av Læstadius hadde selv tidligere vært i Alta, men da i forbindelse med hans botaniske virksomhet. Han kjente derfor til gruvedrifta i Kåfjord, og at en svært stor del av befolkninger var kvensk-/finsktalende. Faktisk gjaldt det så mye som 47,2 % av arbeiderne i Kåfjord i 1841.
Høsten 1847 sendte Læstadius 6 predikanter til Kautokeino for å veilede de vakte som han hadde blitt kjent med i Karesuando da de kom for å besøke ham og for å lytte til hans forkynnelse. Tre av dem var samisktalende og tre var kvensktalende. Sammen med dem sendte han sin 20 år gamle eldstedatter Nora, som egentlig hette Eleonora (f. 22.7.1827). Nora og en av de kvensspråklige predikantene dro videre til Alta, hvor de besøkte Kåfjord kobberverk.
Det er tydelig at Læstadius måtte ha hatt meget stor tillit til sin datter, og tro på at hun også skulle klare den. Og at hun selv måtte være en usedvanlig frimodig og dristig ung kvinne, er det ingen tvil om. På den tid var det ca. 1000 arbeidere ved kobberverket, og der skulle hun stå å tale avholdsforeningens sak for en stor mengde helt fremmede mennesker, og sikkert også å lese Læstadius’ skrevne prekener for dem. Og mest sannsynlig vitnet hun også om sin personlige tro, og hva den betydde for henne. Hvilke frimodighet måtte hun ikke ha, det var utrolig dristig gjort av en 20 år gammel jente! Det samme gjorde sikkert også hennes reisekamerat, den kvenskspråklige predikanten. Men noen vekkelse ble det ikke, men ordet sæd ble i alle fall sådd i deres hjerter.
Ifølge historiker Dagmar Sivertsen var deres besøk i alle fall ikke uten virkninger. Det følgende året ble det en usedvanlig stort nedgang i brennvinsforbruket. Det gikk ned fra 60 tønner til 6 tønner, altså med hele 90 %, noe som kan tyde på at budskapet dra Læstadius to sendebud hadde stor virkning. Kanskje kunne dette tyde på en begynnende religiøs vekkelse?
I boka “Læstadianismen i Norge leser vi: “Vi hører da også nevnt hos Stockfleth i et brev av oktober 1851 til biskop Juell at Nora dro nok ikke dro som enepredikant til Alta”. Dette tyder på at Nora ikke bare hadde fått i oppgave av Læstadius å tale avholdsforeningens sak, men også å virke til kristen vekkelse.
Tilsvarende eksempler på at både Læstadius og hans nærmeste medarbeidere brukte kvinner som åndelige og almene prester i Guds rikes arbeid, finnes det mange eksempler på.
Hvorvidt Nora var den absolutt første budbærer til Alta, er vanskelig å si, ifølge Sivertsen. Men Karesuandolapper og Kautokeinolapper besøkte Bossekopmarkedet, hvor stevner holdtes to ganger årlig. Dessuten hadde Bossekop fast postrute over Kautokeino til Karesuando.
Slik ovenfor er nevnt, var nesten halvparten av de 1000 arbeiderne ved Kåfjord gruva finsk- eller kvensktalende. Det er også kjent at mange av den hadde knyttet seg til den læstadianske vekkelse, og som også fortalte om sin tro og om omvendelsens nødvendighet for de andre arbeiderne. Det var flere av Altas innbyggere som kom til tro gjennom den, blant annet Mons Johansen (Jon-Munna), Johan Henriksen (Heikun-Jussa) og Nils Monsen (Monsin-Nikki). Hjemmet til sistnevnte ble en fast samlingsplass for de kristne på Elvebakken, også etter hans død. Gjennom disse personene spredde den læstadianske vekkelse på Elvebakken, allerede før Petter Posti flyttet dit ca. 1865.
Kilde: Historiker Martti E. Miettinens intervjue med min oldemor Greta Kaisa Arnesen i 1932-1933.
Merk: Da oldemor og hennes tre søstre flyttet til Alta i 1871, var det ca. 20 læstadianske kristne her. På den tiden hadde de ikke noe eget forsamlingslokale, men de møtte i hjemmene til de kristne, bl.a. i hjemmet til Nils Monsen.
