av
I vår tid virker det å være en del uenighet når det gjelder syndsbekjennelsen, noe som nok særlig er mest merkbart og som skaper mest bekymring blant kristne ungdommer. En del påstår at absolutt alle synder må bekjennes for et kristent menneske, ellers får man ikke tilgivelse av Gud. Å bekjenne noen av sine synder innfor Gud i håp om at han skal høre og forbarme seg over den som i anger ber Gud om å tilgi, slik Jesus i Fadervår bønnen lærer, holdes av en del som helt nytteløst. Begrunnelsen deres er at Jesus har overlatt binde- og løsenøklene til sin menighet, slik vi leser i Matt 16:19, 18:18 og Joh 20:23. Dette synet har de nok på grunn av en meget snever tolkning av hva løsenøklene egentlig er, en tolkning Luther ikke hadde og heller ikke var vanlig i vår vekkelse tidligere, slik jeg erfarte det for 50 år siden. Da lærte de i overensstemmelse med Skriften og med Luther. Slik ble jeg og vi vi unge på 70-tallet veiledet, og det er jeg meget takknemlig for. For slikt gir trygghet i troen. Fokuset er da ikke på vår dype anger, på vår mangelfulle syndsbekjennelse eller på hva vi gjør og ikke gjør, men på det fullkomne frelsesverket Gud har gjort for oss i Jesus Kristus. Og dette lærer oss å stole ene og alene på Kristi verk fra begynnelse til enden. Kun det kan gi oss frelsesvisshet og glede i troen!
En del lærer i dag at det kun er personlig forkynnelse av syndenes forlatelse til de som bekjenner sine synder for en annen kristen som gjelder innfor Gud, helst ved å bruke ordlyden «dine synder er forlatt i Jesu navn og blod». Og samtidig tror de at dette er den eneste rette bibelske og læstadianske tolkning av hva som menes med løsenøklene, og hvordan de skal forvaltes. Men slik er det nok ikke! For slik lærer ikke Bibelen, og slik lærte heller ikke Luther, Læstadius, Raattamaa, Junnu Rautio eller kristne i ELM og i vår vekkelse for 50-60 år siden og før og etter den tid, selv om det også da fantes kristne som tenkte i de samme baner, nemlig at det absolutt må skje i «vår menighet» og «gjennom oss», altså en eksklusiv tolkning. Dessuten tenker faktisk en del at den Hellige Ånd bare finnes og virker i vår menighet og gjennom oss, noe som kunne nevnes flere konkrete eksempler på.
Viktig å skille rettferdiggjørelsen fra helliggjørelsen
For det første må man skille mellom to viktige lærespørsmål. Det ene er rettferdiggjørelsen, hvordan man blir et Guds barn og får sine 10 000 talenters syndegjeld innfor Gud forlatt. Dette får man ikke blande sammen med «daglig omvendelse» og bekjennelse av sine daglige synder og svakheter i tanker, ord og gjerninger, det som kalles «vandringen», «livets rettferdiggjørelse» eller «helliggjørelse». Altså må rettferdiggjørelse og helliggjøre holdes adskilt fra hverandre, og ikke blandes sammen. Rettferdiggjørelsen at alltid Guds og Kristi vekk som er 100 % fullkommen. I den får vi aldri blande noe av vårt eget! Helliggjørelse er noe som Gud, virker gjennom oss, ved Ordet, troen og den Hellige Ånd. Til dette hører «veien og vandringen», troens og Åndens frukter og syndsbekjennelsen. Dette skjer alltid i ufullkommenhet og i stor svakhet. Og her fordrer ikke Gud fullkommenhet. Derfor får vi aldri blende sammen de to, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen, selv om begge deler er viktig og hører sammen.
Slik jeg erfarer, er det dessverre dette mange gjør, de skiller ikke klart nok mellom rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. Slik Bibelen, Luther og slik det har blitt lært i den læstadianske vekkelse, er det ved troen på Kristi fullbrakte verk, i kraft av evangeliet som et menneske blir frelst. Nettopp derfor sendte Gud ut sine sendebud for å rope ut dette gledens budskap til frelse for enhver som Gud gir en levende tro til. Det skjer både under allmenn og åpen forkynnelse, slik tilfelle var i Kornelius hus og på pinsedagen. Og det skje ved direkte veiledning en til en, eller til en mindre gruppe, slik tilfelle var under Paulus omvendelse, fangevokteren i Apg 16 og hoffmannen i Apg 8. Og det samme gjaldt stort sett alle som kom til tro i NT. Det blir nok vanskelig å finne eksempler i NT på mennesker som kom til en saliggjørende tro «på tomannshånd med Gud», altså uten først å ha hørt evangeliet forkynt av Herrens sendebud. Men «prosedyren» for de som som kom til tro og fikk sine synder tilgitt, var ikke lik for alle. Men saken er at det kun er evangeliet som er Guds kraft til frelse, og at Jesu fullbrakte verk på Golgata blir forkynt, altså hans offerdød som vår stedfortreder til vår frelse. Ved Guds ord, formidlet og forkynt gjennom Kristi sendebud – enten av en som forvalter gjennom evangeliet gjennom det allmenne presteskap eller ved en Ordets tjener. Slik formidler Gud frelse til alle som lengter etter fred i sin samvittighet, og som lengter etter å få sine synder forlatt. Slik får man del i Abrahams, Isaks og Jakobs velsignelse, i en evig gyldig velsignelse som gjelder innfor Gud, og slik blir man et Guds barn. Det skjer ved troen på evangeliet.
Gud føder fortsatt barn til seg i dag, ved evangeliet forvaltet av sin menighet
Enhver som blir et Guds barn, blir i løpet av et øyeblikk flyttet fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud. Samtidig får de alle sine synder tilgitt og får arvedel blant alle dem som er helliget ved troen på Jesus (Apg 26:18). Og dette på tross av at de ved det tidspunktet ennå ikke har bekjent så mange av sine gjerningssynder, annet enn det som trykket og plaget dem aller mest. Hovedsaken er at man bekjenner seg som en fortapt synder i seg selv, slik David gjør i Salme 51. Men når man kommer til en levende tro, virket av Gud (Rom 10:17), tilgir han i samme øyeblikk alle synder samtidig som han rettferdiggjør synderen. Derfor er det viktig å minnes at det alltid er Gud som begynner verket i mennesket, det er han som tar initiativet, han som søker og kaller, det er han som skaper lengsel etter å bli frelst, som virker omvendelsens under, som føder til et Guds barn, som rettferdiggjør og helliger. Alt dette gjør han av bare nåde, etter sin store miskunn og ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd (Tit 3:4-7).
Stor glede over at en ung jente ble frelst, og ble et Guds barn tirsdag denne uke
Slik skjedde det med meg for 50 år siden at jeg fikk del i frelsen. Og det samme skjedde for et par dager siden for en 18 års jentes vedkommende. Hun har vokst opp i et ikke-kristent hjem, men har i noen år hatt en del kristne venninner i vår menighet. De har påvirket henne positivt og iblant tatt henne med på forsamling hvor hun har hørt Guds Ord forkynt. Gjennom Ordet og ved kristne venninner har Gud virket lengsel i hennes hjerte om å få bli et Guds barn. Derfor førte en god venninne henne til meg for samtale og sjelesorg sist tirsdag. På en enkel måte utla jeg for henne frelsens vei, og la frem Jesu fullbrakte verk på Golgata som eneste vei til frelse og syndenes forlatelse. Så ba jeg høyt for henne personlig om at Gud skulle gi henne troen og den Hellige Ånd, og gjøre henne til et Guds barn pga. Jesu fortjeneste.
Jeg merket tydelig at det var Gud som kalte på henne og som hadde skapt en lengsel etter å bli frelst. Da jeg spurte om hun ville tro dersom jeg stadfestet henne syndene forlatt, svarte hun bekreftende, reiste seg opp og tok armene hennes rundt meg. Og slik fikk jeg vitne for henne at hele hennes syndegjeld er forlatt i Jesu navn og blod. Slik kastet Gud alle henne synder bak sin rygg (Jes 38:17), trådde dem under sine føtter og kastet dem i havets dyp (Mika 7:19). Med disse og andre dyrebare Guds Ord fikk jeg trøste henne, og oppmuntre henne til å tro og holde fast ved Guds trofaste løfter.
Selv om dette ikke var første gang når jeg har fått være med når Gud har født barn til seg ved Sannhetens ord (Jak 1:18), så er det alltid like stort og gledelig. Det ble en stor glede i den unge jentas hjerte og det ble glede for meg og Gun. Så ringte den nyomvendte til sin venninne som straks kom inn til oss. Og da hun fikk høre den gledelige nyheten om at hennes venninne hadde kommet til tro, ble hun så glad at hun ikke klarte å holde tårene tilbake. Men den største glede er det alltid i himmelen når en synder omvender seg (Luk 15:7), og får sitt navn skrevet i livets bok. Større glede kan man neppe oppleve!
Luthers lære i boka «Veien fra syndens nød til Guds fred»
Den samme trøst jeg ble trøstet med for 50 år siden om at Gud på en gang tilgir absolutt alle synder, samtidig som at han rettferdiggjør den som Gud omvender ved troen på Jesus Kristus, fikk også jeg trøste henne med. Rettferdiggjørelsen skjer når Gud ikler en synder Kristi rene og fullkomne rettferdighet. Det betyr en byttehandel ved at Jesus tok på seg alle våre synder og gir oss sin rettferdighet. Og siden det er Gud som gir troen, gir han samtidig sin Hellige Ånd til alle som tror. Slik blir man gjenfødt, og en arving til himmel og salighet.
På begynnelse av 1970-tallet da jeg kom til tro, var denne sak helt klar for stort sett alle kristne ledere og sjelesørgere i vår menighet, og generelt i vekkelsen så langt jeg kjenner til. Årsaken var nok, slik jeg opplevde, at Luthers lære presentert i boka «Veien fra syndens nød til Gud fred», var en liten bok som alle kristne eide og kunne nesten utenat. Og det var etter de lærdommene de veiledet meg og andre syndere til Guds fred. I denne bok kommer det som jeg ovenfor skriver, helt tydelig fram. Der skiller man klart mellom rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. Og der kommer det klart fram at vi skal bekjenne alle våre synder for Gud, men bare de synder som den Hellige Ånd påminner om og som man ikke får fred for, skal man bekjenne for en kristen skriftefar. Og slik lærte og trodde våre fedre og predikantene i min barndom og ungdom. Og ved å tro det og å leve etter Bibelens og denne lille bokas veiledning, ble de bevart i en levende tro og ble frelst. Noen annen kristendom enn Luther og de hadde, har ikke jeg heller i dag. Og noen annen kristendom behøves ikke, siden denne lære et bygget på Skriften, på profetenes og apostlenes lære, hvor grunnvollen og hovedhjørnesteinen er Jesus Kristus.
Læstadius, Raattamaa og Erkki Antti holdt Luther og hans lærdommer for vel verd å ta vare på. Katekisme-lærdommen var helt grunnleggende i all kristen undervisning, og de var helt klart lutheranere. Avdøde predikant Kåre Suhr skrive i forordet til heftet som var så mye i bruk i vår vekkelse tidligere:
I boka «Veien fra syndens nød til Guds fred» har Uuras Saarnivaara gitt oss en klar veiledning i Guds frelses ordning. Vi har her klare lærdommer , grunnet på Bibelens og Luthers skrifter; veiledning og opplysning for alle som søker frelse og fred for sin sjel.
Hensikten med boken har da også vært at den skal bli til hjelp for de som kommer i syndenød. Men det er også nødvendige lærdommer for alle som vil veilede mennesker som er i syndenød, så de kan finne og motta syndenes forlatelse og fred med Gud. Måtte boken bli til velsignelse og trøst for mange!
For hvem skal vi bekjenne syndene våre? (utdrag fra Veien fra syndens nød til Guds fred)
Luther:
«For Gud skal man si seg skyldig i alle synder, også i dem vi ikke kjenner, slik vi gjør i Fadervår. Men for skriftefaren skal vi bare bekjenne de synder vi vet om og føler i hjertet» (Luther, Lille katekisme).
Først må man vite, at det i Skriften tales om tre slags skriftemål:
- Det første er det som skjer for Gud, det David taler om i Sal 32:5: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld»…
Dette skriftemålet må skje således at du fordømmer deg selv som den der fortjener døden og helvetets ild. Slik kommer du Gud i forkjøpet, så ikke han får dømme eller fordømme deg, men må være deg nådig. - Det annet skriftemål skjer derimot for vår neste, og er kjærlighetens skriftemål, likesom det første er troens skriftemål… Når en har fornærmet sin neste, skal han bekjenne det for ham, således som Kristus sier i Matt 5:23-25:
» … gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så å bære ditt offer frem! Skynd deg å være føyelig mot din motstander, så lenge du er med ham på veien osv».
«Her krever han (Jesus) av begge parter at den som har fornærmet den annen, ber om tilgivelse, og at den fornærmede tilgir ham… for Gud vil ikke være noen nådig og tilgi ham hans synd, om ikke han også tilgir sin neste. Heller ikke kan troen være rettskaffen, når den ikke bærer denne frukt at man tilgir sin neste og ber om tilgivelse, ja, uten det må ikke mennesket komme frem for Gud. Er ikke denne frukt tilstede, da er ikke heller troen og det første skriftemålet rettskaffent». - «Det tredje (skriftemålet)… består deri at man hemmelig i prestens ører (eller en annen kristen) oppregner sine spesielle synder… Om dette sier vi således: Gud tvinger deg ikke til skrifte om du ikke vil bli salig eller eie hans nåde. Han vil heller ikke at du går hen og gjør det uvillig og med ulyst, men han vil at du skal gjøre det (bekjenne dine synder) av deg selv, av hjertens lyst og kjærlighet. Således tvinger han deg ikke til å gjøre hemmelig skriftemål for presten, så fremt du ikke selv har lyst til det og begjærer absolusjon (Luther, Kirkepostillen, palmes. ev. pr., WA. 15, 482 ff.).
Spørsmål:
- Har du bekjent for Gud at du selv er skyldig i alle synder, og bedt Ham om nåde?
- Har du bedt din neste om forlatelse for de synder du har gjort mot Ham?
- Har du bekjent for skriftefaren de synder du vet om og kjenner i ditt hjerte? Eller har du forsøkt å skjule og forsvare dine synder for Gud og din neste?
- Har du skjult i ditt hjerte synder du visste om og følte i din samvittighet – for du tenkte det ville være altfor ydmykende å bekjenne dem for skriftefaren?
Hvilke synder skal vi bekjenne i det private skriftemål, og hvordan skal man gjøre det?
Videre kan vi lese i boka «Veien fra syndens nød til Guds fred»:
«Se din tilstand i lys av de ti bud. Er du en far eller mor, sønn eller datter, husbond (mann) eller hustru, tjener eller tjenestepike, så se om du har vært uaktsom, utro, doven, vred, utuktig eller avindsyk, om du har gjort noe menneske skade ved ord eller gjerning, om du har stjålet, vært forsømmelig, skjødesløs eller gjort skade».
«Hvis noen ikke finner seg besværet med slike eller større synder, så skal en ikke sørge eller videre søke etter synd eller oppdikte noen synd og dermed gjøre et martyrium og en pine ut av skriftemålet. Men en skal nevne en eller to synder som en vet om, og si: Jeg bekjenner særlig at jeg en tid har bannet, en tid vært uhøvisk i ord, en tid forsømt det eller det, og la det være nok. Vet du ikke om noen synd, noe som vel ikke er mulig, så nevn ingen spesielt, men ta imot syndenes forlatelse i det alminnelige skriftemål som du gjør for Gud hos skriftefaren» (Luther, Lille katekismus).
«Først må du prøve hva som trykker deg, de synder som nager deg mest, og som besværer din samvittighet. Dem skal du bekjenne og skrifte for din broder. Derfor behøver du ikke søke lenge og plage deg med å oppregne alle synder. Ta for deg dem som faller deg inn, og si: «Så og så har jeg feilet, og i det og det har jeg falt. Her ber jeg om trøst og gode råd».
For skriftemålet må være kort. Om du kommer på noe du har glemt, skal du ikke la deg forvirre av det, for du har ikke skriftet som om det var en god gjerning eller plikt, men for å motta trøst ved absolusjonen. Derfor skal man ikke la det bekymre seg om man kanskje har glemt noen synder i skriftemålet. Er de glemt, så er de likevel forlatt. For Gud ser ikke på hvor godt du har skriftet, men på sitt ord og din tro på det. Heller ikke er absolusjonen slik at noen synder skulle være forlatt, og andre ikke. Men det er en fri preken som forkynner deg at Gud er deg nådig, da må jo alle synder være borttatt.
fortsetter…
