av I dag fikk jeg oppleve noe stort som gjorde meg virkelig glad. Men den som ga uttrykk for å bli ennå gladere enn meg, var en eldre kvinne på over 85 år som fikk den store glede å bli en kristen – et Guds barn. Et inderlig ønske og en bønn hun hadde hatt i mange år ble oppfylt, og noe av det største hun lenge hadde håpet på, fikk hun være med på. Ja sannelig, Gud er god, Herrens arm er fortsatt like sterk til å frelse! I nåden er det ennå rom for alle angrende syndere, og Jesu blod inneholder fortsatt den samme kraft som på apostlenes tid til å rense urene hjerter fra all synd og urenhet. Vi fikk være vitner til at når Gud rettferdiggjør en synder og gjenføder mennesket ved sin Ånd, skjer det i samme øyeblikk som han ved evangeliets kraft gir troens dyrebare gave. Og da tennes det en stor glede i hjertet til den nyomvendte som helt konkret får motta Kristi kjærlighet og tilgivelse – til fred, frihet og glede.
Men den som imidlertid gleder seg mest over dette Guds storverk når en synder omvender seg, er Jesus, han som fant igjen sitt bortkomne får, etter å ha søkt og lokket på henne i lang, lang tid. Hans kjærlighet sluknet ikke. Og da han fant det bortkomne fåret, fikk han inderlig medynk over det, forbarmet seg og sa: «Vær frimodig! Dine synder er deg forlatt! Og det som han dessuten sa til alle oss som var til stede da han fant fåret, og som han nå oppmuntrer oss alle til, er: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet». Og Jesus fortsetter: «Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over en synder som omvender seg…» (Luk 15:4-7).
Denne kvinnen fortalte at hun hadde en kristen mor og en kristen svigermor. Begge sådde den gode sæd i hennes hjerte, det velsignede Guds ord. Guds Ord som er levende og kraftig, kunne hun aldri glemme. Selv om hun selv ikke hadde en levende tro i hjertet, eller vissheten om at hun var et Guds barn, har hun alltid hatt en sterk tiltro til Guds Ord, hva Ordet lærer, og hva som er Guds vilje også med hennes liv, nemlig at også hun skulle få bli en av Faderens velsignede og få tro at hennes vantro og synder er forlatt. Den gode Hyrde søkte og lokket på henne, og sluttet aldri å kalle på henne, selv om hun nå snart er nesten 90 år. For han elsket henne så høyt. Og nå elsker han henne ennå mer, siden hun nå har blitt hans etterfølger og vitne, noe jeg fikk erfare bare noen få minutter etter at hun tok i mot den himmelske velsignelse og fikk stadfestet at også hennes vantro og synder er tilgitt i Jesu navn og i kraften av hans forsoningsblod. I all hast tok hun telefonen, ringte rundt og vitnet om at hun hadde blitt et Guds barn, og tydelig oppmuntret andre til å komme til henne mens jeg var der for å få høre evangeliet og for få del i omvendelsen og syndenes forlatelse. For meg var dette en særlig sterk opplevelse å få være vitne til!
For noen år siden kom hennes mann til troen, noe han gledet seg storlig over. Og det samme gledet også hans hustru seg over, selv om hun da ikke selv ble et Guds barn. Den dagen holdt hun for å være en av de største dagene i hennes liv, selv om hun da gledet seg på hennes manns vegne, kunne hennes datter fortelle meg i dag. Også han gledet seg, og ifølge henne la han vinn på å være trygg på at alle hans synder var tilgitt både innfor Gud og hans neste. Derfor bekjente han sine synder og ba om tilgivelse. Og i Jesu navn og i kraften av hans blod trodde han alle sine synder forlatt når kristne på Kristi vegne stadfestet det for ham. Han sang og ba mye, og gledet seg storlig over frelsen. Med fred i hjertet fikk han flytte hjem til det himmelske hjem, etter en kort tids sykeleie. Dette fortalte både hun og hennes datter meg i dag. Også jeg fikk muligheten til å besøke han før han flyttet bort.
Guds veier er uransakelige, også når det gjelder å frelse en fortapt synder
Sist søndag hadde vi besøk av kristen en familie. Under samtalen fortalte fruen at hennes mor som også er en kristen – og som er en slektning til denne gamle kvinnen – nylig hadde besøkt henne. Kvinnen som i dag ble et Guds barn, ga uttrykk for at hun ønsket å samtale med en predikant. Så dette var nok den direkte årsaken til at jeg tok initiativet til å prøve å få besøke henne i dag. For øvrig hadde hun i flere år vært i mine taker og bønner, etter å ha samtalt med henne ved et par tilfeller tidligere. Samtidig som kvinnen som besøkte oss på søndag uttrykte omsorg og håp om at denne eldre kvinnen skulle få bli en kristen, var det en annen kristen kvinne – som for øvrig er en nær slektning til den eldre kvinnen – som samme dag fikk en dyp nød for at hennes tante skulle bli frelst. Derfor oppmuntrer hun menigheten hun er en del av – som for øvrig ikke er en del av ELM – at de alle sammen skulle be for den eldre kvinnen at hun skulle bli frelst, en bønn som på en måte var veldig spesiell, men som Gud hørte og svarte på nærmest i samme stund. Hun ønsket at de skulle be om at Gud skulle sende en fra vår menighet til den eldre kvinnen for å samtale med henne og å hjelpe til troen. Og dette ba de helt konkret om, noe hun selv fortalte meg i dag da hun kom innom for å besøke sin tante som de hadde bedt for, samtidig som jeg var der. For meg vitner dette om at Israels Gud fortsatt lever og er virksom også blant oss. Hans veier er uransakelig, og han kan bruke mange i hans tjeneste, også når det gjelder å frelse et enkeltmenneske. Fortsatt kaller han mennesker til omvendelse og tro. For å søke og frelse det som er fortapt (Matt 18:11; Luk 19:10), benytter han iblant mange ulike mennesker i sin tjeneste, i dette tilfelle fem helt uavhengige personer. Først virket gjennom den gamle kvinnens datter som også er en kristen , og som la alt til rette og som oppmuntret meg. Så virket han gjennom kvinnen som ba om forbønn og gjennom deres bønner. Deretter virket han gjennom en annen troende slektning til den gamle kvinnen, og så gjennom den kristne kvinnen som besøkte meg og som også oppmuntret meg. Men dessuten var det flere andre Guds barn som lovet å be for denne kvinne om at Gud skulle gi henne troens gave og ta henne til sitt barn. Og til sist virket han gjennom meg som også fikk være som et Kristi sendebud (2Kor 5:20). Og alle disse medhjelpere var like nødvendige. Men den som som alene skal ha all takk og ære, og som virket til både å ville og å virke til sitt gode velbehag, var Gud (Fil 2:13). For det å frelse et menneske, er 100 % Guds gjerning, selv om han bruker sine redskap i sin tjeneste. Og det er noe han selv gjør alene ved evangeliet, ved sannhetens ord (Jak 1:18; ). For evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Et frimodig vitne om Guds store frelsesverk, like etter at kvinnen nylig fikk oppleve å bli et Guds barn
Nærmest i samme øyeblikk jeg forkynte henne evangeliets kjernebudskap om syndenes forlatelse og hadde velsignet henne med den aronittiske velsignelsen, skjedde det noe stort i kvinnens hjerte. Gud ga henne troens gave, barnerett og del i den Hellige Ånd. Med egen munn bekjente hun at nå har jeg blitt en kristen, et Guds barn. Og hun bare strålte av glede. Hun hadde opplevd noe stort som hun snarest mulig ville dele med andre. Først ringte hun til sin datter og fortalte den gledelige nyheten om at mamma hadde blitt en kristen, noe som gjorde at også hennes datter gledet seg stort og spontant. Så ringte hun til sin beste venninne som hun også ønsket skulle bli en kristen, og fortalte om hvor store gjerninger Gud hadde gjort med henne, at hun hadde blitt en kristen. Og straks var hun et frimodig Jesu vitne som inviterte sin venninne på besøk allerede mens jeg var der, slik at også hun kunne få høre evangeliet og bli et Guds barn. Og med mange andre ord oppmuntret hun sin venninne til omvendelse, uten å utsette det mer, siden saken var så viktig.
Også hun ber jeg om at vi skal ha i våre bønner, siden hun trenger dem så sårt nettopp i den livssituasjon hun er i. Jeg snakket med henne per telefon og oppmuntret henne, og sa jeg skulle be for henne og for hennes situasjon, noe hun takket så hjertelig for. Hun har også innerst inne den samme lengselen om å få del i Herrens velsignelse og barnerett hos Gud. Dessuten er hun et bønnens barn, som det for øvrig er så mange av blant oss. Siden mange av dem er oppvakt, er det særlig viktig at vi hver for seg og sammen ber om vekkelse, og at enhver av oss omgås med dem med visdom, og med den gave Gud har gitt, bidrar til vekkelse.
Det er veldig viktig at vi ikke glemmer eller svikter slike søkende og lengtende sjeler, men søker opp dem, holder oss nær dem og tilbyr dem trøst og hjelp som de så sårt lengter etter. Innerst inne har mange av dem et nedbrutt hjerte og en knust ånd, og som derfor er moden for å ta imot evangeliets velsignelse. De lengter etter legedom, slik at også de kan få bli friske både til ånd, sjel og legeme. Og til denne tjeneste har vi som kristne et kall og en oppgave, dersom vi ønsker å være Kristi sendebud og hans tjenere. Og hva er vel større enn å få tjene ham som har gitt sitt liv for å frelse oss og som vil at vi skal vitne om hans storhet og spre evangeliets glade budskap til frelse for enhver som tror. Mitt håp og min bønn er at også denne kvinne skal bli frelst og få del i det evige liv ved tron på Frelseren Jesus Kristus. Og en slik bønn tror jeg også Gud vil bønnhøre, siden hans størst ønske er at så mange som mulig skal bli frelst, slik at de ved Ham kan få del i det evige livet og bli frelst fra Guds vrede og fra dommen. Og det kan kun skje gjennom å ta sin tilflukt til Frelseren Jesus Kristus, Guds Sønn!
Glede sammen med den nyomvendte og med hennes venner og naboer
I lignelsen om det bortkomne får i Luk 15, det som ble gjenfunnet og som trengte til omvendelse, sier Jesus: «Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet«, Luk 15:5-6.
Etter at jeg og den nyomvendte hadde samtalt ca. en times tid, kommer først hun som søndag hadde bedd om forbønn for kvinnens situasjon, og litt senere den eldre kvinnens datter for å ta del i gleden. Den spontane gleden over en som hadde fått omvendelsens nåde var så stor og intensiv at jeg så gjerne skulle ønske at særlig yngre kristne fra vår menighet skulle fått være tilstede og få oppleve det som skjedde, siden gleden kom så sterkt til uttrykk. Den gode hyrde Jesus hadde funnet sitt bortkomne får. En angrende synder hadde blitt flyttet fra et liv i vantro borte fra Gud til Guds barns frihet. Og Jesu sier: «Gled dere sammen med meg» og legger til. «Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over en synder som omvender seg…» (Luk 15:4-7).
Hvordan blir man et Guds barn og hvordan får man del i en levende tro?, spurte kvinnen av meg.
Jeg er ikke i tvil om at det også blant oss er mange vakte sjeler som bærer på en dyp lengsel etter å få del i den himmelske velsignelse og å få bli et Guds barn. På mitt spørsmål om hvorfor hun sendte bud på meg, svarte hun: «Du må skjønne at jeg vil da ikke dø slik som jeg er, jeg er ikke ferdig til å dø». Særlig hennes vantro plagde henne, det at hun så lenge hadde takket nei til tilbudet om frelse. Men hvordan hun skulle få bli et Guds barn, var uklart. Hvordan skjer det? Skjer det på en gang, i samme øyeblikk som evangeliet forkynnes for henne og hennes synder forkynnes henne forlatt? Og mange andre krevende spørsmål hadde hun om hva konkret som skjer når et menneske blir omvendt og blir et Guds barn. Min oppgave var kort å fortelle hvordan ulike personer på Jesu og på apostlenes tid kom til en levende tro og fikk fred med Gud i en god samvittighet, og å oppmuntre henne til å tro evangeliet og Guds trofaste løfter om Jesu fullkomne soningsverk på Golgata som fullt ut er nok for å frelse alle som søker ham, også henne. Ikke noe av dette hadde hun personlige erfaringer med fra tidligere, og de skritt og den vei hun nå ønsket å ta, hadde hun aldri tidligere gått. Jesus-porten hadde hun aldri tidligere gått inn gjennom, i alle fall ikke i voksen alder, men nå sto Han som er porten foran henne, den eneste port som leder inn i Guds rike. Og da oppstår spørsmålet: Innenfor eller utenfor, hvor skal min plass være i evigheten? Dette var helt klart et spørsmål hun var svært opptatt av. Og preget av dette alvor signaliserte hun til hennes gjest at hun ønsket å snakke med en predikant – eller med andre ord, at hun trengte hjelp og veiledning slik at også hun kunne bli en kristen og få visshet om at hun er frelst. Og det var denne hennes bønn om hjelp som førte til at hennes kristne nabo fikk deres menighet å be for henne og som gjorde at jeg ble å besøke henne. Slik ledet Gud denne sak.
Da hun til sist lovet å tro evangeliets løfter og syndenes forlatelse som jeg forkynte for henne, gjorde jeg det på Kristi fullmakt og som hans sendebud – i Jesu Kristi navn og i kraften av hans blod – skjenket Gud i samme øyeblikk troen i hennes hjerte og ga henne den Hellige Ånd som gave. Og det ga utslag i at hun straks begynte å glede seg i Herren og takke, samtidig som hun fikk lyst til å vitne for andre om hva Gud hadde gjort for henne da han tok henne titt sitt barn. Og det er virkelig det største som kan skje i livet. Da hennes mann kom til troen for noen år siden, gledet hun seg stort på hans vegne. Men nå gjald den store glede hun fikk oppleve i sitt hjerte henne selv, siden det var hun som denne gang fikk del i det evige livet.
Allerede nå har hun lagt planer om å komme til våre felles møter, først til formiddagstreffet om to uker, men også til våre søndagsmøter dersom helsa og kreftene tillater det. Og det håper jeg hun skal klare, i alle fall siden noen av hennes egne allerede har lovet å hjelpe henne med.
Så får vi be om Guds velsignelse over denne kvinne og over hennes familie, og ta dem med i våre bønner!
Alta 08.01.2025
Henry Baardsen
