av Hva forteller det Gamle Testamente om Jesu oppstandelse?
Jesu oppstandelse fra de døde var profetert allerede i Det Gamle Testamente. Særlig i Salmenes bok kommer dette tydelig fram, selv om den ble skrevet ca. 1000 år før Jesus stod opp fra de døde. I Salme 16 taler Herrens Ånd gjennom sin tjener David: «For du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse«, Sal 16:10. Denne profeti peker direkte på Messias og på oppstandelsen.
Også Salme 22 er en klar Messiassalme. Den skildrer Jesu lidelse og selve korsfestelsen, og deler av denne salme var en bønn Jesus ba mens han hang på korset. Siste del av salmen taler om hvordan Gud skal gripe inn og frelse, og har derfor blitt tolket slik at den peker fram mot Jesu oppstandelse. I en annen Salme som profeterer om oppstandelsen og om Jesu himmelfart, leser vi: «Men Gud skal forløse min sjel fra dødsrikets vold, for han vil ta meg til seg«, Sela. Sal 49:16.
- Tale i ELM over Jesu syv ord/bønner på korset
- Jesus og apostlene henviste ca. 20 ganger til Salme 110
En av Salmene som Jesus og apostlene oftest henviser til, er den kjente Davids-salmen om Kristus som konge og prest, Salme 110. Særlig vers 16 henviser til oppstandelsen og Jesu himmelfart: «Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!», Matt 22:44. Dette sa Jesus som svar på hvem Messias er og hvem han er Sønn av. Og slik Peter utlegger teksten, er det entydig at profetien i Salme 110, peker på Kristus, noe han sier i sin tale på pinsedagen: «Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet«, Apg 2:36. Også profeten Daniel taler om oppstandelsen og om to utganger av livet: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky», Dan 12:2. Og også i Hos 13:14 og i Jon 2:11 finner vi profetert både om Jesu oppstandelse fra de døde og generelt om de dødes oppstandelse.
Yppersteprestene og de eldste fornektet Jesu oppstandelse ved å spre en løgnhistorie
Alt dette kjente enhver til på Jesu tid som hadde gransket Skriften. Dette gjaldt særlig prestene, yppersteprestene og de skriftlærde. Deres problem var ikke at dette ikke var kjent for dem, men derimot at de ikke trodde at Jesus var Messias som Skriften lovet å sende for å frelse og forløse Israel (Luk 24:21). Jesus derimot forfulgte de og holdt for å være en gudsbespotter og en oppvigler. Og siden de mente han var en forbryter og en som drev med blasfemi, krevde Rådet at han fortjente døden. Men siden jødene på den tiden var underlagt romerne, overga de ham til den romerske landshøvdingen Pilatus som lot Jesus korsfestes på Golgata.
Selv om Rådet, og særlig Kaifas og de andre saddukeerne i Rådet ikke trodde på oppstandelsen, virker det som om de tross alt fryktet for at Jesus kunne stå opp fra de døde, eller i alle fall at et slikt rykte skulle oppstå, siden de stengte gravåpningen med en kjempestor stein, og forseglet den med det romerske seglet. Dessuten satte de en stor vaktstyrke for å vakte graven, slik at ikke Jesu disipler skulle komme for å stjele Jesu døde legeme og senere sette ut rykte om at Jesus var stått opp fra de døde. Men Gud reiste Jesus opp til vår rettferdiggjørelse (Rom 4:25). Og videre vitner Skriften: «Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast«, Apg 2:24.
Hvordan reagerte så yppersteprestene og de eldste på at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde? Jo, de prøvde å fornekte denne sannheten med å konstruere en løgnhistorie: De tilbød vaktstyrken, altså de som var romerske spesialsoldater, rikelig med penger for å si at Jesu disipler kom om natten og stjal Jesu legeme mens de sov… og dette rykte ble spredt blant jødene og har holdt seg til denne dag (Matt 28:11-15). Neppe var det noen som trodde på denne løgnen andre enn de selv! Hvilke soldat skulle vel våge å sovne på sin vaktpost, det ville i tilfelle vært ensbetydende med døden for dem. Og hvor usannsynlig skulle det da være at alle skulle ha sovnet, og at disiplene lydløst hadde lyktes å rulle den kjempestore steinen bort uten at noen av vaktene skulle ha våknet. Men hva gjorde de ikke for å fornekte Jesu oppstandelse og for å hindre at ennå flere skulle komme til tro på ham og bli frelst, slik vi leser om Johannes: Han så og trodde (Joh 20:8).
Jødenes generelle syn på oppstandelsen, særlig de som var påvirket av saddukeerne – og av den utvannede forkynnelse i vår tid
At jødene generelt på Jesu tid ikke trodde på oppstandelsen, kan man kanskje delvis forstå. De var barn av sin tid, og ble i stor grad påvirket av hva som ble lært på den tid. Stort sett fra tiden da jødene vendte tilbake fra 70 års fangenskap i Babel ca. i år 535 f.Kr., hadde Guds røst gjennom hans sanne profeter i større og større grad stilnet og ble til sist helt borte. Det ble et tomrom etter Guds sendebud, profetene, og dette tomrom ble fylt av de religiøse ledernes, fariseismens og de skriftlærdes sterke påvirkning og kraftige framvekst. Menneskelige tradisjoner og tolkninger tok overhånd, og gjennom sine menneskebud satte de Guds Ord og bud ut av kraft. Og bedre ble det ikke etter at den jødisk-religiøse gruppen saddukeerne oppstod rundt det 2. århundre f.Kr. Disse var nært knyttet til presteskapet, til gudstjenesten og til tempelet. Og mange av yppersteprestene tilhørte saddukeerne, de som bl.a. fornektet oppstandelsen fra de døde. De tenkte som mange tenker og lærer i dag: Når man dør, er alt slutt. Det er intet liv etter døden, da er det definitiv slutt på alt, noe som er typisk også for vår tid. Så derfor kan ikke de døde stå opp, og heller ikke Jesus. Og etter døden finnes det verken himmel eller helvete.
Vel! I vår tid er det nok mange som fornekter fortapelsen og helvete som en mulig utgang av livet. Og i den gruppen finnes det dessverre mange prester, biskoper og andre teologer. Men til himmelen, derimot, dit vil alle, om de enn fornekter mange av Bibelens grunnsannheter og ikke holder hele Skriften som Guds Ord. Og det mener de at en nådig Gud vil sørge for, ellers er han ikke kjærlig og barmhjertig. Og dette på tross av at en slik vranglære totalt er på kollisjonskurs med hva Jesus selv lærer! Absolutt ingen lærer like entydig om to utganger av livet – himmel eller helvete, den smale eller den brede vei ,og frelse eller fortapelse – som Jesus lærer! Og er det noen som vet hva han snakker om og hva som er Sannheten, så er det nettopp Jesus!
Siden saddukeerne var så sterkt representert i Det store Rådet og hadde det største ansvaret for undervisningen i tempelet og i andre religiøse sammenhenger, påvirket dette folket sterkt i synet på læren om oppstandelsen. Og det at de ikke tålte at noen tenkte eller lærte annerledes enn dem, virket helt sikkert inn på folkets syn når det gjaldt læra om oppstandelsen.
Slik det er i vår tid, har presteskapet stort sett sluttet å forkynne slik profetene, Jesus og apostlene gjorde. Forkynner de alvoret med to mulige utganger av livet og om faren for å gå fortapt, frykter de for at de tømmer kirkene og skremmer folk fra å komme for å høre Guds Ord. Og siden så mange selv ikke tror på dette slik mange gallupundersøkelser bekrefter, hvorfor skal de da forkynne en sann omvendelse, slik profetene og døperen Johannes gjorde. Og kanskje av den grunn blir det heller ikke vekkelse og åndelig fornyelse.
Hva kunne årsaken være til at det også for Jesu disipler var så vanskelig å tro at Jesus skulle stå opp fra de døde?
Hva med Jesu egne disipler som han hadde undervist i over tre år? Hvorfor var det så vanskelig for dem å tro at Jesus var stått opp fra de døde, selv om Maria Magdalene klart og tydelig vitnet for dem hva hun og de andre kvinnene hadde sett og opplevd, slik Markus skriver: «Hun gikk av sted og fortalte det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Og da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke«, Mark 16:10-11. Og dette på tross av at Jesus ved flere tilfeller hadde fortalt dem det tydelig å klart, bl.a. da de kom ned fra forklarelsens fjell: «Og da de gikk ned fra fjellet, bød han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde«, Mark 9:9. Det samme gjør Jesus i fortellingen om profeten Jona: «For likesom Jona var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte«, Matt 12:40. Ytterlig ett bibelsted kan nevnes hvor Jesus helt åpent og tydelig forteller at han skulle stå opp fra de døde:
- «Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal oppfylles. For han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på. De skal hudstryke ham og slå ham i hjel. Og på den tredje dagen skal han stå opp«, Luk 18:31-33.
Og i vers 34 sier Jesus hva som var årsaken til at spørsmålet om at bl.a. oppstandelsen var så problematisk, selv for Jesu disipler: «Men de forsto ikke noe av dette, og dette ordet var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa«, Luk 18:34.
Hva mente Jesus med ordene: «dette ordet var skjult for dem«? Slik jeg tenker, er kristendommen en åpenbarings-religion, slik døperen Johannes svarte sine disipler: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen» (Joh 3:27). Tiden for at han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp ( Åp 3:7), var ennå ikke kommet. Det kunne være årsaken til at «dette ordet var skjult for dem», slik Jesus sier.
Men, slik jeg tenker, var hovedårsaken at Skriften skulle gå i oppfyllelse som sier: «Pressekaret har Jeg tråkket, Jeg alene, og av folkene var det ingen med Meg. Så tråkket jeg på dem i min vrede og trampet dem i stykker i min harme. Da sprutet deres blod på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølt», Jes 63:3. Og profeten fortsetter: «Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp. Jeg undret meg, men det var ingen som støttet Meg. Da hjalp Min arm meg, og Min harme støttet Meg», Jes 63:5.
Frelsesverket kunne ingen andre enn Jesus utføre, absolutt ingen. Og ingen dugde til det, enn ikke de fremste og beste av Jesu egne disipler. Av den grunn sovnet Jesu disipler, Peter, Jakob og Johannes i Getsemane da Jesus sa til dem: «Bli her og våk med meg!» Men de var ikke i stand til det. Også andre gangen da han kom tilbake, fant han dem sovende, for deres øyne var tunge av søvn (Matt 26). Helt alene måtte Jesus våke og be, og alene måtte han bære hele verdens synd. Absolutt ingen var med ham og ingen hjalp ham. Og ingen var i stand til å støtte ham. For at Skriften skulle gå i oppfyllelse, var den egentlige grunnen til Jesu lidelse, død og oppstandelse skjult for dem, slik Jesus sier. Og dette på tross av at Jesus ved flere tilfeller hadde talt om dette, og at de kjente godt til dette ut fra egne studier av Skriftene.
Jesus åpenbarer seg for de to på vei til Emmaus
Lukas forteller om to av Jesu disipler som var på vei til Emmaus, og som bedrøvet samtalte om påskens hendelser. Også deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente Jesus. De bekjente troen på Jesus, at han var en profet, mektig i ord og og gjerninger folket for Gud og mennesker (Luk 24:19). Men på tross av at Jesus allerede hadde åpenbart seg for kvinnene og fått vitnesbyrd om at Jesus lever og var sett av Maria Magdalena, var det vanskelig for dem å tro, på tross av at også de godt kjente til Skriftens vitnesbyrd om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Derfor refser Jesus dem og sier: «Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt!», Luk 24:25
Og så holdt Jesus en bibeltime for dem om Kristus i Det Gamle Testamente. Først da Jesus satt til bors med dem, da han tok brødet, ba velsignelsesbønnen og brøt det og ga dem, ble øynene deres åpnet og de kjente ham. Dette tente en brann i deres hjerter, spesielt da han talte til dem på veien og åpnet Skriftene for dem.
Jesus åpenbarer seg senere for de to og for disiplene
Etter dette drar de to til Jerusalem hvor de finner de elleve disiplene samlet i frykt for at ikke også de skulle komme til å lide samme skjebne som Frelseren. Mens de samtalte om dette, sto Jesus selv mitt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Etter å ha trøstet dem, viser han dem sine hender og sine føtter, slik at de selv skulle få se naglegapene. Og vi leser videre:
- «Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av», Luk 24:44-47.
- Jesus er sannelig oppstanden og åpenbarte seg først for Maria Magdalene og de andre kvinnene
Jesu disipler ble ikledd kraft fra det høye, men først etter at Herren fikk avkle dem alt som var til hinder
Særlig etter pinsedagen fikk disiplene frimodighet til å være Jesu vitner og som sendebud i Kristi sted (2Kor 5:20; Ef 6:20). Gud utrustet dem med den Hellige Ånd og kraft. Nå var ikke deres styrke lenger i hva de selv var eller kunne utrette, men i hva Herren ved sin Ånd og ved sin kraft kunne utrette gjennom dem, på tross av at de fortsatt var svake i seg selv. Men først måtte de bli avkledd sin egen styrke og sine egne muligheter før de kunne bli ikledd med kraften fra det høye. Deres nidkjærhet og menneskelige styrke måtte bli til intet, og noen ganger måtte de «bli ført på skam» slik at de virkelig innså sin svakhet og hjelpeløshet, før Herren virkelig kunne bruke dem i sin tjeneste.
Peters fall: Hans fornektelse av at han kjente Jesus, og senere hans hykleri ovenfor hedningekristne
Dette var tilfelle særlig med apostelen Peter, han som så gjerne ville være den fremste og den beste. For å avkle ham hans egen innbilte styrke, tillot Herren at han kom til å falle, slik at han fornektet kjennskap til sin egen Herre og Frelser tre ganger (Matt 26:69-75). Dessuten tillot Gud at han falt i synden hykleri ifølge Gal 2.
Peter var betrodd å forkynne evangeliet for de omskårne, altså for jødene. Gud hadde gitt Peter kraft til aposteltjenesten blant de omskårne. Han ble regnet som en av støttene i Jerusalem, sammen med Jakob og Johannes. Apostlene ble først enige om at Paulus og Barnabas skulle gå til hedningene med evangeliet, mens Peter, Jakob og Johannes skulle forkynne evangeliet for de omskårne. Paulus forteller i Gal 2 at de ga hverandre samfunnshånd som en bekreftelse på denne arbeidsfordelingen. At det var sterke spenninger mellom de jødiske kristne og de hedningekristne, er helt tydelig. Gud hadde før dette tatt Peter – eller Kefas som Paulus kaller ham i Gal 2 – i skole, og lært ham at alle kristne er likeverdige, uavhengig av om de har jødisk eller hedensk bakgrunn. For det Gud har renset, skulle han ikke kalle for urent (Apg 10: 15), og han skulle derfor ikke kalle noe menneske vanhellig eller urent. Dette gjorde at Peter fikk mot til å dra til hedningene og til Kornelius’s hus med evangeliet, og der fikk han oppleve og være vitne til at også hedningene hører med til Guds husfolk, og han fikk dessuten se at Gud ikke gjør forskjell på folk ved at han lot Den Hellige Ånd falle på alle hedningene som var kommet sammen hos Kornelius og som hørte Ordet forkynt av Peter. Straks Peter kom inn til Kornelius, fortalte han om spenningen som rådet mellom jøder og hedninger, noe som også var tilfelle mellom de kristne: «Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller å gå inn til ham. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg også uten innvendinger da jeg ble budsendt», Apg 10:28-29.
Men så havnet klippen og pilaren i Guds hus, apostelen Peter, inn i åndelig trelldom og frykt for hvordan kristne jøder ville komme til å reagere mot han, siden han åpent hadde hatt fellesskap med hedningekristne, slik også Paulus hadde fellesskap med den og holdt dem for å være likeverdige kristne. Men siden han fryktet for de jødiske kristne som lurte på de kristnes frihet for å føre dem inn i ny trelldom, glemte han alt hva Gud tidligere hadde lært han om at Herren ikke gjør forskjell på folk og at ingen mennesker er renere enn andre, siden Gud i Jesus Kristus hadde renset alle mennesker rene ved troen på Jesus Kristus. På grunn av Peter og Barnabas’ hykleri konfronterte han Peter i alles påhør:
- «Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han opptrådte klanderverdig. Før det kom noen fra Jakob, åt han sammen med hedningene. Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen. Og sammen med ham hyklet også de andre jødene, slik at til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres. Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: Når du som er jøde, lever etter hedensk skikk og ikke som jøde, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?», Gal 2:11-14.
Så vanskelig kan det faktisk å lære i Guds skole, selv for en som Jesus kalte klippe, og en som Peter kalte for en av støttene i Guds menighet. I dette opplevde apostlene et sterkt ytre press fra jødiske kristne som ikke hadde kommet til frihet i Kristus. Disse kalte Paulus for falske brødre (Gal 2:4) som snek seg inn i de kristne menighetene for å lure på den friheten de kristne hadde i Kristus Jesus. Målet deres var å gjøre de frikjøpte kristne til treller. Men Paulus viste fasthet. Han sier: «Men ikke et øyeblikk vek vi eller ga etter for dem, for at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere«, Gal 2:5.
Tordensønnene Jakob og Johannes
Mye av det samme gjaldt også «tordensønnene», brødrene Jakob og Johannes . I sin menneskelige nidkjærhet ba de Jesus om tillatelse til å by ild fare ned fra himmelen for å fortære (Luk 9:54-55) samaritanerne som ikke ville ta imot Jesus, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Det førte til at Jesus måtte tale strengt til den og si: «Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse«, Luk 9:55-56. Også ved et annet tilfelle måte Jesus lære «tordensønnene» til ikke ha for store tanker om seg selv. Vi leser:
- «Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til ham og sa: Mester, vi vil at du skal gjøre for oss det vi ber deg om! Han sa til dem: Hva vil dere så at jeg skal gjøre for dere? De sa til ham: Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet! Men Jesus sa til dem: Dere vet ikke hva dere ber om! Kan dere drikke det begeret jeg drikker eller døpes med den dåpen jeg blir døpt med? De sa til ham: Det kan vi! Men Jesus sa til dem: Det begeret jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåpen jeg døpes med, skal dere bli døpt med. Men å sitte ved min høyre eller venstre side, det står ikke til meg å gi, men det gis til dem det er beredt for. Da de ti hørte dette, ble de harme på Jakob og Johannes», Mark 10:35-41.
Det er tydelig at «tordensønnene» var nidkjære, men i alle fall ikke med forstand, slik som i dette tilfelle. Derfor måtte Jesus lære dem ydmykhet, slik at de ikke med sin buse framferd skulle skade evangeliets sak, og på den måte bryte ned mer enn å oppbygge. Å møte mennesker med ydmykhet, var noe de etter hvert lærte av Jesus.
Dessverre er det nok ikke bare tordensønnene som har hatt større tanker om seg selv enn man bør ha som en kristen. Slikt er dessverre noe som ligger dypt nedarvet i vår menneskelige natur. Siden slikt er kjødelig og ikke hører med til Åndens frukter, må slikt avlegges og bekjennes som synd. Men i Guds skole og ved Jesu føtter, kan også slike skadelige egenskaper «fostres» og legges bak seg. Faktisk er dette en betingelse for at man skal kunne være et nyttig redskap for evangeliets sak.
Seloten Simon, en av Jesu disipler
Noe av det samme var kanskje også tilfelle med Jesu disippel Simon at Jesus måtte fostre og ydmyke ham, han som ble kalt seloten (Luk 6:15). Grunnen til at Jesus kalte han «seloten«, er usikker. Muligens hadde han før Jesus kalte han til sin disippel, tilhørt de ekstremt nidkjære selotene som brukte vold som sine arbeidsredskap, og som lidenskapelig forsvarte jødenes gudstro og det de mente var den eneste rette tolkningen av den jødiske lov. Dessuten kjempet de nidkjært mot den romerske okkupasjonsmakten. Men også slike personer som Jesus sammenlignet med selotene (Luk 6:15), kunne han forme og bruke i sin tjeneste for evangeliet og for Guds rike, noe han også kan i dag. Etter min erfaring har såkalte «loviske kristne» mye til felles med selotene. Prinsippet er ofte: Hensikten helliger middelet. Siden de selv ikke har kommet til frihet i Kristus, kan de heller ikke tåle at andre kristne lever i den frihet Kristus har frikjøpt dem til. Av den grunn vil de føre en lovisk trelldom over Guds folk, slik ovenfor er nevnt, og slik Paulus forteller om i Gal 2. On slike sier Paulus i Rom 10: «For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand«, Rom 10:2. Min erfaring er at loven ikke tilstrekkelig ikke har fått sønderknuse deres hjerter slik at de virkelig har blitt syndere. Som «halv-vakte» har de kun fattet lovens ytre bud, særlig når det gjelder det ytre og det som et menneske kan klare å oppfylle, relativt sett. Men de har ikke fått sine øyne opp til virkelig å kjenne sitt eget syndeforderv i sitt hjerte. Og siden synden ikke har blitt åpenbar for dem, har de heller ikke lært å kjenne høyden, bredden og dybden i Guds nåde. Men hele deres trosliv består i å gjøre og å la være å gjøre, noe de aldri lykkes i. Av den grunn har de alltid en ond og anklagende samvittighet, og kan aldri få frelsesvisshet i hva Jesus har gjort.
Denne utfordringen var det svært mye av både på Jesu og på apostlenes tid. Og slike usunne krefter virker aldri å ta slutt i levende kristne menigheter, dessverre.
Jesu utvalgte aldri selvgode eller fullkomne mennesker til tjeneste i Guds rike, men slike som lot seg forme i hans skole
Jesu utvalgte egentlig ikke noen som menneskelig sett var fullkomne. Når vi betrakter Jesu disipler og senere hans apostler, er det tydelig at alle hadde sine menneskelige svakheter som ofte kom tydelig fram. Kanskje gjorde han det helt bevisst. Paulus skriver at Gud kalte heller ikke mange vise etter kjødet og heller ikke mange mektige. Men han kalte og utvalgte det som er lavt i verden og det som er foraktet. Og dette gjorde han for at ingen skal rose seg for Gud (1Kor 1). Slike «tomme kar» ikledde han kraft fra det høye, og styrket og utrustet dem i evangeliets tjeneste. Og dersom noen begynte å vokse i seg selv, fostret og tuktet han dem gjennom Ordet og i sin skole.
Slik er det også i dag for alle oss som tjener i Guds rike. Alle har vi våre svakheter og gjør våre feiler, den ene mer og den andre mindre. Fokuserer man for mye på de menneskelige svakhetene, vil konklusjonen snart bli at ingen duger. Men det som er forunderlige, er at Gud kan bruke nettopp slike som er intet i menneskenes øyne.
Kun en har vært fullkommen, og det er ham vi skal løfte opp og forkynne. Han bærer navnet over alle navn, Jesus Kristus. Ham var det apostlene hadde hovedfokus på i sin forkynnelse og i alt det de skrev i sine brev. Og det er nettopp ham også vi bør ha fokus på, slik at alene hans hellige navn skal bli opphøyet og æret, oss til frelse og salighet, og Gud alene til takk, pris og ære.
Kjernebudskapet i apostlenes forkynnelse
Slik jeg allerede har løftet fram, hadde apostlene det Gamle Testamente og dets profetier om Jesus Kristus som kilden for sitt læregrunnlag. Dette hadde de lært i skole hos Frelseren. Utallige ganger henviste han til hva som var skrevet om ham, både hos Moses og i de andre profetene i GT. For Jesus og apostlene var det som skjedde i NT, selve oppfyllelsen av hva Gud gjennom Moses og profetene. Det er tydelig at Jesus gang etter gang utla skriftene i sin undervisning (Matt 12:40-42; Luk 24:24, 25-27, 32, 44-46; Joh 20:9 m.fl.).
Da Jesus sendte ut sine apostler, påla han dem å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse. Dette var en sentral del av apostelens forkynnelse. Et annet tema som stod helt sentralt, var å forkynne Jesu oppstandelse fra de døde, som dødens overvinner og seiersherre…
… fortsetter….
