av Da jeg i 1972 kom til troen, ble det i den læstadianske menighet på Elvebakken svart et meget klart “Ja!” på det første spørsmålet om Gud kan tilgi synd. For predikantene, de eldste og for alle som fungerte som sjelesørgere, var det den største selvklarhet at Gud kunne tilgi synd. Dette synet begrunnet de først og fremst ut fra hva Bibelen lærer. Men dessuten – selv om de tilhørte den læstadianske vekkelse – var de lutheranere som godt kjente til hva Luther lærte på Skriftens grunn. I de fleste hjem fantes Luthers kirkepostille og hans Huspostille. Og mange hadde dessuten mange av Luthers andre bøker. Og mange var de som grundig hadde satt seg inn i hva han lærte, og hvordan han argumenterte ut fra Jesu og apostlenes lære. Selvsagt hørte Luthers Lille Katekisme til barnelærdommen, også i den læstadianske vekkelse, slik det alltid hadde vært i vekkelsens tradisjon helt fra Læstadius og Raattmaas dager. Den skulle man som kristen kjenne godt, men også verdsette dens lærdommer. Dessuten hadde mange Luthers Store Katekisme. Og de som ytterlig ønsket å fordype seg i Luthers lærdommer, hadde i tillegg skaffet seg Luthers forklaring over Romerbrevet og Galaterbrevet samt Luthers andaktsbøker. Slik jeg minnes, var det ingen konkurranse eller maktkamp mellom Læstadius skrifter og Luthers skrifter, men at de kompletterte hverandre på en god måte.
I vår menighet var det svært mange finskspråklige i min ungdom og før den tid. Derfor hadde de gjerne en del Luther-litteratur på finsk, ofte slike bøker som ikke da var oversatt til norsk. Dessuten er det en bok som var svært kjær for mange av de som nå har gått bort. Og det var boka “Tie synnin hädästä Jumalan rauhan”, et sammendrag av hva Luther lærte om alt som angår menneskenes frelse. Boka ble senere oversatt til norsk av Kåre Svebak med tittelen “Fra syndens nød til Guds fred”. Siden han var prest i Lyngen, er det rimelig å tro at boka var velkjent og mye brukt innen Lyngenretningen, og at han oversatte boka på deres initiativ. Slik det framgår av forordet Olav Berg Lyngmo skrev i 1989, var boka også godt kjent inne førstefødteretningen, både i Finnmark og på hans hjemtrakter i Ofoten. Og han håpet boka skulle bli til rik velsignelse for mange. Også predikant Kåre Suhr i Alta-retninga anbefalte boka varmt, og for øvrig Luthers lærdommer generelt, og han skrev i forordet til boka:
- “I denne lille bok “Veien fra syndens nød til Guds fred” har Uuras Saarnivaara gitt oss en klar veiledning i Guds frelses ordning. Vi har her klare lærdommer, grunnet på Bibelens og Luthers skriftet; veiledning og opplysning for alle som søker frelse og fred for sin sjel. Hensikten med boken har da også vært at den skal bli til hjelp for de som er kommet i syndenød. Men det er også nødvendige lærdommer for alle som vil veilede mennesker som er i syndenød, så de han finne og motta syndenes forlatelse og fred med Gud. Måtte boken bli til velsignelse og trøst for mange”!
Kåre Suhr (1926-2017) arbeidet i Guds rike fra sin ungdom av. I 1952 ble han kalt til predikant, og tjente trofast inntil sin død, i over 60 år. Dessuten var han redaktør for Sions Blad i 50 år. Slik det kommer fram av forordet, var Bibelens og Luthers lære noe han tydelig holdt fram og som han bygde sin forkynnelse på, uten å la seg rokke verken hit eller dit når ulike lærdoms vinder blåste. I boka “Veien fra syndens nød til Guds fred” kommer det tydelig fram at synd ikke bare er ytre gjerningssynder, men at vi alle tvers i gjennom er syndere som hele vårt liv er helt avhengige av Guds nåde. Samtidig løfter boka fram hvem som virkelig er synderes venn, Kristus, og alt hva han har gjort for å frelse oss fortapte syndere. I boka gis det en klar veiledning i hvor man finner Kristus, og hvordan man blir delaktig i Guds nåde. Videre behandler den omvendelsen, hvordan Gud virker en frelsende tro, men også om viktigheten å få del i den Hellige Ånd, og om vandringen i Åndens ledelse.
Etter at jeg for 52 år siden kom til tro, fikk jeg av de eldste og av personer som var mine sjelesørgere grundig innføring i “frelsen orden” etter lærdommene i denne bok, noe som for meg har vært til svært stor nytte, også som predikant og særlig når det læremessig er turbulent, slik som nå. Siden bokas lærdommer er i overensstemmelse med den Hellig Skrift, hjelper dette til å klare å skille sunne og pålitelige bibelske og apostoliske lærdommer fra en forkynnelse basert på mer eller mindre egne subjektive tolkninger av Skriften. For Luther var Bibelen tydelig og klar i sine lærdommer, uten behov for at vi stadig skal omtolke hva som menes. Derimot var Skriften sin egen og den beste tolk, og at vi som kristne fullt og helt får stole på hva Bibelen lærer. Ulike tolkninger betyr ikke at Skriften taler uklart, men at det derimot er vår fornuft og våre forutfattede tolkninger som forvrenger Skriften klare budskap. Slikt fører uvilkårlig til læremessig kaos, noe mange unge og ubefestede sjeler opplever innen våre sammenhenger her i Norge. Gud derimot er en ordens Gud. Hans vilje er at vi som forkynner, skal strebe etter å ha en tydelig og bibelsk og apostolisk forkynnelse, og ikke egne tolkninger og utleggelser.
Av en eller annen grunn har disse klare Luthers lærdommer “forsvunnet”, og blitt erstattet av annet, særlig i den siste tid. Siden Skriftens røst har blitt mer utydelig, har det blitt gitt mer plass til sterke autoritetspersoners subjektive tolkninger og utlegninger. Dermed har mange, særlig yngre, ikke fast nok grunn å bygge på. Og langt på vei må man vel kunne si at dette også gjelder en del predikanter. I stedet for å bygge på Skriftens klippefaste grunn, blir man avhengige av andres tolkninger og utleggelser. Og slik blir det lett subjektive “bibeltolkninger” som blir viktigere enn Skriften og hva Skriftens Herre har lært. Ledelsen i ELM har derfor bestemt at boka “Veien fra syndens nød til Guds fred” skal trykkes opp og anbefales kjøpt og brukt, slik at også den oppvoksende slekt skal få bedre kjennskap til hva Bibelen lærer, forklart med enkle ord – i dette tilfelle gjennom Luther. Håpet er at de skal kunne bli rotfestes og grunnfestes i Jesus Kristus , og i troen på Ham (Ef 3:16-19; Kol 1:17; 2:7). Mangler man fast grunn å bygge på, sammenligner Paulus slike med småbarn som lar seg kaste og drive omkring av hver lærdoms vind, ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens knep (Ef 4:14).
Så til noe av det vi snakket om i bibeltimen, hva som ble lært før og hva vi i ELM lærer nå i 2024:
Syndsbekjennelse 1) for Gud, 2) for den man har syndet mot og 3) for en kristen sjelesørger
Slik boka “Veien fra syndens nød til Guds fred” tydelig lærer – noe som Luther i boka bygger sin lære på, og som bygger på Skriften – “skal man si seg skyldig i alle synder, også i dem vi ikke kjenner, slik vi gjør i Fadervår… Det første (skriftemålet) skjer for Gud, det David taler om i Sal. 32:5 Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld”…. “Dette skriftermål må skje således at du fordømmer deg selv som den der fortjener døden og helvetets ild. Slik kommer du Gud i forkjøpet, så ikke han får dømme deg, men må være deg nådig”.
Spørsmålet i slutten av kapittelet lyder: “Har du bekjent for Gud at du selv er skyldig i alle synder, og bedt ham om nåde?
Nøyaktig slik lærte vår eldst predikant Kåre Suhr oss unge som kom til tro på begynnelse av 1970-tallet, og slik veiledet også de fleste som var sjelesørgere på den tiden. Flere av dem var født på begynnelsen av 1900-tallet, og dette hadde de igjen lært av sine foreldre og besteforeldre som alle tilhørte vekkelsen. For dem var det klart, slik det også var for Luther:
1. Den viktigste syndsbekjennelsen skjer for Gud, og kalles “troens skriftemål”.
2. Det neste er når man bekjenner sine synder for sin neste, altså den eller de man har syndet mot.
Kommentar: Vi bør merke oss at til dette skriftemål hører også med når en bror har syndet mot oss eller har gjort noe mot oss. Også da skal vi gå for å forlike oss med vår bror eller søster. Til begrepet “skriftemål” hører også nødvendige samtaler og drøftelser med målsetning om å bli enige. Til denne kategorien inngår altså “forsoningsmøter”, alle former for samtaler om å prøve å løse problemene og å bli enige. Dette skriftemålet kalles “kjærlighetens skriftemål”.
Og spørsmålet lyder: “Har du bedt din neste om forlatelse for de syndene du har gjort mot Ham?”
Kommentar: Videre kunne man spørre: “Om din bror synder mot deg, har du da samtalt med han på tomannshånd for å tale ham til rette og for å få saken rettet på og ut av verden?” (Matt 18:15)? Det tredje spørsmålet kunne være: “Hva om du kommer til å tenke på at din bror har noe mot deg? Vil du da skynde deg til ham – selv om han har blitt din motstander – og har du vært føyelig mot ham mens dere ennå er på veien?” (Matt 5:23-26).
Og hva om du har syndet mot noen ikke-kristne eller mot offentlige myndigheter? Har du da bekjent dette for dem og godtgjort det du har forårsaket av skade eller hva du med urett har tilegnet deg? Eller om en kristen bror eller søster skilles fra hverandre på grunn av misunnelse, stridigheter, vrede, intriger eller maktsyke. Har du da angret disse syndene, bedt om tilgivelse eller forsont deg med din motpart?
3. Det tredje skriftemålet består i at man hemmelig i prestens (eller en annen kristens) ører oppregner sine spesielle synder … Om dette sier vi således: Gud tvinger deg ikke til å skrifte om du ikke vil bli salig eller om du ikke vil eie hans nåde. Han vil heller ikke at du går hen og gjør det uvillig og med ulyst. Men han vil at du skal gjøre det (bekjenne dine synder) av deg selv av hjertens lyst og kjærlighet. Således tvinger han deg ikke til å gjøre hemmelig skriftemål for presten, så fremt du ikke selv har lyst til det og begjærer/ber om absolusjon (tilsigelse av syndenes forlatelse).
Spørsmål: “Har du bekjent for skriftefaren dine synder du vet om og kjenner i ditt hjerte? Eller har du forsøkt å skjule og forsvare dine synder for Gud og for din neste? Har du skjult i ditt hjerte synder du visste om og følte i din samvittighet – for du tenkte det ville være alt for ydmykende å bekjenne dem for skriftefaren?
Luthers lære om syndsbekjennelse i vår menighet på 1970-tallet, lenge før det, og i vår menighet i dag
Min erfaring fra da jeg kom til tro på begynnelsen av 1970-tallet var at alle i menigheten jeg kjente og hadde kontakt med, holdt Luthers lærdommer i boka “Veien fra syndens nød til Guds fred” svært høyt. Slik vi kan lese i boka, og slik jeg ovenfor har forklart, veiledet de gamle kristne oss unge helt i overensstemmelse med disse lærdommer. Mange av oss som omvendte oss på den tiden, hadde i tiden vi levde i verden stort sett levd i de samme syndene som ikke-kristne ungdommer levde i på den tiden. Men det de kristne på 1970-tallet presiserte, var at når et menneske får nåde til omvendelse og tror evangeliet om at Kristus døde på Golgata for våre egne synders skyld, utslettes hele syndegjelden i samme øyeblikk, og Gud rettferdiggjør synderen for Kristi skyld i det samme øyeblikk. Samtidig skrives det nye navnet den nyomvendte får i Livets Bok, og man blir en fullverdig arving til himmel og salighet. Ved evangeliets kraft – på grunn av Kristi oppstandelse fra de døde – rettferdiggjør Gud synderen som tror at Kristi fullbrakte verk rekker til salighet også for sin egen del. Alt av Guds store nåde! Og om en slik nyomvendt kristen skulle bli tatt til himmelen før han eller hun rekker å bekjenner annet enn at de er en stor og fortapt synder i seg selv, men at de er tilgitt og har fått nåde for Kristi skyld og er himmelverdig, allerede før de har rukket å bekjenne en eneste av sine gjerningssynder. Det de gamle kristne i ELM lærte oss, var at ingen blir en kristen eller blir verdig for Gud ved å bekjenne sine synder, men at syndsbekjennelse er en følge og en naturlig del av at man har blitt en kristen, og at man allerede er en tilgitt synder. Selv om de nok anså det helt naturlig at man “bar sin sykeseng” og bekjente det som den Hellige Ånd forklarte som synd, enten for en skriftefar, eller om det gjaldt synder som var allment kjent av hele menigheten, at man da enten bekjente det for en samlet menighet og ba om stadfestelse – eller at skriftefaren hjalp til, og fikk fullmakt til å bekjenne det for menigheten, nemlig at den navngitte personen hadde blitt en kristen, hadde vært til skrifte og var under veiledning. Men så langt jeg opplevde, var det aldri noe tvang eller krav om det. Men siden mange opplevde det som trygt, var det også mange som benyttet seg av det private eller det hemmelige skriftemålet, i tillegg til at de fleste ba om stadfestelse for sine synder også i menigheten. I alle fall jeg opplevde dette som en stor velsignelse, til trøst, befrielse og glede.
For oss som kom til troen på 1970-tallet, og helt fra 1870 tallet av i læstadianismens første tid, var det helt vanlig å benytte seg av alle tre formene for skriftemål, helt i samsvar hva Luther lærte. Slik har jeg blitt lært, slik lærer også jeg om disse spørsmålene, og jeg er glad for at slik lærer også de andre predikantene i ELM. Siden både våre fedre har lært dette og det samsvarer både med Luther og hva Skriften lærer, tror jeg at vi står på trygg apostolisk grunn, vell vitende om at ingen av oss predikanter er fullkommen eller utlært. For vi snubler alle i mangt, også i tale. Derfor finnes det ikke en eneste feilfri eller fullkommen predikant (Jak 3:2). Nettopp derfor er det viktig at menigheten ber for sine svake og feilende tjenere, og at vi skal få nåde til å forkynne Guds Ord i samsvar med Jesu og apostlenes undervisning.
Luthers lære om syndsbekjennelse og syndsforlatelse duger ikke lenger for alle innen Alta-retningen i 2024
Vi i ELM opplever en god del kritikk fra RLM-hold, kanskje særlig når det gjelder hva vi lærer om syndsbekjennelsen, syndsforlatelsen, om nådemidlene og kanskje om rettferdiggjørelsen. Og dette på tross av at vi prøver å lære i samsvar med hva Luther lærer og hva Skriften lærer om alle disse spørsmålene. Så man kan virkelig spørre seg: Hvor har Luther og hans lærdommer tatt veien, siden hans lærdommer ikke lenger duger? Hvorfor markerer man i RLM avstand fra Luther og hans skrifter, inkl. Katekismen, bortsett fra en begrenset del av det Luther lærte de helt siste årene av hans liv? Og dette på tross av et dette ble lært i vår menighet ELM da jeg og de som er eldre enn meg var unge. På den tiden var det helt vanlig at man i vårt bedehus leste Luthers prekener på bedehuset, og at han helt fra vekkelsen begynnelse for ca. 180 år siden har vært å anse som vekkelsens “lærefar”. Men de siste tiårene har Luthers betydning i stor grad blitt redusert, særlig blant yngre og noen av predikantene. Deler av skriftemålet og særlig syndsbekjennelse innfor Gud – slik Skriften entydig oppmuntrer til – har i stor grad blitt nedtonet og ansett som ubibelsk, med den begrunnelse at Jesus tok ikke med seg himmelrikets nøkler til himmelen, men at han etterlot disse nøklene til sine apostler her nede på jorden for å binde og å løse syndene. Av den grunn er det nærmest unyttig med syndsbekjennelse for Gud, selv om Luther plassere dette skriftemålet aller høyest. Selvsagt er dette som angår himmelrikets nøkler riktig, slik Mt 16:19, Mt 18:18 og Joh 20:23 lærer. For det er blant de kristne man finner Kristus. Og rett forvalting av binde- og løsenøklene innebærer at man i kristenheten forkynner både lov og evangelium. Loven og Moses anklager, binder og fordømmer. Loven er gitt ved Moses, og dette er hans embete. Men Moses peker samtidig på Frelseren, slik døperen Johannes pekte på Kristus, og sa: Se der Guds Lam som bærer og borttar verdens synd. Nåden os sannheten er kommet ved Jesus Kristus. Derfor påla Jesus sine sendebud å forkynne både omvendelse (å forkynne loven slik at samvittigheten blir vakt og synderen får en lengsel etter Gud) og syndenes forlatelse. Begge to er like viktig!
Det som man derimot delvis lærer i RLM og i visse andre kretser – så langt jeg har hørt og observert – er at alle synder MÅ bekjennes for en skriftefar, ellers kan ingen synder bli tilgitt. Jeg har i alle fall samtalt med personer som påstår dette som en sannhet. At noen lykkes i å leve etter det, er en absolutt umulighet. Ingen vil bli frelst med en slik lære, ikke en. Det ville bety det samme som en stengt himmelport. For hvem av oss kjenner vel eller ser alle våre synder? Ingen, ikke en! En slik lærdom innsnevrer nøkkelmakten til å bare å bety at noen forkynner syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod”, enten i det private skriftemålet eller i en offentlig preken, også da når ingen konkret klager over sin syndfullhet, bekjenner sine synder eller ber om stadfestelse eller syndenes forlatelse. Og slik har læstadianismen utviklet seg rimelig langt fra det som vekkelsens grunnlegger, Lars Levi Læstadius, lærte og praktiserte. Han derimot krevde anger og offentlig syndsbekjennelse før han forkynte syndenes forlatelse, og det gjorde han ikke slik praksisen er i vekkelsen i dag. Min anbefaling er å sette seg inn i hvordan dette ble praktisert av Læstadius, Raattamaa og de første arbeiderne i vekkelsen. Og da ville nok mange av oss fått noe å tenke på.
Men skriftemålet ovenfor den man har syndet mot – kjærlighetens skriftemål -, f.eks. innfor egne “stridsbrødre” som alle kjenner til at det har vært langvarige og vonde konflikter med, det hører man ikke det læres så mye om. I alle fall er nok ikke det å gjøre opp for slike synder når man har vært i strid med andre tros søsken, særlig høyt prioritert. Men på tross av det, roser man seg av å ha en god samvittighet uten å ville gjøre opp eller ønske å ville forsones, men bare ved at man generelt får høre ordet om syndenes forlatelse forkynt i prekenen, noe som iblant blir ansett som en betingelse for, og som et kjennetegn på at forkynnelsen er levende og læstadiansk.
Etter som jeg vurderer, er slikt ikke i samsvar med profetenes lærdommer eller med hva Jesus og apostlene lærte, og absolutt ikke i samsvar med hva Læstadius lærte. Som kjent krevde han både anger og offentlig syndsbekjennelse, før nåden og syndenes forkynnelse fikk forkynnes. Så læstadiansk er det i alle fall ikke.
Predikantene i RLM invitert til bibeltime i ELM og deretter til drøfting av en del viktige lærespørsmål
Siden vi i ELM stadig hører antydninger om at det i vår forkynnelse ikke er liv, at ånden er mer nærværende i RLM’s forkynnelse og til og med at vi delvis har falsk lære, valgte jeg å invitere predikantene i RLM til vårt bedehus sist fredag (1. november 2024), hvor jeg skulle ha bibeltime over 1) Eksempler fra Bibelen på Guds menn som ba og bekjente syndene for Gud, og hvordan Gud hørte og tilga dem deres synder pga. profetenes bønn. Og det andre temaet jeg skulle ta opp, var den 5. bønn i Fader-vår bønnen: “Og forlat oss vår skyld“, eller slik Lukas sier: “Og forlat oss våre synder“, slik Jesus lærer alle Guds barn å be Gud om i troens tillit. Håpet var at predikantene i Rafsbotn skulle takke ja til invitasjonen, og at alle vi predikanter noen dager senere (8.11.2024) kunne samtale ut fra Skriften om hva vi i ELM lærer, og om det er i samsvar med Skriften, siden alle vi som forkynner Guds Ord, er forpliktet til å tale i samsvar med Skriften. Men dessverre kom ingen av de innbudte predikantene. De uteble, uten å gi noen tilbakemelding eller noen årsak til det. Men fortsatt håper vi at de kommer til en grundig drøfting kommende fredag angående kritikken de har fremmet mot oss når det gjelder hva vi lærer. I innkallingen skrev jeg bl.a.: “Lærer vi eller dere noe annet enn Guds Ord, får vi alle be Gud om nåde til å være villige til å ydmyke oss, slik at det vi tror og lærer, skal få være det samme som Skriftens Herre lærer oss ved sitt Hellige Ord”.
Skriften er helt entydig: “Trett ikke med hverandre på veien!” Også Jesus understreker viktigheten av å forsones: “Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer til å tenke på at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer! Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!”, Matt 5:23-26.
Del 1: Kan Gud tilgi synder?
Profetene og Guds tjenere i GT som bekjente syndene for Gud
På bibeltimen så vi på bibelsitatene nedenfor som tydelig viser at syndsbekjennelse for Gud – slik Luther lærer om skriftemålet – er bibelsk, og i samsvar med Guds vilje. Samtidig bekrefte dette at det egentlig er Gud som tilgir synd. Når vi som kristne trøster noen som er i syndenød med at de får tro alle sine synder tilgitt på grunn av Jesu soningsdød på Golgata – i Jesu navn og i Jesu blod – gjør vi egentlig ikke annet enn å peke på Guds Lam som både bærer og tar bort alle våre synder. Ifølge Luther er dette absolutt den aller viktigste del av skriftemålet, nemlig at man får høre ordet om syndenes forlatelse, og at man tror det.
Jeg gjør oppmerksom på at det jeg skriver i dette innlegget, ikke er et direkte referat fra bibeltimen. Men heller som en oppsummering og en presisering av budskapet av jeg ønsket å formidle. Under overskriften “Kan Gud tilgi synd?”, gjennomgikk vi de 12 bibelsitatene nedenfor. Og så kommenterte jeg innholdet, bibelvers for bibelvers, noe jeg ikke velger å gjengi her. Denne gangen valgte vi å ikke sende bibeltimen på You Tube, siden det var ønske om å åpne opp for større anledning for spørsmål og kommentarer, noe som etter min vurdering var vellykket.
- “Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet. Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn inntil tredje og fjerde ledd”, 2Mos 34:7.
- “Se, til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. I kjærlighet dro du min sjel ut fra ødeleggelsens grav. For Du kastet alle mine synder bak din rygg“, Jes 38:17.
- “Jeg, Jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu“, Jes 43:25.
- “Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!”, Jes 44:22.
- “Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal Han (Herren) forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt”, Jes 55:7.
- “De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For Jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger minnes deres synd“, Jer 31:34.
- “Jeg vil rense dem fra all deres misgjerning, som de har forsyndet seg med mot meg. Og Jeg vil tilgi alle deres misgjerninger som de har gjort mot meg, da de forbrøt seg mot meg”, Jer 33:8.
- “I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes, for Jeg vil tilgi dem som jeg lar bli tilbake.”, Jer 50:20.
- “Og Jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil Jeg rense dere”, Esek 36:25.
- “Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet.“, Mika 7:18.
- “Han skal igjen forbarme seg over oss, Han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du (Herren) “, Mika 7:19.
- “Kom med ord og vend om til Herren! Si til ham: Forlat all misgjerning og ta imot det gode vi kan yte – så skal vi gi deg våre leppers offergaver!”, Hos 14:3.
Oppmuntring til å ta tilbake skriftemålets velsignelse i alle tre former
Ut fra Bibelens tydelige budskap, er det helt klart at vi skal bekjenne alle våre synder for Gud og si oss skyldig i alt, også i synder vi selv ikke merker. Det er dette Luther kaller for “troens skriftemål. Også når vi bekjenner våre synder samtidig som en prest, predikant eller sjelesørger er til stede og lytter, bekjenner vi syndene først og fremst for Gud. Uansett hvilke synder, er det først og fremst Gud vi har syndet mot, selv om vi har syndet mot myndighetene, mot vår egen familie, mot noen i menigheten eller mot en annen som vi også er en neste for. Og når skriftefaren eller en annen medkristen vitner for oss om syndenes forlatelse og Gud nåde, så gjør de ikke annet enn å låne sine lepper til Kristus, og forkynner på Hans vegne. Av den grunn får vi tro syndenes forlatelse like visst som om Jesus Kristus selv skulle ha gjort det. Og da skjønner vi at det kristne skriftemålet egentlig er en stor og verdifull skatt, og en Guds gave til oss som vi har all grunn til å ta i bruk, til trøst, oppbygging og troens styrkelse for alle som ønsker det. Til det trenger vi alle tre formene for skriftemål: troens skriftemål og kjærlighetens skriftemål, men også det hemmelige eller private skriftemålet.
Del 2 – Bønn om syndenes forlatelse i Fader-vår bønnen: Forlat oss vår skyld/våre synder
Den som har lært oss å be Fadervår-bønnen, er Skriftens Herre Jesus Kristus selv. Alt som Jesus talte og gjorde, var ett med Faderens behag (Joh 8:29), siden Han og Faderen begge var ett (Joh 17:11,22). Begge to var Gud! Jesus var en sann Gud og et sant menneske, Gud åpenbart i kjød (1Tim 3:16). Det at Jesus lærte sine egne å be Fadervår-bønnen, betyr at det samtidig var Faderens vilje at vi som hans barn skulle lære å be denne bønnen. Så derfor får vi be denne bønn i tro og i tillit til at Gud virkelig hører oss når vi ber, og at vi får det Jesus har lovet (Joh 16:23). Og det gjelder selvsagt alle bønnene Fadervår og hva de inneholder, medregnet den femte bønn: “Og forlat oss våre synder” (Luk 11:4). Å nekte Guds barn å be denne bønnen i tro og med tillit til Guds løfter, er derfor både mot Jesu og Faderens vilje. Og det er intet mindre enn synd! Og her er det ikke rom for bortforklaringer eller sine egne subjektive tolkninger som er i strid med det klare Guds Ord.
Det Jesus her lærer, er absolutt ikke at vi som Guds barn skal kunne leve i hvilke synder som helst, både mot Gud, mot andre kristne eller generelt mot vår neste, for så enkelt å vende oss til Gud i bønn og si: “Forlat oss våre synder”. Meg bekjent har dette aldri blitt lært innen læstadianismen, og heller ikke innen Alta-retningen eller i vår hjemmemenighet på Elvebakken. Og slik lærte heller ikke predikant Kåre Suhr eller noen i hans generasjon. Men de lærte slik Luther lærer om de tre skriftemålene i boka “Veien fra syndens nød til Guds fred”. Og heller ikke har jeg hørt noen i ELM har en slik ubibelsk lære om at all syndsbekjennelse skjer i Fadervår-bønnen, at man ikke trenger å gjøre opp for sine synder med sin neste, og at det å bekjenne sine synder for en skriftefar, er helt overflødig. Men slik det helt feilaktig ble påstått at kristne ungdommer som hører på andres forkynnelse, alle sammen kjenner at til det læres. Dette ble påstått på en sangkveld i RLM for noen uker siden, høsten 2024. På den sangkvelden var det garantert kristne ungdommer både fra RLM og ELM. Predikanten fra RLM sa, direkte sitert:
“Si at synden og syndens lovligheter begynner å komme inn blant oss. Vi lever litt si og vi lever litt så. Og det begynner å bli tungt å gå til en skriftefar, til en skriftemor å bekjenne sine synder og å legge dem bort. Og man vil ikke nekte kristendommen. Man vil være med. Men så begynner man etter fornuften, så som det også er sagt hvordan det skal bli i endens tid. Så begynner man å finne andre veier, andre løsninger. Det her vet jeg at dere unge hører og i vår tid: «Vi knepper våre hender når vi går i soverommet. Så snakker vi med Jesus og ber om at han skal ta bort, siden vi har vært og lekt med synden».
Tror noen av oss av oss som er her at det her fungerer? Det er som vi synder i en åndelig sang: «å komme dit og tro at alt er vel, men man ser at man seg selv har dåret».
Kommentar:
Å si til en stor flokk unge kristne både fra Rafsbotn og Elvebakken, og dessuten til unge nyomvendte kristne: “Der her vet jeg dere unge hører i vår tid…” Det jeg i alle fall vet, er at slik har jeg aldri lært, og slik har det aldri blitt lært i vår vekkelse. Og slik lære har i alle fall ikke jeg hørt i vår hjemmemenighet ELM. Å si til de unge “Det her vet jeg dere unge hører i vår tid”, betyr samtidig at denne løgnaktige påstand blir fremmet som en sannhet, og det av en predikant som påstår seg å representerer sannheten. Slik jeg tolker dette, mener RLM-predikanten ikke at bare noen uerfarne kristne har utalt til noen få, side de alle hører en slik ubibelsk lære. Men for meg betyr de at de hører en slik falsk lære, enten i forkynnelsen fra ELM eller fra andre kristne møter.
Nettopp for å konfrontere slike og andre tilvarende upresise påstander, valgte jeg å invitere predikantene i RLM til bibeltimen om den femte bønn, slik at de med egne ører skulle få høre hva vi virkelig lærer og hvordan vi forstår bruker den femte bønn. Men verken predikantene eller noen av de unge fra RLM valgte å komme, slik at de kunne få rettet på misforståelsen og dermed få satt en stopper med å spre ryktet om at vi i ELM har en falsk lære.
Den femte bønn lyder litt forskjellig i Matt 6:13 og i Luk 11:4:
- “Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere”, Matt 6:12.
- “Og forlat oss våre synder, for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss”, Luk 11:4.
Slik vi legger merke til, bruker Matteus og Lukas to forskjellige ord, “skyld” og “synd”. Også i den greske grunnteksten brukes det to forskjellige ord. Mest sannsynligvis lærte Jesus dem denne bønnen på arameisk, og at dette ordet både betyr “skyld” og “synd”. Og for at vi skal kunne forstå hele fylden av hva Jesus egentlig lærte, er begge synonymene tatt med i Bibelen.
Sammendrag av troens skriftemål
I grunnteksten er ordet i Matt 6:12 “ofeilemata” (3264,3) oversatt med “skyld”. Det betyr skyld, gjeld eller “alle skyldepostene”. Altså summen av hele vår syndegjeld innfor Gud. Tenker vi oss hvordan regnskapsførsel føres, vet vi at det alltid er en kredittside og en debetside. På kredittsiden føres opp alt vi har i skyld, elde gjeldspostene eller “skyldepostene” som grunnspråkets ord for “skyld” også betyr. Dette kan fungere som et bilde på hele vår syndegjeld innfor Gud, eller som Jesus kaller for de 10 000 talenter i lignelsen i Matt 18:24. I følge Noreapastoren tilsvarer en talent 20 årslønner. Syndegjelden vi har innfor Gud vil da motsvare 20 x 10000 årslønner eller 200 000 årslønner. Med 5 dagers arbeidsuke som vi har i dag, ville det ha blitt årslønner for 250 0000 år. Altså skjønner vi at den syndegjeld vi alle har innfor Gud, er helt umulig å kunne godtgjøre. Når Jesus i Fadervår-bønnen lærer oss å be av Gud: “Forlat oss vår skyld/våre synder”, så mener han virkelig at vi skal be om det. Dermed blir det helt feil å lære at en slik bønn er nytteløs og å sammenligne med å rope til døde fjell om bønnhørelser. Syndserkjennelse betyr at vi innser og bekjenner at vi innfor den Hellige og rettferdige Gud har en syndegjeld som vi verken kan bagatellisere eller betale tilbake, men som vi ydmykt ber Gud om at Han i nåde skal tilgi oss. Vi bør merke oss ar syndserkjennelsen innfor Gud må gå mye dypere enn vår syndsbekjennelse innfor vår neste, noe som skal bekjennes i det andre (kjærlighetens skriftemål) og i det tredje skriftemålet (det hemmelige eller private skriftemålet) innfor vår neste når og/eller innfor en skriftefar.
I lignelsen om den ubarmhjertige medtjener sammenligner Jesus vår syndegjeld mot vår neste med 100 talenter/penninger. 1 talent tilsvarte 1 dagslønn. Med dagen 5-dagers arbeidsuke kan våre synder og feiler innfor hverandre motsvare ca. en lønn for 4 måneder (ut fra lignelsen om den ubarmhjertige medtjener), altså noe som ville betydd et rimelig stort beløp. Men den gjelden vil det allikevel være mulig å betale tilbake hele sin gjeld, særlig om det finnes vilje til det, og at det straks ikke behøves å betale tilbake alt.
Slik jeg tenker, vil det være helt nytteløst for oss å be en medkristen om å kunne utslette en syndeskyld tilsvarende lønn for 200 000 – 250 000 årsverk. En slik gjeld er det kun Guds store nåde i Jesus Kristus som kan utslette. Og det kan og vil Gud gjøre, takket være Jesu fullkomne frelsesverk. Den syndeskyld som var lagt på oss (Jes 53:6; Sal 32:5) , den tok han på seg, i det at han naglet skyldbrevet vårt til korset (Kol 2:14; 1Pet 2:24).
Derfor: Når vi ber Fadervår-bønnen: “Forlat oss vår skyld/våre synder”, kan vi samtidig tenke på hele vår syndegjeld innfor Gud. Slik får vi er bilde av hvor mye Gud virkelig har tilgitt og vil tilgi oss, av hans store nåde. Og den bønnen får vi med frimodighet be i tro og tillit til at Gud virkelig for Jesu Kristi skyld vil være oss nådig, han som ved sitt blod har utslettet hele vår syndegjeld og iført oss Kristi rettferdighet. Det er dette Luther kaller for “troens skriftemål”, slik Jesus lærer vi i ydmykhet og med bønn vi skal komme innfor Gud i troens fulle visshet.
At vi skal og får bekjenne våre synder for Gud, slik Jesus og hele Bibelen oppmuntrer oss, er dette ikke alt. For ifølge Luther er dette bare skriftemålets første del. Men dersom vi tror at “troen skriftemål” er nok, har vi misforstått.
Sammendrag av kjærlighetens skriftemål innfor vår neste
Dessuten skal vi alltid bekjenne våre synder for vår neste når vi har syndet mot de, og dette skriftemålet skal skje helt konkret for vår neste. Har vi f.eks. svindlet skatt, skal vi melde dette med skattemyndighetene. Har vi gjort noe kriminelt, er det politiet vi skal ta dette opp med. Og lever vi i kiv, stridigheter, partier, misunnelse, nedsnakking, forakt for vår neste, unnlater vi å la oss forlike med troens brødre og søstre, så kan vi selvsagt bekjenne dette først for Gud slik at vi innser og erkjenner at slikt er synd, så får vi i ydmykhet be Gud om kraft og frimodighet til å bekjenne slikt for vår neste, godtgjøre, betale tilbake og også ta i mot den straffen som eventuelt offentlige myndigheter fastsetter. Dette kaller Luther for kjærlighetens skriftemål, og slik har jeg alltid blitt lært i vår hjemmemenighet, helt fra min ungdom av. Dette er derfor ikke noen ny lærdom.
Sammendrag av skriftemålet innfor en sjelesørger
Når det gjelder det tredje skriftemålet Luther og våre fedre i vår vekkelse har lært, gjelder det skriftemålet innfor en prest, en predikant eller en annen sjelesørger. Å lære at skriftemålet kun består i dette, og at dette er selve kjernen av en levende kristendom, er ikke dette den fulle og hele sannhet. For Gud som er nådig og god, tilbyr og vil overøse oss med syndenes forlatelse på så mange måter. Aller først kan vi nevne forkynnelsen av evangeliet, både gjennom privat veiledning, trøst og sjelesorg. Dessuten gir han oss del i syndenes forlatelse, når vi med egne ører hører tror det glade budskapet om hva Jesus har gjort for oss gjennom offentlig forkynnelse. Og det at vi oppmuntrer til å tro og tilegne seg for egen del alt hva Jesus har gjort for å frelse oss og for at vi skal få del i hans nåde, forkynner vi syndenes forlatelse. Ja, sannelig, vi har en rik og nådig Gud som vil mette oss med de aller største åndelige velsignelsene.
… fortsetter…
d
