Hvem skal vi bekjenne våre synder for?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

» Vi skal bekjenne for Gud at vi er skyldige for alle våre synder. Også de syndene som vi ikke vet om, slik vi gjør det i bønnen Fader vår. Men for vår skriftefar skal vi bare bekjenne de syndene som vi vet om, og som vi kjenner i vårt hjerte» (Luther, Vähä katekismus). »

Vi vet at Bibelen taler om tre forskjellige slags syndsbekjennelser (skriftemål):

1. Det første er syndsbekjennelsen som vi gjør innfor Gud, og som David taler om i Sal 32:5: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld. Sela».En slik syndsbekjennelse skal man gjøre, slik at man dømmer seg selv til døden og som vet at man egentlig har gjort seg  fortjent til helvetets ild. Når du gjør dette, kommer du Gud i forkjøpet, og da kommer han ikke til å dømme deg, men vil være deg nådig. Dette skriftemål blir også kalt for troens skriftemål.
2. Den andre formen for syndsbekjennelse, er når man bekjenner sine synder for sin neste. Dette kaller man for et skriftemål som man gjør av kjærlighet. Alltid når vi har syndet mot vår neste, skal vi i skriftemålet bekjenne våre synder for ham, slik Kristus sier i Matt 5:23-25:«Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer til å tenke på at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer! Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! «Her krever Gud av begge stridende parter at den som har syndet, skal be om tilgivelse, og at den som man ber om tilgivelse av, skal tilgi. For Gud vil ikke være nådig mot noen, dersom han ikke vil tilgi sin neste. Og hvis troen ikke har fått virke en slik frukt at man vil tilgi sin neste, og man heller ikke selv vil be om tilgivelse av sin neste,  så kan man heller ikke ha en rett tro. For dersom man verken vil tilgi, eller selv vil be om tilgivelse, så kan man heller ikke komme frem for Gud (for selv å be om Guds nåde og tilgivelse). Om denne (troens) frukt mangler, da kan heller ikke troen være sann, og da er heller ikke den første form for syndsbekjennelse ærlig (nemlig at man bekjenner sine egne synder innfor Gud og ber om nåde og tilgivelse) .
3. Den tredje formen for syndsbekjennelse (eller skriftemål) er det som skjer hemmelig for en sjelesørger [eller innfor en annen kristen]. Vi bruker å si det slik at Gud ikke ønsker å tvinge deg til å skrifte for din neste som frukt av din tro, dersom du selv ikke vil bli frelst og ikke vil ha del i hans nåde. Og han vil heller ikke at du skal skrifte, mot din egen vilje. Men Guds vilje er det helt motsatte. Han vil at du skal skrifte (bekjenne dine synder) siden det er du selv som vil det, og siden ditt eget hjerte krever det, av kjærlighet og siden det er noe som du selv  ønsker. Gud vil heller ikke at du skal bekjenne dine synder for en sjelesørger, dersom du selv ikke ønsker det og heller ikke lengter etter å få høre ordet om syndenes forlatelse» (Luther, Kirkkopostilla, palmusunn. evank. saarna, WA. 15, 482ss.)

Spørsmål:

• Har du vært lydig mot den Hellige Ånds oppmuntring om å benytte deg av skriftemålet på de tre måtene som ovenfor er nevnt?
• Har du innfor Gud bekjent deg skyldig til alle synder, og at du på grunn av dine egne synder har fortjent å gå fortapt?
• Har du bedt om tilgivelse av din neste for de synder som du har gjort mot ham?
• Har du innfor en skriftefar bekjent alle de syndene som du vet om, og som du kjenner i ditt hjerte?
• Eller er det slik at du har forsøkt å skjule og å forsvare dine synder, både innfor Gud og for din neste?
• Har du tenkt det slik at det er nok for deg med de to første formene for syndsbekjennelse?
• Har du skjult dine synder i ditt hjerte, synder som du vet av og som du kjenner i ditt hjerte, derfor at det å bekjenne slike synder for en skriftefar, er alt for ydmykende?