av Ved mange ulike anledninger oppmuntret Jesu ulike mennesker på sin tid, og sa: «Følg meg»! En av Jesu «undervisningsmetoder», var at han ofte repeterte sitt budskap. Jo oftere han gjentok budskapet, dess viktigere holdt han det for å være. Budskapet «følg meg» var et kall og en invitasjon til å ta imot Guds rike. Og inn i dette rike kan ingen komme dersom man ikke er villige til å ta i mot Jesu kall: «Kom!» Men samtidig er det sant, hva Jesus sier: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham». Altså skjønner vi at først må Gud kalle, lokke og dra. Profeten Hoseas uttrykker det slik: «Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne«, Hos 2:14. Det er viktig å ha klart for seg at det å bli en kristen, er ikke en avgjørelse som vi selv bare kan bestemme oss for. Men omvendelsen er Guds verk fra begynnelsen til slutt, slik profeten uttrykker seg: «Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst!« (Jer 17:14), og videre: «Omvend med du, så blir jeg omvendt!»(Jer 31:18).
Omvendelse betyr å få et nytt hjerte og et nytt sinn (Esek 18:31; 36:36). Ved å slutte å leve i ytre synder eller ved å ta seg sammen slik at man ikke bevisst synder, gjør ingen til en kristen. Selv hvor vakker den ytre fasaden enn kan virke å være, fornyer ikke det hjertet. Slikt fører bare til egenrettferdighet.
Men kun ved å møte Guds vrede gjennom loven slik at man innser at man er en fortapt og hjelpeløs synder, og ved at hjertet og sinnet blir nedbrutt og sønderknust, kan man skjønne at absolutt ikke noe av det aller beste hos oss duger for å blidgjøre Guds vrede på grunn av vår synd. Ingen mennesker kan sone sin egen synd eller på egenhånd ordne opp i sitt eget gudsforhold. Syndeproblemet er mye større enn det. Det måtte en person utenom oss mennesker for å løse syndeproblemet, og han måtte komme som vår stedfortreder. Derfor måtte Gud bli menneske. Han måtte bli unnfanget av den Hellige Ånd og fødes av jomfruen. Uten at en hellig, ren og uskyldig hadde tatt på seg hele vår og hele verdens syndegjeld og sont vår syndeskyld, kunne heller ikke Guds vrede over synden blidgjøres. For absolutt ingen blant oss mennesker ble funnet rettferdig (Rom 3:10) og derfor heller ikke verdig til å sone synden. Nettopp derfor måtte Gud sende sin enbårne Sønn Jesus Kristus til soning for våre synder. Og evangeliet om ham ble faktisk forkynt allerede for Adam og Eva, etter syndefallet.
Guds kall lød allerede for Eva og Adam
Guds kall på mennesket har lydt helt fra Eva og Adam falt i synd, da de fikk dårlig samvittighet og derfor skjulte seg for Gud mellom trærne i hagen. Men for den altseende Gud kan ingen skjule seg. Han elsket både Eva og Adam, på tross av at de hadde vært ulydige og falt i synd: «Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du?», 1Mos 3:9. Så gir Gud dem løftet om syndenes forlatelse gjennom «protoevangeliet» (1Mos 3:15) om Jesu soningsdød på Golgata. Dessuten gir Herren en ny profeti om Jesus, verdens Frelser, ved å la et dyr dø, et uskyldig offerlam som måtte gi sitt liv og sitt blod for å sone og skjule deres synd: «Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem«, 1Mos 3:21.
Slik Gud i GT kalte på menneskene, slik kalte også Jesus på mennesker og til å følge ham
Da Jesus begynte sin virksomhet, forkynte han klart og tydelig: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangeliet!«, Mk 1:15. Også dette viktige kjernebudskapet repeterte Jesus på nytt og på nytt, og stadig for nye og nye mennesker. De viktige ordene «følg meg», «omvend dere» og «tro på meg» og «tro evangeliet» ble gang etter gang repetert, for at disse Jesu ord og Guds kjærlige kall skulle «lagres» varig i deres minne slik at Jesu kallelse på nytt og på nytt skulle kunne påminne dem og kalle på dem, faktisk så lenge de levde eller til de forherdet sine hjerter.
Dette viktige budskapet skulle stadig påminne menneskene om hva de skulle prioritere aller høyest i deres liv og «det som skulle være deres liv» – nemlig å velge livet og velsignelsen, å elske Herren sin Gud, å høre på Hans røst og holde fast ved ham og å følge hans gode og trygge veiledning, slik at man kan bli frelst og få leve (5Mos 30).
Jesus utvelger og kaller sine disipler: «Følg meg!» Og alle disse tok imot kallet og fulgte Jesus på hans vandring i over tre år
Matteus forteller: «Da han (Jesus) vandret langs Galilea-sjøen, fikk han se to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror, Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sier til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. De forlot da straks garna sine og fulgte ham«, Matt 4:18-20.
Peter og Andreas var brødre. Apostelen Johannes forteller om to som først var disipler av døperen Johannes. De var selv til stede når Johannes – der han stod midt i elven Jordan og døpte – pekte på Jesus og sa da han så Jesus komme gående: «Se der Guds Lam!» Videre forteller evangelisten at de to døperens Johannes’ disipler hørte det han sa, og de fulgte etter Jesus. Først ville de vite hvor han bodde, og på Jesu oppmuntring fulgte de etter Jesus dit han bodde, og ble hos ham den dagen. Og evangelisten Johannes fortsetter: «Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus. Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus», Joh 1:40-41.
Her merker vi hvordan møtet Andreas hadde med Jesus virket inn på ham, det at Jesus tok imot ham, inviterte han hjem til seg og kalte ham til tjeneste og til å bli en Jesu etterfølger og hans vitne. Straks Andreas møter sin egen bror Simon, vitner han frimodig: «Vi har funnet Messias, det betyr Kristus». For Andreas hadde det blitt klart at endelig hadde han fått møte ham som hele GT vitner om, Frelseren Messias, Kristus Guds salvede. Helt sikkert var det Gud som ved den Hellige Ånd åpenbarte det for ham. Og dette gledens møte med verdens Frelser betydde svært mye for ham, noe han ville han bringe videre som et Jesu vitne og sendebud.
Videre forteller apostelen Johannes hvordan Jesus utvalgte og kalte på Simon, og ga ham tilnavnet Peter. Så møter Jesus på Filip, og sier til ham: Følg meg! Og Filip var lydig til Jesu kall og fulgte etter Jesus. Også for ham var det stort å få møte Jesus. På en gang ble også han et Jesu vitne. Johannes fortsetter: «Filip var fra Betsaida, fra Andreas’ og Peters by. Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret…
Senere møtte Jesus de to brødrene Jakob og Johannes ved Genesaret-sjøen, og han kalte også dem. Og merk: De forlot straks båten og sin far, og fulgte ham (Matt 4).
Jesu kaller på to tollerne. Begge svarte ja, forlot sine arbeidsplasser og fulgte Jesus. Slik kaller han også på deg.
Matteus forteller: «Da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han sto opp og fulgte ham». Videre forteller Lukas: «Og Jesus kom inn i Jeriko og var på vei gjennom byen. Og se, der var en mann som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann». Sakkeus var en liten mann som ønsket å se Jesus. Derfor klatret han opp i et morbærtre. «Da Jesus kom til stedet, så han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus. Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot ham med glede«, Luk 19.
Etter hvert hadde Jesus møtt tolv ulike personer på sin vandring, og kalt på hver og en av dem til å følge ham og til å arbeide i Guds rike. Og samtlige av dem ble hans disipler som straks forlot alt de hadde og drev på med, og fulgte ham over en periode på 3,5 år.
Hvordan ville vi reagert på et tilsvarende kall til å bli Jesu vitner og hans sendebud? Uten tvil måtte de ofre mye for å kunne svare ja til Jesu kallelse. Men faktisk tror jeg de fikk mye mer enn de ga, særlig med tanke på deres evige vel og ve. Og egentlig burde også vi vurdere Jesu kall til oss i et lengere tidsperspektiv, og særlig med tanke på evigheten. Å svare ja når Gud kaller til å ta imot evangeliet – Guds kraft til frelse – er noe ingen trenger å angre på. Det er også min erfaring etter 53 år som en Jesu etterfølger og som han svake vitne. Og det vil heller ikke du angre, om også du svarer ja når Gud kaller deg til omvendelse og til å tro evangeliet. For han sier: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg og du skal prise meg», Salm 51:15″.
Jesu fortelling om to brødre som begge mottok kallelsen til å arbeide i vingården, men som reagerte ulikt.
I Matt 21 forteller Jesus om to brødre som begge ble kalt til å arbeide i sin fars vingård. Den ene svarte: «Jeg vil ikke!» Den andre broren virket derimot å ville ta imot kallet. Derfor svarte han: «Ja, Herre!» Den første som først var motvillig, angret seg, og gikk. Den andre derimot som svarte «Ja!», mente det egentlig ikke, og tok derfor ikke mot kallet. Derfor gikk han ikke for å arbeide i sin fars vingård. Så spurte Jesus av sine tilhørere som allerede hadde avvist Jesu kall: «Hvem av disse to gjorde nå farens vilje?» Ifølge Jesu vurdering svarte de rett når de svarte: «Den første». De hadde nå avslørt for Jesus at de egentlig hadde skjønt poenget med Jesu lignelse, men røpet det på en måte som Jesus grep tak i.
Jesus var nemlig sendt av sin himmelske Far for å kalle på mennesker til omvendelse, til tro på ham, til frelse og til å arbeide i sin Fars vingård. Aller først gikk kallet til Guds eiendomsfolk, jødene. Mange av dem tok imot kallet, slik tilfellet var med Jesu egne disipler og apostler. For de fleste av dem var faktisk jøder eller av jødisk ætt. Og det samme var også tilfelle med svært mange av de andre som tok imot kallet og som ble Jesu trofaste etterfølgere, kanskje særlig mange av kvinnene. Men dessverre forkastet de aller fleste jødene Jesus, og tok ikke imot han som Guds Messias eller som Guds Sønn. Derimot tok de anstøt av han og forfulgte ham, siden han etter hvert gjorde til kjenne hvem han egentlig var. Derfor måtte Herrens Ånd gjennom evangelisten Johannes beklage: «Han var i verden, og verden ble til ved Ham, og verden kjente Ham ikke. Han kom til Sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham«, Joh 1:10-11.
Av den grunn svarte Jesus «sine egne og sitt eget folk som ikke ville ta imot kallet av Jesus:
- «Sannelig sier jeg dere: Tollere og horkvinner går før dere inn i Guds rike. For Johannes kom til dere på rettferds vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og horkvinner, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere heller ikke senere, så dere trodde ham«, Matt 21:31-32.
Mange unnskyldninger til å takke nei når Jesu kaller og sier: «Følg meg!»
Den unge, rike mannen
I Matt 19 kan vi lese om en ung mann som fikk høre kall. Jesus var klar over at for oss mennesker, kan svært mye brukes som unnskyldning for ikke å svare ja til kallet. I dette tilfelle var det en person som var svært rik. Rikdommen betydde svært mye for ham, og strev etter mer penger og større rikdom hadde sikket gått i hodet på han og fått for stor plass i hjerter. Og dette skjønte Jesus ville komme til å hindre han fra å ta imot kallet. Den unge mannen virket å være ærlig da han spurte av Jesus: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? (Matt 19:16).
Derfor svarte Jesus: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! Men da den unge mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom».
Like etter underviste Jesus sine disipler om rikdommens forførelser.
Ja, jeg vil følge deg, men la meg først….
Slik mange i vår tid svarer «Ja, men..», slik var det også på Jesu tid. Ovenfor nevnte jeg om den unge rike mannen som så gjerne ville få del i det evige liv. Men så ble hans store rikdom et direkte hinder, så derfor gikk han bedrøvet bort. I Luk 9 møter vi to personer som begge fikk kallet av Jesus: «Følg meg!» Begge to hadde sine naturlige hinder, og som nærmes ba: «Hold meg unnskyldt!» Den første svarte: «Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far». Siden det på den tiden var skikk blant jødene å begrave de døde innen et døgn, mener de fleste at hans far ennå levde. I praksis betydde det at han ikke kunne svare ja til Jesu kall på lang, lang tid. For ingen kunne jo med sikkerhet vite når hans far ville komme til å dø. I alle fall dugde hans unnskyldning ikke for Jesus, siden han svarte: «La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike». Ikke noe er så viktig som å svare positivt når Jesus kaller til omvendelse og til å bli hans vitne, altså å forkynne Guds rike på ulike måter. Det er det aller viktigste! Ikke bare det å bli et Guds barn og å få sine egne synder forlatt er viktig. Ja, det er viktig, og en forutsetning for rett å kunne forkynne Guds rike. For i den tjenesten trenges det den Hellige Ånd og Åndens utrustning. Men siden ingen Guds barn er helt uten nådegaver, er det rikelig med oppgaver for enhver, siden det å forkynne og å bre ut Guds rike er så viktig for at så mange som mulig skal bli frelst. For troen kommer ved å høre evangeliet forkynt, i dens ulike former. Derfor er alle gaver og ethvert Jesu vitne viktig!
I Luk 9:61-62 kan vil lese: «Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme. Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike».
Med dette vil Jesus lære oss å prioritere rett. Svært mye er viktig, og også pålagt i Skriften, slikt som å arbeide, å ta seg av sine foreldre og sine egne og å sørge for at de døde blir begravet. Det er derfor ikke det som Jesus vil hindre oss mennesker å gjøre. Men han vil derimot lære oss å prioritere rett. Å prioritere betyr at vi må rangere hva som er viktigst, hva vi kan vente med og hva vi må velge bort. Vi kan derfor ikke elske noe eller noen høyere enn Jesus. For gjør vi det, er vi ikke ham verd (Matt 10:37).
Har vi – du og jeg – svart ja til Jesu kall: «Følg meg!», tatt imot ham som vår Frelser og fått del i det evige liv?
Slik vi forstår av Jesu undervisning ovenfor, er det viktig for oss alle å ta imot når Jesus kaller på oss på ulike måter. Noen har fått kallet allerede som ung. Men så har det bare blitt slik at de har utsatt omvendelsen og tet å ta imot Jesu kall i lang, lang tid, ofte i mange tiår. For mange har det dessverre blitt for sent. Andre igjen har fått nåde til å ta imot kallet kanskje når de har blitt syk eller når de har opplevd at døden har kommet faretruende nær. I frykt for å dø med hele sin syndebyrde og med sin vantro som anklager dem allerede mens de levde, har de i sin nød søkt hjelp av en kristen sjelesørger. Og lykkelig er alle de som til sist tar imot kallet, blir Guds barn, får del i den himmelske velsignelse mens det ennå er nådens tid. Større lykke finnes neppe!
Mitt håp er at Ordet som er sådd i hjertet skulle våkne til liv, begynne å spire, vekke opp samvittigheten til anger og bot, slik at det virker til omvendelse og evig liv. Det får vi alle be om!
Alta 03.02.2025
Henry Baardsen,
Alta
