av Oversatt fra finsk av Henry Baardsen. Kilde: Terve mieli – Terve
usko.
Syndserkjennelse er ikke først og fremst en vond følelse, men
det er noe man er fullt klar over, en bevissthet om at man har gjort det som er urett og synd, og dessuten – at man selv både av sinn og innstilling er tvers i gjennom ond og syndig.
Skadet selvfølelse
Syndserkjennelse er ikke først og fremst at selvfølelsen blir
støtt eller såret. En skadet selvfølelse leder til eller kan lede til selvforakt,
slik at man begynner å hevne seg på seg selv eller begynner med selvskading. Og årsaken til det behøver ikke å være spørsmål om rett eller galt, eller om forholdet til Gud.
Overømfintlig samvittighet fører vill fra Guds Ord. En narsissist mangler totalt syndserkjennelse
Syndserkjennelse er heller ikke den aktiviteten som skjer i samvittigheten
til en person med en overømfintlig samvittighet. For et slikt menneske kan
holde ulike saker for synd, saker som ifølge Bibelen ikke er synd.
Motstykket til en person med overømfintlig samvittighet, er en med personlighetsforstyrrelse eller en narsissist. Han har en samvittighet som ikke er funksjonell, med andre ord: En psykopat har ingen samvittighet. For han anser ikke noe av det som han har gjort for å være galt, og han føler heller ikke noe skyld på grunn av sine onde gjerninger.
Sunn bibelsk syndserkjennelse
En med sunn syndserkjennelse, vet og erkjenner at han har syndet, først og fremst mot Gud som person, og ikke primært mot naturen eller mot seg selv, eller mot andre mennesker, selv om også det å innse og erkjenne sin synd mot sine medmennesker og seg selv selvsagt hører med til en sunn syndserkjennelse.
En annen sak som hører med til rett syndserkjennelse, er at
man innser og erkjenner at man av natur er preget av urettferdighet og ondskap, og at innstillinger og motiver
som styrer våre ord og handlinger, våre feilsteg og vår unnfallenhet, ofte er negativt på grunn av menneskets fordervede og syndige natur.
Men tross dette, har ikke noe menneske grunn til å føle seg
syndig, bare på grunn av at det er til (eller for at det er nettopp den personen med de gaver og begrensninger Gud har skapt det til). Om man føler seg syndig fordi man er den man er, er det selvsagt usunt. Gud har gitt oss vårt liv i gave til oss. Den som kjenner sine synder, vet tilstrekkelig godt hva vondt og hvilke synder han har gjort og gjør, og kjenner også til egne syndige lyster og begjær.
Men vi kjenner også godt til i vårt følelsesliv den urett som
andre har påført mot oss. Det sårer oss, gjør vondt, vanærer oss, det skader
menneskeverdet, og får en til å bli vred.
Når det gjelder vårt eget forhold til våre egne onde gjerninger, er vi ofte blinde. For at vi skal oppdage det, må ofte noen andre fortelle oss at enkelte av våre gjerninger eller vår innstilling destruktiv og feil.
Derfor er heller ikke menneskets følelser og tanker noe pålitelig
måleindikator for samvittigheten og syndserkjennelsen, men ene og alene Guds Ord duger til det (Hebr. 4:12-13).
”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for”.
Guds Ord påminner på en måte om sverdet til bøddelen… Helt i
fra Adams tid har vi mennesker skjult våre egne onde gjerninger, men vi har også prøvd å skjule vår egen urene sjel særlig for Gud, Han som vi skjønner sitter på domsstolen, selv om vi verken ønsker å se det eller å tro det.
Guds Ord har to sider,
(a) loven og b) evangeliet, men her blir kun lovens embete behandlet.
Som a) Guds lov lærer Guds Ord oss å kjenne våre
egne synder:
”… for ved loven kommer
erkjennelse av synd”, Rom 3:20.
Og dette skjer for alles vedkommende på samme måte som Paulus
forteller om seg selv:
”Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden, som tok anledning av budet, virket all slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, våknet synden til live, og jeg døde”, Rom 7:7-9.
Forfatter: Raimo Mäkelä
