av Læstadiansk preste- og predikantmøte i Ii i 1885, der samme læresaker blir behandlet som på predikantmøtet i Alkkula i 1875
Vedtak publisert i Kristillinen kuukausilehti i november 1886
Prost Aatu Laitinen publiserte vedtaket i det kristne tidsskriftet Kristillinen kuukausilehti i november 1886, året etter møtet. Vedtaket er inndelt i tre hovedpunkter:
- Betydningen av den såkalte læstadianske vekkelse for vår kirke (den finske kirke) og for vårt folk.
- Hvordan bør vi møte personer som hører til andre åndelige rørelser?
- Kan en oppvekt sjel få del i en saliggjørende tro ved det leste Guds Ord?
- Betydningen av den såkalte læstadianske vekkelse for vår kirke (den finske kirke) og for vårt folk.
Når det gjelder dette første punktet, så vil de læstadianske prestene helt klart forsvare legfolks rett til å forvalte nøkkelmakten, og de bekrefter den læstadianske vekkelses historiske berettigelse: Møtedeltakerne var alle av den oppfatning at den læstadianske vekkelse, slik også alle andre kristne rørelser, har ført med seg mye bra for den finske kirke og for det finske folk.
For det første er Bibelens lære om skriftemålet og om syndenes forlatelse – eller om himmelrikets nøkler – på nytt igjen blitt tatt frem i lyset og tatt i bruk i den læstadianske vekkelse. Dette er noe som stort sett har blitt forsømt i statskirken. Det samme er også tilfelle når det gjelder det øvrige Guds Ord.
Skriften og kirkehistorien viser at når Kristi menighet har falt i lunkenhet og i synd, og har forkastet Kristi læres hovedsannheter i sine liv – nemlig omvendelse og tro – så har Gud under slike mørke tider latt det oppstå kristne trosrørelser. Gjennom disse har så Gud vekt opp den sovende kristenheten, og Kristi lære har sluppet bort fra å være bare noe skjematisk og formelt, og har kommet til sin rett og blitt tatt i praktisk bruk.
En slik oppvekkende og oppkvikkende vekkelsesrørelse har også den læstadianske vekkelse vært, både for den finske kirke og for det finske folk.
Videre så konstaterte man under dette første punktet at den læstadianske vekkelse har vært tro mot den evangelisk-lutherske kirke, og at den læstadianske vekkelsen har ville avvise forsøk på separatisme: Denne vekkelsesrørelse har ikke på noen måte hatt og har heller ikke til hensikt å skille seg fra statskirka, og har heller ikke selv begynt å kalle seg for ”den læstadianske vekkelse”, men det er et navn som vekkelsens motstandere har gitt dem.
Guds Ord får autoritet pga. vekkelsen
I vedtaket vil man poengtere som en positiv sak den iver som vekkelsen har ført med seg til å lese og til å utlegge Bibelen. For det andre har den læstadianske vekkelse vekt opp en iver hos folket til selv flittig å granske Skriften, men også til mer grundig bibelstudier.
Ved en slik granskning har mange som tilhører ”det læstadianske kjerneområdet” tilegnet seg stor ytre kunnskap om Bibelen, men det er også mange som har fått dyp åndelig innsikt i Guds rikes hemmeligheter. I forsamlingene har Bibelen blitt utlagt for tusener av sjeler til oppvekkelse, og slik har de (ved det forkynte Guds Ord) kommet til tro, og fått styrke i sine trosliv.
Positive samfunnsendringer pga. vekkelsen
Som en annen positiv følge av vekkelsen har man kunne konstatere at folks livsstil har endret seg til det positive. Dette gjelder spesielt for de som har sluttet seg til vekkelsen, men vekkelsen har også hatt positivt påvirket hele det omkringliggende samfunnet: Kjennetegnet for denne vekkelse har generelt vært at man har ville leve anstendig og redelig. Som en følge av dette, er det ikke bare drukkenskapets synd som det har blitt mindre av, men også utøvelse av andre rådende synder blant befolkningen.
Vennlighet og kjærlighet har fått være rådende der vekkelsen har fått være virksom. Dette gjelder ikke bare blant vekkelsens egne folk, men også for de som står utenfor vekkelsen. Dette har man kunne legge merke til, og vekkelsens folk har vært flittige til å veileder og undervise de som de har kommet i kontakt med. Slik har man i praksis kunne se kjærlighet som en frukt av troen, og dette har vært omvendelsens verdige frukter. Også blant det ikke-troende folk har vekkelsen påvirket til et ytre, mer anstendig liv.
- Hvordan bør man omgås med og behandle personer som hører til andre åndelige rørelser?
Når det gjelder dette andre lærespørsmålet, svarte de læstadianske prestene (og predikantene) som var kommet sammen i Ii (i Finland) helt entydig:
Møtedeltakerne var alle enige om at også utenfor den såkalte læstadianske vekkelse finner man den Hellige Ånds verk, til og med «disippelsinn» og en levende tro.
Dette Guds verk får ikke vi ved vår uforstand forderve, men derimot bør vi med alle krefter streve etter å fremme det verk som Gud har begynt. Vi bør derfor vise stor langmodighet med personer som har en øm samvittighet, og heller prøve å forstå dem, også når det gjelder slike lærespørsmål som ennå ikke har gått opp for dem, derfor at de ennå ikke har blitt opplyst i saken. Men samtidig advarte møtet for at man læremessig skal bli likegyldige, men også for de farer som en «kristendom uten åndsopplysning» kan fører med seg.
Helt til sist påminte møtet om at man i fra denne kristne vekkelses side ikke skal dømme enkeltpersoner på grunn av at de er feilende. Samtidig var de enige om at den enkelte kristne har rett til å holde en annen person for å være en kristen, selv om ikke alle andre har samme syn i saken. Og dersom noen holder en for å være et Guds barn – selv om en annen ikke tenker likt – så la oss heller ikke i dette opptre som herrer over hverandres samvittighet, eller være til anstøt for hverandre.
- Kan en oppvekt sjel få del i en saliggjørende tro ved det leste Guds Ord?
Når det gjelder dette tredje lærespørsmål, drøftet preste- og predikantmøtet om en sjel (person) kan bli salig ved det leste Guds Ord. Et samlet møte svarte med å understreke viktigheten av det forkynte Guds Ord (for å virke en levende tro til frelse for tilhøreren). Men de ville ikke utelukke den mulighet som det skrevne Guds ord har til å lede et menneske, slik at det får del i Guds nåde.
Møtedeltagerne var alle av samme oppfatning når det gjelder dette spørsmål. Både kirkehistorien og den erfaring dagens kristne (1800-tallet) har, viser at det hørbare og forkynte Guds Ord, gjennom alle tider har virket mer (enn det leste Guds Ord), både til oppvekkelse (for en synder), men også for å virke (en levende) tro. Årsaken er ikke at det forkynte, hørbare ord i seg selv er mer virkekraftig enn det skrevne Guds Ord, men at et menneskes hjerte bedre kan fatte og gjemme Ordet når det gjennom en levende og synlig person blir tilbudt, enn når det bare skriftlig blir lagt frem for seg. Og derfor er det slik at den største del av de som er kristen i dag (1800-tallet) – i alle fall blant oss – som har fattet troen ved at Guds ord hørbart har blitt forkynt for dem.
Men den hellige Bibel viser på mange steder at det skrevne Guds Ord kan – ikke bare virke til oppvekkelse for den som leser det – men også lede et menneske, slik at det blir delaktig av Guds nåde i Jesus Kristus.
Prestene (og predikantene) som var samlet i Ii var dog enige om at man i Bibelen ikke kan finne konkrete eksempler på at noen skulle ha kommet til tro bare ved å lese ordet. Men de kunne henvise til både kirkehistorien og til eksempler fra den læstadianske vekkelses første tid, til støtte for deres positive syn i denne sak. Fra vekkelsens begynnelse har man eksempler på at personer som ble med i vekkelsen, opplevde å få del i Guds nåde uten at de først fikk høre forkynnelsen om syndernes forlatelse. Og når det leste Guds Ord først har fått virke tro, så virker også Ordet slik at de får lyst til å knytte seg til de troendes menighet.
Sluttord
Helt til sist vil møtet påminne om at troen virker kjærlighet, og ved denne kjærlighet blir man forent med menigheten. Og enhver kristen, uansett om man først skulle ha fattet troen ved det leste Guds Ord, behøver man – om det bare er mulighet for det – åpne sitt hjerte for en (troens) bror (eller søster), slik at man kan bli styrket i sitt trosliv ved den trøst og det fellesskap som man kan bli delaktig av i felleskapet med andre trossøsken på livets vei.
Men dersom man derimot forkaster både Guds tjenere og hans menighet, da er det et sikkert tegn på at man heller ikke har fått del i troens liv. For det er sitt eget behov – og kjærligheten – som virker til at man blir forent med menigheten.
