19. september 2024

Småbarn i Kristus

Noe av det største som kan skje i en familie, er når et lite nyfødt barn kommer til verden og blir et helt selvstendig og unikt individ. I Salm 139:14 takker David Herren for at han var “så underfullt laget” (2011), eller som vi leser i finsk bibel, 1992: “Jeg er et under, et stort under, og det takker jeg deg for”.  Lege Alexander Feidal  Nilsen, opprinnelig fra Kokelv, har skrevet et fantastisk innlegg om barnets utvikling i mors mage, vel verd å lese for alle og en hver.

Små nyfødte barn er helt avhengige av sin mors varme, omsorg og kjærlighet. Selv om det nyfødte barnet mangler språk, er det flink til å kommunisere, særlig med sin mor – med sitt blikk, med sitt ansiktsuttrykk, med sin gråt og med hele sitt vesen. Eneste en baby trenger av mat for å få nok næring og for å vokse, er melk, og helst morsmelk. Og annen mat tåler barnet heller ikke før det har levd i mange måneder.  Alt annet skulle ha vært unaturlig, for eksempel at det skulle kunne spise vanlig mat, delta i samtaler, gjøre egne selvstendige vurderinger og gi kunne argumentere for dem. Eller at babyen skulle kunne gå, være uavhengig av sine foreldre, kunne ta vare på seg selv og kunne leve et fritt og selvstendig liv. En annen sak som dessuten skulle ha vært helt unaturlig og vekke stor bekymring, er om barnet skulle forbli som på “småbarn- eller baby-nivået”, og at det bare skulle kunne ha levd av  morsmelk, selv som ungdom og som voksen, eller at det skulle være avhengig av sin mor i samme grad som da det var en baby.


Paulus om småbarn i Kristus og om deres kjødelighet

Det var nettopp et tilsvarende unaturlig fenomen Paulus møtte blant mange av de kristne i Korint. De forble som “småbarn i Kristus”. Siden de ikke var avvendt fra morsmelken, tålte de ikke fast føde, men var avhengige av kun å bli matet med melk, selv om de lenge hadde vært kristne. Derfor fikk heller ikke Kristus vokse i dem, og de fikk heller ikke vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Og dermed ble deres tro ikke styrket. Dessuten – noe som holdt på å skape full splittelse blant de kristne – var at en stor del av menighetens medlemmer var sykelig bundet til nettopp den “jordmoren” som hjalp til ved deres åndelige fødsel. En gruppe valgte Paulus som sin favorittpredikant, og valgte bort de andre. Andre igjen fortrakk Apollos, og brydde seg ikke så mye om Paulus, Kefas og Kristus. For en gruppe var det kun Kefas (Peter) som dugde, mens en del mente de kun ønsket å forholde seg til Kristus og ikke til noen av de andre Herrens apostler. Denne ene forkynneren som hver av disse fire gruppene løftet fram som “den virkelig store apostel” som de mente virket både ved Guds Ånd og hans kraft, betydde så mye for dem og ble så viktig for dem at de ikke trengte noen av de andre Herrens apostler, slik det tydelig går fram av Korinterbrevet. Og på den måte ble de årsaken til at den kristne enheten nesten ble brutt gjennom deres kjødelighet og ved sin store fasinasjon av bare en av alle Herrens medarbeidere, mens de andre ikke var gode nok for dem. Dessuten forsøkte de å slå en kile mellom Paulus, Apollos, Kefas og Kristus. Men heldigvis var apostlene kloke og erfarne nok til at de ikke gikk i den fellen, noe også alle vi predikanter og menighetsledere i dag burde ta lærdom av og prøve å etterstrebe. For hadde apostlene gjort det, hadde menigheten virkelig blitt varig splittet i fire uavhengige grupperinger, med alle de vonde og skadelige følger det ville ha fått for utallige uskyldige.

Apostelen Jakob skriver: “Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom, Jak 3:1. Av dette forstår vi at vi som er predikanter og menighetsledere bærer et utrolig stort ansvar innfor Gud når det gjelder å hindre splittelse og til å bidra til fred og forsoning blant kristne, så langt det står til oss og er mulig. Avstår vi derimot fra å la oss bli lokket, misbrukt og utnyttet av kjødelige kristne i en ond hensikt, og ikke lar oss bli dradd med når partisinnet råder som verst og synlige og merkbare tegn på splittelse blir åpenbar, kan det bidra til å holde Kristi hjord samlet, noe som helt klart er overhyrden Jesu helt klare ønske. Samtidig er dette også noe Jesus ber for innfor Faderen, nemlig at vi alle som er Guds barn skulle være ett i Jesus Kristus, vår alles Herre (Joh 17:11; 21-23; Gal 3:28). Og en sak som i alle fall er helt sikker: Uten at vi predikanter og menighetsledere er med på å bidra til konflikter eller støtter partidannelse og ny menighetsdannelse, blir det heller ikke noen splittelse. For at en splittelse skal kunne være varig og “levedyktig”, kreves det nemlig både en menighetsledelse, en eller flere predikanter og dessuten en stor del av menigheten som står bak, støtter og som ønsker splittelse. Vår utfordring – særlig som menighetsledere og predikanter –  er derfor å holde hverandre som er Herrens tjenere og som Kristi medarbeidere, i alle fall så lenge som forkynnelse og menigheten bygger alene på Klippen Kristus og på Guds Ord, selv om vi har fått ulike nådegaver og som mennesker kan være ganske forskjellige. Blir det derimot de menneskelige små ulikhetene mellom oss predikanter som splitter og ekskluderer hverandre og som lager skillelinjer i menigheten eler i vekkelsen, bygger vi ifølge Guds Ord på grunnvollen Kristus med tre, høy og strå. Slikt verk kommer ikke til å bli bestående når Herrens dag en gang skal åpenbares med ild for å prøve det verk en og hver av oss Ordets tjenere har utført. Og har vi ikke bygd på grunnvollen med brannfaste materialer, kommer vårt vårt verk til å brenne opp, og vi skal miste lønnen (1Kor 3:12-15). Men bygger vi på grunnvollen Kristus med prøvede og brannfaste bygningsmaterialer – som alene er Guds Hellige Ord som skal bli bestående under ildens prøvelse, selv når himmel og jord forgår – da skal byggverket som vi har reist bli stående, og da skal vi få lønn. Og gjør vi det, er Gud og hans Sønn Jesus Kristus alene som får æren, og vi selv vil da unngå å bli stilt til doms som ansvarlige for at menigheten har blitt splittet. Det får vi alle be Gud om nåde til, slik at vi alle skulle ydmyke oss innfor Gud og innfor hverandre, og slik kunne bidra til fred og forsoning blant stridende parter i Guds rike.

Av disse fire som Paulus nevner, var det alene Kristus som var menighetens og alles Herre og Frelser. Han var hode over menigheten, og som også utvalgte bl.a. de tre andre nevnte til apostler. Og blant Herrens apostler var det samhold og kristen enhet som var helt overordnet. For apostlene var det særlig viktig at alene Kristus i alt skulle bli æret i alle ting, og ikke hans svake og feilende sendebud som alle og enhver hadde sine spesielle menneskelige svakheter. Og takket være at de hadde Kristi sinn og avstod fra å ta imot ære av mennesker eller lot seg avgude av kjødelige kristne, bidro det til at menigheten heldigvis ikke ble totalt splittet eller at visse lemmer fra Kristi kropp ble helt løsrevet fra Kristi legeme. Nettopp dette burde våre viktig for alle oss som i dag tjener med den nåde og de gaver Gud har gitt hver og en av oss!

Men på tross av at det da ikke ble full splittelse, fortsatte de interne gruppedannelsene å eksistere innad i menigheten ennå i flere tiår, ifølge menighetsleder Klemens.

1Kor  trekker Paulus en tydelig parallell mellom den naturlige fødsel og spebarnstiden på den ene side,  og den åndelige fødsel og det å leve som en nyomvendt kristen på den andre side.  Selv om de som nyomvendte er skapt og født av Gud (Joh 1:13; 1Joh 2:29) og av vann og Ånd (Joh 3:5-6, 8; 1Joh 3:9; 4:7; 5:1; 5:4; 5:18) og fullverdige Guds barn, kaller Paulus en del kristne i Korint for “småbarn i Kristus”, og som lang tid etter at de av Gud ble født til Guds bar, ikke tåler annet enn “åndelig melk” og ikke fast føde. Men det at “baby-stadiet” for deres vedkommende fortsatte unormalt lenge, skapte stor bekymring for apostelen Paulus. Derfor sier han den: “Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige”. Og dert er nettopp denne problematikken Paulus behandler ganske grundig i Korinterbrevet, noe som er vel verd et studie også for oss og når det gjelder våre menigheter.


Minner fra tiden også jeg var et “småbarn i Kristus”

Fra tiden da jeg fikk oppleve å bli et Guds barn og ble født på nytt – for 52 år siden, i 1972 – har også jeg visse minner om det å være et “småbarn i Kristus”. Fortsatt anser jeg dette for en av de største øyeblikk i mitt liv. For meg var og er dette alene Guds store verk, helt uten min egen fortjeneste. I stedet for at jeg søkte Gud flyktet jeg fra ham. Men det var han som søkte ved sin Ånd gjennom ordet som var sådd i mitt barnehjerte. Det var han som fant meg og kalte på meg, og som etter sin vilje fødte meg ved evangeliet, ved sannhetens ord (Jak 1:18). Og det skjedde gjennom en av hans tjenere som for meg var et sendebud i Kristi sted (2Kor 5:20). Det takker jeg Gud for!

På tross av at jeg var blitt et Guds barn og mitt navn var skrevet inn i livets bok hos Lammet (Åp 13:8), var jeg på tross av det bare et “småbarn i Kristus”. Jeg talte som et barn, tenkte som et barn og dømte (gr. vurderte/resonnerte) som et barn (1Kor 13:11). Slik Gresk-norsk leksikon forklarer ordet “logizo”, betyr det å “gå ut fra at noe er slik eller slik, og å innrette seg deretter. Det betyr også å legge sammen ord, tanker, iakttakelser o.l. og trekke si slutning av dette, altså mene, synes, anta , osv”. Og egentlig er det dette Paulus uttrykker i 1Kor 13:11. Noen eksempler på hvordan jeg “tenkte som et barn” og “vurderte resonerte som et barn”

Bønn på kne

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *