av For noen uker siden tok noen unge kristne kontakt med meg angående hva en predikant fra RLM nylig hadde lært i en preken via deres nettsending våren 2024. Der sa han noenlunde dette: «Ved å lese norsk Bibel, 1930-oversettelsen, blir man ikke frelst. Det er ikke slik at det bare er en del feil i 30-oversettelsen, påsto han, men den er full av feil«.
I tilfelle dette skulle være sant, skulle det virkelig ha stått dårlig til med det norske folk. For da skulle vi være helt uten en eneste pålitelig komplett norsk Bibel skrevet med vanlige norske bokstaver. Den aller første Bibel som ble utgitt på norsk med vanlig skrift som vi kan lese, var Bibelselskapets 1904-oversettelse, ut fra en lengere tids arbeid ut fra grunnteksten. I 1930 kom en lettere revisjon av 1891/1904-oversettelsen, nemlig 1930-oversettelsen, som ble den ledende kirkebibelen i Norge i nesten 50 år. Det var den bibelen vi fikk i forbindelse med konfirmasjonen og som vi leste i som ung. Og det var også den bibelen som våre foreldre som var født for over 100 år siden hovedsakelig leste. Og det var også den bibelen våre søndagsskolelærere benyttet for 60-70 år siden. Og nå, etter å ha brukt den i nesten 100 år, har man plutselig begynt å fraråde sterkt å lese i den, siden den er upålitelig og ute av stand til å veilede til frelse.
Vel var det også i min barndom og ungdom noen kristne som nedsnakket 1930-oversettelsen, men absolutt ikke like sterkt som å si at den ikke var full av feil og ikke kan veilede til frelse. De foretrakk selv gamle dansk-norske gotiske bibler fra 1800-tallet, noe jeg kan forstå ut fra hvordan de tenkte, og det var kun de biblene de stolte på. Men ingen av oss barn og unge hadde lært å lese gotisk skrift, slik folk født på begynnelsen av 1900-tallet hadde gjort. Så vi som ikke hadde lært det, stod egentlig uten en pålitelig norsk bibel, slik en del vurderte det. For det første var språket i de gotiske biblene et språk som ingen i dagliglivet benyttet, og som derfor kan defineres som «et dødt språk». Det gamle språket kommuniserte svært dårlig med leserne. Språkets viktigst funksjon er å formidle et budskap fra den som sender budskapet til de som skal motta det. Uten god kommunikasjon blir mye av budskapet borte for leserne siden man hele tiden må tenke: Hva betyr det og det ordet, og hva menes med alle disse uttrykkene? Og da må man som bibelleser være sin egen tolk og gjette eller å anta hva det betyr, noe som også fører til helt klare misforståelser og feil tolkning av Bibelens klare budskap.
For Martin Luther var et godt og funksjonelt språk noe han tok på aller største alvor. Da han skulle oversette Luther-Bibelen, dro han derfor ut blant vanlige folk på torget og hvor de kom sammen for å lytte til hvordan de snakket og for å lære av dem. Og så oversatte han bibelen til et språk som alle forstod og benyttet. Særlig derfor ble Luther-Bibelen så populær og så utbredt også blant vanlige folk. Og slik ble Luther-Bibelen en «folkebibel», kjent og kjær for de fleste. Dessuten påvirket Luthers folkelige språk det tyske språket for lang tid.
Selv om jeg ikke forstår så mye tysk, er det spennende og lærerikt å lese originalversjonen av Luthers Bibel fra 1545, oversatt på nett. Innholdsmessig er den tro mot Textus Receptus, men språklig sett er den utrolig frisk og ny, og lett å forstå.
På tross av at gotisk skrift var litt krevende å lære seg for meg på begynnelsen av 1970-tallet, lærte jeg det ganske bra, og leste også en god del gotisk både i gotiske bibler og i kirkens bekjennelsesskrifter, selv om det gikk tregt. Kanskje derfor ble det ikke så mye lesning av gotisk på meg som ung.
Grunnen til at jeg leste såpass mye i gamle gotiske bibler og bøker, var nok i stor grad at en del kristne nedsnakket 1930-oversettelsen, reviderte Luthers og Læstadius’ postiller og reviderte salmebøker til dels sterkt faktisk i flere tiår. Derfor kjenner jeg av egen erfaring til at negativ omtale av bibeloversettelser – og nedsnakking generelt – påvirker i gal retning de unge både når det gjelder deres innstilling, deres valg og deres motivasjon til å studere Skriften. Det er det ingen tvil om!
Les gjerne ulike Bibler parallelt, også på ulike språk, og sammenlign dem gjerne med hverandre
Min erfaring er at det kan være nyttig å lese Bibelen på så mange ulike språk som man forstår, og også i forskjellige oversettelses-versjoner. Rent praktisk kan man gjøre det ved å lese Bibelen digitalt for eksempel på en PC, og så plasserer man de ulike bibeloversettelsene i egne kolonner ved siden av hverandre. Dessuten kan man i dag få tilgang til digitale versjoner av Bibelens grunntekst, med norsk, engelsk eller finsk oversettelse parallelt i egen kolonne. Det samme gjelder også for Textus Receptus. Også den har jeg lyktes å få oversatt til norsk. Og jo mer man studerer grunnteksten, dess mer får man innsikt i hvor krevende arbeid det er å oversette Bibelen. Og det igjen gjør at man innser at man har all grunn til å være ydmyk nok til å innrømme at ingen skal tro om seg selv å være mester når det gjelder bibeloversettelser.
Prost Emil Isak Salmi (1906-1987) uttrykte seg noenlunde slik til min far: «Den som kun kan et eller noen få språk og ikke har lest eller forstår Bibelens grunntekster, men mener seg å vite og å forstå alt best selv, kan sammenlignes med en som står inne i et hus og ser ut gjennom et lite nøkkelhull. I virkeligheten ser han bare en liten og svært begrenset del av sirkel-sektoren, kun noen få grader av sirkelens 360 grader. Resten ser han ikke, men bare det som befinner seg inne i den lille sektoren. Men selv innbiller han seg at han har sett alt, og at han selv vet og forstår alt best!»
Waisenhus-oversettelsen basert på Textus Receptus
På 1960-tallet ble det utgitt det Nye Testamente basert på Textus Receptus, utgitt av DELK og Hauges venner. Fra da av leste mange av oss den parallelt med 1930-oversettelsen. Innholdsmessig er det ikke noe å klage på den, slik jeg vurderer det. Men selv for oss som er født på 1950-tallet har den et svært gammeldags språk som ingen i dag benytter i dagliglivet. Den er dessuten sterkt preget av å være en direkte oversettelse fra tysk språk til norsk. Betydelig mange ord i den er preget av det, og det samme gjelder også andre språklig elementer. Dette var årsaken til at jeg har valgt NB 88/07 i stedet for den, men også tilbakemeldinger jeg fikk av barn og unge om at det var mye de ikke forstod. Dessuten finnes den ikke i digital form, og er dermed ikke så tilgjengelig som andre Bibler, særlig for de som skriver bibelske betraktninger relativt ofte. Og for bibellesere som ikke har brukt den eller som ikke kjenner til mange av dens ord og uttrykk som ikke lenger er i bruk, vil den virke fremmed. Og særlig gjelder nok dette barn og unge!
Innen vår gren av den læstadianske vekkelse har man tidligere i stor grad benyttet det Nye Testamente oversatt av DELK og Hauges venner i 1960, i tillegg til 1930-oversettelsen. Noen av oss predikanter i ELM bruker fortsatt den, i alle fall delvis. Men i RLM bruker alle predikantene den helt konsekvent når de tar tekst fra eller henviser til NT. Men heller ikke de er konsekvente, siden de alltid bruker 1930-oversettelsen når de tar tekst fra GT eller henviser til noe i GT, på tross av at de signaliserer at 1930-oversettelsen er upålitelig. Ovenfor læstadianer-forskere har noen av dem gitt uttrykk for at det bare er de som bruker rett Bibel – altså de haugianske testamente – men dette er nok en sannhet med modifikasjoner.
Øyvind Andersen, Karl Fredrik Wisløff og Uuras Saarnivaara – alle med grundig kjennskap til Bibelens grunnspråk – om hva som er pålitelige bibeloversettelser
Å påstå at 1930-oversettelsen er full av feil, og at man ikke blir frelst ved å lese den, er såpass drøyt at å spre en slik påstand offentlig og blant kristne som liker å lese og å studere Guds Ord, må tåles å bli etterprøvet og satt fokus på. Og særlig siden dette absolutt ikke stemmer med virkeligheten! En slik påstand stemmer i alle fall ikke med hva Øyvind Andersen visstnok skal ha sagt, slik det er fortalt meg: «Dersom man vil vite hva som står i Bibelens grunntekst, må man lese 1930-oversettelsen». Og en slik uttalelse – nærmest at 1930-oversettelsen har så mange feil at den ikke kan veilede til frelse – stemmer absolutt ikke med innholdet i «Redegjørelse Norsk Bibel 88/07» som bl.a. Karl Fredrik Wisløff har oversatt. Heller ikke samsvarer en slik uttalelse med hva dr. Uuras Saarnivaara – som selv oversatte hele Bibelen til finsk – har uttalt seg om Bibelens pålitelighet:
” Man har regnet ut at det på grunn av ulike lesemåter, så er det bare 1/60 som på noen måte er av større betydning. Det meste av dette angår bare rettskrivning og tilsvarende. Slik som vi tidligere har sett på, også når det gjelder GT, så er dette ikke merkbart i oversettelsene. Utregnet i prosent er ca. 98,33 % av tekstene som i praksis er å regne som “rent”, eller som er i samsvar med grunnteksten. Når det gjelder de resterende 1,67 %, så angår ikke noe av dette selve den kristne lære. Der hvor noen av lesemåtene har forårsaket vanskeligheter eller uklarhet, så blir dette forklart (eller kommer fram på) andre steder i NT hvor samme saker blir behandlet (GNI, 360-366). Kilde: Voinko Raamattuun luottaa? s. 641. (Kan jeg stole på Bibelen?)
Gamle bibeloversettelser – hvor gode de enn er – er ikke ensbetydende med Bibelens grunntekst
Det som uttalelsen til vedkommende predikant fra RLM våren 2024 i praksis betyr, og slik man må tolke det, er at det egentlig ikke eksisterer en eneste pålitelig komplett norsk Bibel etter hans vurdering. Som ovenfor nevnt, ble første norskspråklige Bibel med dagens bokstaver oversatt i 1904, og det var denne som var grunnlaget for 1930-oversettelsen. På 1800-tallet hadde man i Norge kun norske Bibler direkte oversatt fra dansk, og de var skrevet med gotiske bokstaver. Noen av disse gamle norske, finske, svenske og engelske biblene har jeg hjemme.
Det som visse som er kritiske til alle nyere Bibler gjør når de skal godkjenne eller forkaste en bibeloversettelse – i alle fall mange som jeg har samtalt med om hvilke bibeloversettelser som er pålitelige – er at de helt enkelt gjør enkle sammenligninger med visse gamle bibler som de feilaktig oppfatter som Bibelens «grunntekst» – altså gamle dansk-norske gotiske Bibler fra 1800-tallet og eldre, den svenske Karl XII (1878), den finske Biblia (1876), den engelske King James (1611) og når det gjelder norsk NT, det nye testamente oversatt av DELK og Hauges venner på 1960-tallet med basis i Waisenhus-utgaven fra 1744. Alle disse sistnevnte Biblene er oversatt med grunnlag i Textus Receptus, slik også Luthers reformasjonsbibel var det. Og ikke noe negativt å si om disse bibeloversettelsene. Men sannheten er at heller ikke Textus Receptus uten videre er helt i samsvar med originalmanuskriptene, siden de ikke eksisterer annet som avskrifter av avskrifter, og de finnes det 5000 av.
Hvordan blir barn og unge påvirket av udokumentert og feilaktige påstander om at norske bibler er upålitelige til frelse, og at de derfor ikke bør leses?
Hva gjør egentlig en slik unyansert og og udokumentert uttalelser med en ung kristen bibelleser, eller med kristne bibellesere generelt? For det første vil en del bli særlig varsomme med hvilke Bibel de våger å lese, siden de ønsker å være rimelig trygge på at Bibelen de leser, virkelig er Guds pålitelige Ord. Å lese en «forfalsket Bibel» som ikke veileder til frelse – slik som det i dette tilfelle feilaktig ble påstått at 1930-oversettelsen ikke gjør – gjør at de kanskje ikke våger å lese Guds Ord i norske Bibler som de er vant å lese i, siden en predikant som har hatt autoritet i vekkelsen har frarådet det så sterkt, faktisk med risiko for å gå fortapt. Det er faktisk en meget upassende uttalelse. Og dessuten er det kanskje også andre kristne, og muligens andre predikanter, som fraråder å lese «upålitelige Bibler» med risiko for å bli forført. Hva med barn og unge dersom de blir tvunget til kun å lese Waisenhusutgaven som har et språk som de langt på vei ikke forstår, særlig når det gjelder veldig mange ord og uttrykk? Gleden av å forstå det de leser, og også gleden av å lese Guds Ord blir borte, og det samme gjelder også motivasjonen. Og dersom ytterlig foreldre og andre som veileder barn og unge i menighetene bidrar til dette, gjør de barn og unge en stor skade om leselysten blir borte. Da står de igjen uten noen hel norsk Bibel som de kan stole på, siden neppe de andre norske biblene heller «leder til frelse», bibler som: Norsk Bibel 88/2007, Bibelen 2011 og tilsvarende – og siden de heller neppe er pålitelige nok. Men saken er den at når de som selv fraråder å lese 1930-oversettelsen skal lese GT, er også de henvist til å benytte 1930-oversettelsen eller andre nyere oversettelser, siden alle norske «pålitelige Bibler» som de henviser til, er skrevet med gotiske bokstaver som nesten ingen unge i dag kan. Og det samme gjelder selvsagt også alle predikantene i RLM, siden heller ikke de bruker de gamle norske gotiske biblene fra 1800-tallet. Uttalelsen om at 1930-oversettelsen er full av feil og ikke kan veilede noen til frelse og derfor ikke anbefales å brukes, rammer dermed også alle i RLM, men også i alle andre menigheter.
En slik uttalelse om at man ikke kan bli frelst gjennom budskapet 1930-oversettelsen formidler, er mye sterkere en noen ganger er uttalt, så langt jeg kjenner til.
Originalmanuskriptene til Bibelen eksisterer ikke, kun avskrifter av avskrifter av avskrifter
Dersom det hadde eksistert originalversjonen av hele GT, og av Jesu og av apostlenes brev og lærdommer, ville ikke noe ha värt bedre enn det. Men dessverre finnes det ikke et eneste originalmanuskript til noen deler av Bibelen. Men derimot finnes det kun mindre fullstendige avskrifter av avskrifter av avskrifter av grunnteksten. Og disse stemmer ikke alltid overens med hverandre. Siden autografene, de bibelske originalmanuskriptene, ikke eksisterer lenger, er bibeloversettere henvist til håndskrifter, og de finnes det ca. 5000 av. Og slik var det også på 1500-1600 tallet da Erasmus av Rotterdam sammensatte den greske grunnteksten av NT, senere kalt Textus Receptus, uansett hvor mye mange forestiller seg det. Så dette faktum må vi dessverre leve med.
Absolutt ingen bibeloversettelse er feilfri eller fullkommen. Men på tross av det er det et utrolig stort samsvar mellom den, særlig de som er oversatt «ord-for-ord», noe både de eldre oversettelsene, 1930-oversettelsen og NB 88/07 er slik Saarnivaara ovenfor uttrykker det:
«Når det gjelder de resterende 1,67 %, så angår ikke noe av dette selve den kristne lære. Der hvor noen av lesemåtene har forårsaket vanskeligheter eller uklarhet, så blir dette forklart (eller kommer fram på) andre steder i NT hvor samme saker blir behandlet».
En tid da bøker med gotiske bokstaver var «populært»
Også i min ungdom som en nyomvendt kristen var det mange som foretrakk gamle bibler, gamle salmebøker, gamle postiller etc., og som også anbefalte dem sterkt, mye ut fra prinsippet: «Jo eldre en Bibel er, dess mer pålitelig er den». Allerede i 1973 ble jeg med i søndagsskolearbeidet, og finsk-norsk tolk fra 1974. Særlig som tolk var det viktig å kunne både norske og finske Bibler godt, både gamle (Textus Receptus-baserte) og nyere bibler (1930-oversettelsen og tilsvarende finsk bibel). Og siden jeg ganske snart begynte å tolke fra både norsk og svensk til finsk, måtte jeg også lese både eldre og nyere svenske bibeloversettelser. For meg som er språkinteressert, og som dessuten har vært språklærer, var det bare en flott og nyttig utfordring. På den tiden leste jeg dessuten både Luthers postiller, Konkordieformelen og gamle norske og finske bibler skrevet med gotiske bokstaver, med det fikk jeg svært lite utbytte av sammenlignet med når jeg leste bøker med vanlig skrift og på dagens språk. Selv gjorde jeg dette helt frivillig, siden jeg ønsket å lære og med selvsyn ønsket å se forskjellen i innholdet i gamle og nyere bøker. Men dette er absolutt ikke noe jeg vil anbefale noen unge kristne å gjøre.
Men egentlig: Dersom man i praksis skal følge RLM-predikantens råd om ikke å lese 1930-oversettelsen, må man gjøre slik jeg gjorde. Man må lære å lese gamle norske bibler fra 1800-tallet med gotiske bokstaver, siden de er de eneste norske bibler oversatt med basis i Textus Receptus. Eller så må man ta i bruk Bibelen Guds Ord som bygger på TR. Den brukte jeg i en del år. Innholdsmessig er den i svært stor grad i overensstemmelse med alle Textus Receptus-biblene. Men årsaken til at jeg sluttet å bruke den som predikantbibel, er at for meg avviker bibelspråket for nye med bibler jeg har blitt fortrolig med. Av den grunn gikk jeg over til å bruke Norsk Bibel 88/07.
Norsk Bibel 88/07 sammenlignet med Textus Receptus-baserte Bibler
Når det gjelder NB 88/07 er den på samme linje som Bibelselskapets 1930-oversettelse. I all hovedsak legger den til grunn den teksttradisjon som man brukte i reformasjonstiden – altså Textus Receptus – men har i noen få tekster tatt hensyn til den moderne tekstforsknings innsikter. Dessuten er NB 88/07 helt tydelig en konkordant oversettelse (ord-for-ord-oversettelse).
Så langt jeg har klart å dokumentere, står NB 88/07 nærmere Textus Receptus enn 1930-oversettelsen, siden den i større grad har tatt hensyn til kritikken fra Textus Receptus-hold. På hjemmesiden til Textus Receptus har de laget en oversikt mellom TR og Bibler som ikke bygger direkte på den, og med utgangspunkt i Textus Receptus har jeg sammenlignet alle disse bibelstedene med NB 88/07. For de som har interesse av hva som egentlig er forskjellen mellom TR-baserte bibler og NB 88/07, og som prioriterer tid og krefter til selv å sammenligne dem, vil en slik oversikt jeg har laget kunne være til nytte. For de som har interesse av å gå ennå dypere i sammenligningen, har jeg for noen år siden sammenlignet 8 ulike bibeloversettelser: Bibelen Guds Ord, DELK-haugianer-testamentet, Finsk Bibel 1776, Den svenske Karl XII (1873), King James 1611, Luther-Bibelen (1545), Norsk Bibel 88/07 og Norsk Bibel 2011. Alle biblene bortsett fra de to sistnevnte bygger på Textus Receptus. I denne oversiktene har jeg lest gjennom NT og gjort sammenligninger. For enkelhets skyld har jeg laget link til sammenligningene: Matteusevangeliet, Markusevangeliet, Lukasevangeliet, Johannesevangeliet, Apostlenes gjerninger, Romerbrevet, 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet og Kolosserbrevet.
Slik man kan legge merke til er det en del forskjeller mellom de ulike biblene. Min vurdering er nok at TR-baserte bibler er noe fyldigere på noen områder, kanskje særlig når det gjelder Kristi person. Men det betyr samtidig ikke at det som ikke alltid kommer like klart fram i 1930-oversettelsen og i NB 88/07 – og sikkert også i mange andre nyere bibler – at dette også læres tydelig på andre steder i disse biblene, men at det ikke finnes i de håndskriftene som er valgt. Det er altså ikke snakk om verken forfalskning eller noe de har ønsket å skjule. Hadde det vært tilfelle, hadde det som mangler ett sted ikke blitt tatt med andre steder. Dessuten er det svært viktig å minnes at Textus Receptus ikke er Bibelens originale grunntekst som Jesus og apostlene lærte og skrev, siden de ikke eksisterer lenger.
Sluttord
En sak er at noen har større tiltro til en Bibel enn til en annen. Den er noe vi alle må ha full respekt for. Noen velger Textus Receptus-baserte bibler, og stoler mest på dem. Det har jeg ingen problemer med å forstå. Også jeg har stor tillit til disse eldre biblene. Men i mitt tilfelle er det ikke enten eller, men heller både og.
I mine Bibler har jeg notert ned ved alle bibelvers hvor det er avvik og hva som er forskjellig. I NB 88/07 som jeg nå bruker når jeg forkynner, har jeg ved samtlige bibelsteder hvor den avviker fra Textus Receptus-baserte bibler notert hvordan det står i TR. Og det samme kan alle som ønsker det gjøre. Det vil være enkelt ut fra samleoversiktene jeg har laget. Når det gjelder avvikene mellom de forskjellige Biblene, samsvarer min konklusjon med Uuras Saarnivaaras vurdering, nemlig at avvikene er små (1,67 %) og at dette ikke angår selve den kristne lære, særlig siden stort sett alt som avviker, er tatt med andre steder enten i samme kapittel eller i samme Bibel.
Min konklusjon er at RLM-predikantens påstand om at 1930-oversettelsen – og sikkert også NB 88/07 – er full av feil og dermed er ute av stand til å kunne veilede til frelse slik det nylig ble lært i en preken nå i 2024, kun baserer seg på synsing og ikke på fakta. Vi får derfor være trygge på at også under hele 1900-tallet har Herren våket over sitt ord (Jer 1:12), slik at frelsens budskap ikke helt har forsvunnet av våre norske Bibler. Derfor får vi alle med trygghet lese både 1930-oversettelsen, NB 88/07 og andre pålitelige norske Bibler, og være trygge på at fortsatt leder Herren oss gjennom sitt Hellige Ord. Og samtidig får vi stole på Jesu ord når han sier: «Skriften kan ikke gjøres ugyldig!» (Joh 10:35).
Alta 2. juni 2024,
Henry Baardsen
