Stort læstadians predikantmøte pga. kirkelig kritikk og indre selvkritikk

Det første store predikantmøte i Övertorneå i 1875, dit alle læstadianske predikanter ble invitert

Første gang man arrangerte storforsamling i den læstadianske vekkelse, var i Alkkula (Övertorneå) i 1875. Ifølge visse kilder var det samlet 2000 tilhørere dit og 100 predikanter (mest sannsynlig inklusiv flere av vekkelsens egne prester). I forbindelse med møtet ble det også arrangert et stort predikantmøte, der man behandlet ulike lærespørsmål som det var uenighet om i vekkelsen, men også den kritikk som hadde kommet fra kirkelig hold mot vekkelsen.

Saker som møtet tok stilling til, var om syndene må bekjennes åpent innfor hele menigheten, slik noen predikanter lærte, men også det som man i ettertid har kalt for «tre-alens læra om Gud». Man må vel kunne si det slik at denne lære var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig i to av de største læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Konklusjon fra predikantmøtet i Alkkula (Övertorneå) i 1875:

1. Påbudet om offentlig skriftemål for alle ble erklært ubibelsk. Predikant Juho Takkinen fra Kuusamo som hadde spredd denne ubibelske «pavelære», ble pålagt å beklage dette ovenfor de menighetene som han hadde pålagt denne lære til, og han måtte innfor alle disse menighetene be om tilgivelse for det. Det fortelles at Raattamaa hadde oppmuntret Takkinen til å gjøre forbedring for «at han hadde forbannet kirken, bråket med prestene og for at han hadde pålagt læra om pavens lange tvangsskriftemål».
2. «Tre-alens læra» fikk ikke støtte, og ble ansett for å være ubibelsk (Marjatta Aittola s. 280 og 284. Ifølge predikant Heikki Hooli (1851-1937) ble «tre-alens læra» forkastet på predikantmøtet).