigheten la seg på kne under bønn. Selvsagt gjorde også jeg det, men for meg føltes det uvant. Tro om dette var for å vise seg, eller kanskje noe «egenrettferdig?», tenkte jeg kanskje. I alle fall fløy disse tankene gjennom mitt hodet mitt, vil jeg huske.
Samme år da jeg kom hjem til Alta, satt vi kristne ungdommer en kveld hjemme hos mine foreldre og samtalte om hvordan Gud hadde vært nådig mot hver og en av oss, siden han hadde tatt oss til sine barn og tilgitt oss alle våre synder. Det var nemlig en liten vekkelse på begynnelsen av 1970-tallet. Det å få del i Guds nåde ble noe veldig stort for oss som fikk del i omvendelse til livet, og det gjorde oss glade! For oss som var unge på den tiden, var det viktig å få være sammen med andre unge for å synge åndelige sanger og for å samtale om troens sak, det som er aller viktigste i livet. Derfor møttes vi ofte i hjemmene. Vi samtalte selvsagt også om alt som hører med til de unges liv, og så utvekslet vi også erfaringer fra troens vei så langt.
Den kvelden fortalte jeg om bønnepraksisen som de hadde i Vestre-Jakobselv, og om hvilke underlige tanker det hadde virket i meg siden de lå på kne under bønn. En annen av ungdommer fra vår menighet fortalte da at også hun hadde opplevd det samme som meg, og at hun hadde tenkt slik jeg hadde tenkt. For de kristne der hun hadde gått på en kristen folkehøyskole, lå også på kne under felles bønn. Også der var det vanlig at kristne i menigheten bøyde knær under felles bønn.
Da bryter min mamma seg inn i vår samtale, for også hun hadde sine egne opplevelser og sine fortellinger angående felles bønn på kne fra sin barn- og ungdomstid i den læstadianske menighet i Alta. Både hennes mor, hennes mormor og deres slekt var læstadianere. Oldemor min kom fra Nord-Finland – fra læstadianismens «fødevugge» – med Johan Raattamaa som en nær venn og nabo. Oldemor Greta Kaisa kjente deres nabo fra svensk siden av elva godt, også siden henne bror Karl Gustav var gift mer Johan Raattamaas datter, Eva Sofia. Oldemor som var født i 1851, var på den måten første generasjons «læstadianer» med kjennskap til og røtter i vekkelsens begynnelse.
Mamma var født i 1916, og kunne fortelle at det å falle på kne under felles bønn i menigheten, var helt vanlig i den læstadianske menighet på Elvebakken da hun var ung. Det gjorde de hver eneste søndag, eller så ofte som de hadde forsamling. Og slik hadde det vært også tidligere. Men da mammas bror, onkel Kristian, lagde nye bedehusbenker med rygg i 1934, ble det av praktiske årsaker problematisk å kunne legge seg på kne, så derfor valgte menigheten å slutte med felles bønn på kne. Dette hadde mamma selv fått se og være med på i hele 18 år før denne skikken opphørte, så dette var absolutt ikke noe nytt eller ukjent for henne.
Da mamma fortalte dette fra den læstadianske historie, skjønte også vi som var unge og som tenkte at slikt var «noe nytt» og noe «ikke-læstadiansk», at siden vi ikke kjente vekkelsens historie, burde vi helst ikke være for snare til å uttale oss om hva som er «læstadiansk» og hvordan det har vært i vår vekkelses 150-200 års historie. Vårt tidsperspektiv var tross alt bare 1/10 del av det. Slik jeg tenker, var nok dette viktig ikke bare for de som var unge for 50 år siden, men kanskje ennå i større grad for de som er unge i dag. Å kjenne den læstadianske historie er selvsagt ikke avgjørende for å bli frelst. For Bibelens budskap om Frelseren Jesus Kristus inneholder alt som er nødvendig for frelse. Noe annet er heller ikke vi som er satt til å forkynne satt til å lære. Det rekker!
På den andre side er det viktig at vi som tilhører vekkelsen, kjenner til vår egen historie. Alt som har vært, er selvsagt ikke bare bra. Men samtidig er det mye bra som er verd å ta vare på og å føre videre til kommende generasjoner. Slikt skaper identitet og tilhørighet, og gjør at vi ikke blir rotløse. Samtidig skal vå kristne identitet alltid være forankret i Kristus og hans frelsesverk på Golgata, trygt på Skriftens grunn.
Hele menigheten på kne under felles bønn i Muonio og i læstadianismens kjerneområder
Mange år etter at mor (1916-2012) fortalte dette til oss, var jeg sammen med predikant Kåre Suhr (1926-2017) i Muonio, hvor vi var på besøk hos predikant Mauno Vuollo (1926-2007) hvor vi bl.a. samtalte om vår vekkelses tidligere historie. Jeg fortalte hva mor min hadde fortalt oss hvordan hele menigheten på Elvebakken bedehuset hver søndag lå på kne under felles bønn helt fram til 1934 , og om hvilke barnslige og uforstandige tanker jeg og noen andre av menighetens ungdommer hadde tenkt om slikt. Da svarte Mauno: «Nøyaktig slik som mamma din fortalte, var det også i den læstadianske menighet i Muonio i gammel tid. Når de i menighetens felles forsamlinger ba til Gud, la de seg alltid på kne. Slik var praksisen der, og slik var også den læstadianske tradisjon i mange menigheter i læstadianismens opprinnelige kjerneområder». Og dette har jeg også fått bekreftet av flere andre gamle læstadianske kristne som for lenge siden er døde.
Bønnestillingen er ikke det avgjørende, men at menigheten helt konkret ber og holder forbønner – i Ånd og sannhet
Selvsagt er det ikke slik at bønnestillingene har betydning innfor Gud. Det er hjertets innstilling som er det avgjørende, og at man i tro og tillit vender seg til Gud med sine bønner. Å be på kne er bare en av mange bønnestillinger som er omtalt i Bibelen, både i GT og i NT. Det avgjørende er hva Jesus selv sier:
- «Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i Ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha», Joh 4:23.
Det viktigste ifølge Jesu og apostlenes lære er at når vi som enkeltkristne, men også som samlet menighet ber til vår himmelske Far, at våre bønner skjer i Jesu navn. Bønn er også noe Paulus oppmuntrer til, og bibelstedet nedenfor omhandler særlig felles bønn når kristne samles i menigheten:
«Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker» 1Tim 2:1.
Bønnenes bønn er selvsagt Fadervår-bønnen, den inneholder alt som gjelder både våre timelige og åndelige behov.
Bønnen sammenlignes iblant med det å puste
Slik bønnen – hjertes fortrolige samtale med Gud – er et tegn på at en person er en kristen, slik er også felles bønn i en samlet menigheten et tegn på at forsamlingen er en kristen menighet. Dør bønnelivet ut, tørker også troslivet ut, noe som alltid er katastrofalt med tanke på å bli bevart i troen som en kristen. Av en eller annen grunn har læstadianismen fra 1900-tallet og helt til nå vært preget av maktkamp og splittelser. Alt slikt er ifølge Skriften kjødelighet og intet annet enn synd. Jesu innerste har alltid vært og er fortsatt at kristne ikke skal strides, men være ett. Slik jeg tenker, er jeg redd for at vi i våre menigheter har gjort og fortsatt gjør en forsømmelsessynd, siden nettopp dette ikke er et bønneemne under våre felles samlinger. Om vi i vår nød over de stadig nye tegnene på splittelser og partier skulle ha lagt fram saken fram for Gud, tror jeg sikkert han kunne ha forandret våre hjerter og gjort oss ydmyke, slik at forsoning kan bli mulig. Ingen av oss kan forandre andres hjerter, heller ikke vårt eget, det kan bare Gud. Men bønn om forsoning og kristen enhet er en bønn etter Jesu vilje, og en slik bønn er derfor behagelig for Gud. En slik bønn vil han høre. Men dette vil samtidig bety at nettopp vi må ydmyke og og tilpasse oss, slik at den kristne enheten kan vinnes tilbake og bevares. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han sin nåde (Jak 4:6).
En kristens – men også en menighets bønn – er iblant sammenlignet med åndedrettet vårt. Vi skjønner alle at det er helt livsviktig å puste. Slutter vi å puste av en eller annen grunn, får vi oksygenmangel. Og dersom pustingen ikke kommer i gang igjen snarest mulig, er det fare for at vi dør av kulldioksidforgiftning.
Like viktig bør også bønnen være for oss som er kristne – og for enhver kristen menighet!
Bønnetradisjonen innen deler av «Altaretningen» de siste 70 år
Jeg kjenner ikke så godt til hvordan det er nå innen de andre læstadianske retninger i Norge i dag, så jeg uttaler meg derfor hovedsakelig om den såkalte «Alta-retningen», men egentlig bare om en del av menighetene innen denne retningen.
Så langt tilbake som jeg kan huske – i alle fall fra 1960-tallet – har vi blitt vant med at felles menighetsbønn hovedsakelig har bestått av lesing av salmevers fra Landstads salmebok eller fra andre ferdigskrevne bønner. Ikke noe negativt om det, dersom det bes bønnesalmer. For også i GT og på Jesu tid ba de faste bønnesalmer, gjerne fra Salmenes bok. Og slik var det nok også i hjemmet som Jesus vokste opp i. Og disse salme-bønnene ba også Jesus selv, bl.a. da han hang på korset. Men dessuten ba de også frie bønner, inspirert av situasjonen som de var i nettopp da de bad. Slikt finner vi utallige eksempler på i Bibelen.
Selvsagt har også våre predikanter i lengre tidsperioder holdt frie bønner i vår hjemmemenighet, særlig i den tid Kåre Suhr var menighetsforstander. Og det skjer fortsatt nu og da, og stort sett alltid når vi som forkynner blir satt til å be. Dette gjelder særlig når det er personer i menigheten som ønsker forbønn i menigheten for spesielle saker, og det skjer rimelig ofte.
Ønske om og behov for personlig forbønn av hjemmemenigheten
Selv om salmevers og ferdigskrevne bønner ofte er gode bønner, dekker de fleste av disse salmeversene ikke det helt konkrete bønnebehovet og de utfordringene som vi dagens kristne møter i hverdagen, og som vi ønsker forbønn for. Det kan gjelde oss selv eller våre kjære og nære, både når det gjelder utfordringer og prøvelser i hverdagslivet eller i troslivet, forbønn for menighetens barn, for unge og eldre, forbønn og bønn for syke og lidende, for personer som ikke lenger klarer å bekjenne troen, for ekteskapsproblemer, for sorger og fristelse av ulike slag, bønn om vekkelse, forbønn for ufrelste, forbønn for de som er satt for å styre og lede landet og for mye, mye mer. Rett og slett bønn og forbønn for alle de ulike sorger og byrder som hver og en av oss sliter med, og som vi ønsker å få hjelp av en felles menighet til å bære sammen med oss.
Men ikke bare det. For når ett lem i Kristi kropp lider, så lider samtidig også mange andre av lemmene i kroppen – det vil si medlemmene i menigheten. Og når man i menigheten hører og deltar i bønn og i forbønn for sine troende venner eller for hvem det enn skulle gjelde, så virker dette ofte til at noen i menigheten får en særlig omsorg og føler et ansvar for de personene som man i menighetens fellesskap sammen har holdt bønn for. Og slik vil mange kunne ta med seg disse personene og deres nød i sine egne bønner og forbønner hjemme, samtidig som man der vender seg til Gud med sine egne bønner. Og slik blir bønnen til en bærende kraft i våre liv, hvor Gud bærer oss på sine krafts sterke armer. Da kjennes det virkelig godt å ha kristne venner og en kristen hjemmemenighet som man får tilhøre og som man får dele gleder og sorger sammen med. Slikt skaper tilhørighet og slik styrkes de kristnes felleskap. Og når det får være slik i hjemmemenigheten, knytter kjærlighetens sammenbindende bånd oss kristne nærmere hverandre, og slik blir vi ett i Kristus.
Henry Baardsen
Alta
Podcast: Play in new window | Download
Fint at du også leser inn innlegg. Jeg hører ofte på forskjellige ting som taler og bibeltimer mens jeg jobber. Da får man tid til å nå over mye mer enn man ellers finner tid til å læse.