av Torsdag 23.01.2025 hadde vi vårt første formiddagstreff i år. Det var godt frammøte, og vi var nesten 30 personer til stede. Også denne gangen kom ganske mange fra Altagårdshagen, og det virket som de satte stor pris på å være et par timer sammen med oss fra menigheten. Slik jeg og mange andre opplever, er det Gud som har åpnet et nytt misjonsfelt for oss. Helt siden 2001 har vi reist regelmessig på misjonsreiser til Murmansk-regionen. Mange av møtene der i ulike institusjoner påminner meg mye om formiddagstreffene våre her hjemme. Også der i Russland har de virkelig lyttet andektig til forkynnelsen, iblant med tårer som rant nedover kinnene, og dessuten har de brukt å delta ivrig i samtalene. Men nå er den døren stengt for oss.
Siden alle andre som skulle kunne ha holdt andakt på våre formiddagstreff er på jobb på formiddagene, har ansvaret for andaktene vært lagt på meg, hittil i åtte år stort sett hver annen uke i høst- og vårterminen. Som tekst valgte jeg denne gangen Luk 4:17-19, en profeti om Jesus og hans virksomhet, blant annet fra Jes 61. Der kommer det tydelig fram hva som var selve «programerklæringen» i alt som Jesus talte og gjorde. Men i synagogen møtte han helt andre folk enn de som ville ta imot ham som Guds utsending, altså de skriftlærde, fariseere, saddukeere og folk som som vanligvis gikk i synagogen. De skriftlærde og særlig rabbinerne kjente Skriften og profetiene om Messias særlig godt. Men på tross av det trodde de ikke på Messias og heller ikke at han var utsendt av Gud og var Guds Sønn. Alt slikt var for dem ren blasfemi eller gudsbespottelse, noe som gjorde at de mente at de var skyldige til å ta livet av ham.
På tross av det, var de ellers fromme og rettferdige mennesker ytre sett, særlig i egne øyne men, også i folkets øyne. Som menneske satte de Jesus høyt, kanskje slik som mange gudsfornektere i dag holder Jesus som et moralsk forbilde og et ideal. Jesus ble beundret som lærer, derfor ble han både av sine egne disipler men også av mange andre kalt både Mester og Rabbi. De anså ham å være i alle fall på høyde med rabbinerne, derfor beundret mange av dem Jesus. For det de hadde lagt merke til, var at han kjente Skriftene særlig godt allerede som 12-åring, og at han hadde stor lære-autoriten blant tilhørerne. Mange blant folket holdt hans lære-autoritet både annerledes og større enn de skriftlærde (Matt 7:29). Og også det tok de anstøt av. Derfor ble de fylt av harme, men særlig siden de påsto at han spottet Gud, drev de ham ut av byen og opp på fjellet for å styrte ham utfor stupet (Luk 4: 28-30). Blant annet derfor sa Jesus: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige (selvgode, fromme og egenrettferdige), men syndere til omvendelse», Luk 5:32.
Der – i synagogen i Nasaret – forteller Jesus tydelig hvem han var kommet for å helbrede, redde og frelse: «De åndelige fattige» som absolutt ikke selv kunne bidra noe til deres egen frelse, men som i sin nød håpet og lengtet etter Guds nåde,» han var kommet for de som var bundet og fanget», bl.a. i den ondes garn og som syndens treller, og som lengtet etter å slippe fri, han kom for «de undertrykte», «de sønderknuste og nedbrutte» som av ulike årsaker hadde blitt nedverdiget og invalidisert, men som lengtet etter å bli helbredet og leget, og han var kommet for de som på ulike måter var blinde, slik som Saulus, Bartimeus og mange flere. Altså var det syndere Jesus var kommet for å frelse og for å helbrede de syke.
Like etter at de gjorde et forsøk på å ta livet av Jesus ved å styrte ham utenfor stupet, valgte han å flytte fra Nasaret hvor han hadde vokst opp til hedningenes Galilea, til Kapernaum hvor han bodde og virket størstedelen av sin tid, særlig i området rundt Galilea-sjøen hvor han kalte mange av sine disipler, gjorde mange store tegn og under og helbredet syke. Slik gikk Skriften i oppfyllelse. Disse menneskene levde og vandret i mørke og i dødsskyggens land. Men ved at Jesus bosatte seg og virket der, fikk de se et stort lys, og over dem strålte lyset (Jes 9).
Folket der hadde virkelig blitt undertrykt av ulike folkeslag og av hedninger i mange hundre år, av assyrere, egyptere og babylonere. Det virker som mange av nettopp de som bodde i «hedningenes Galilea» var mer åpne for Jesus og for evangeliet, og at de gjerne ville høre og tjene ham. Dette gjaldt særlig kvinnene, de syke, de som var foraktet, mange av de som hadde levd i åpenbare og grove synder, de som opplevde seg nedtrykt, foraktet og sønderknust. Selv om de hadde mislyktes både moralsk og samfunnsmessig, elsket Jesus dem og hadde stor medlidenhet og inderlig medynk med dem alle. Og derfor oppmuntrer han også oss: «Lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet!»
- Lytt til andakten (13 min.)
Henry Baardsen,
Alta
