av Diakoniutvalget i ELM arrangere formiddagstreff to ganger i måneden i menighetssalen i Elvebakken kirke, annen hver torsdag kl. 11-13. Det er ment for alle, uansett hvilke alder man er i. En annen sak jeg har lyst å poengtere, er at man selvsagt ikke trener å være knyttet til ELM eller nødvendigvis å være en bekjennende kristen for å delta, siden absolutt alle er velkomne. Også i dag kom vi sammen til et to timers hyggelig sosialt samvær med salmesang, bønn, gode samtaler, en kort andakt og felles lunch. Til sist avslutter vi med noen salmer, med Fader Vår og med Herrens velsignelse. I dag var vi samlet en gruppe på ca. 15 personer, andre ganer kan vi være 20-25 personer. Har du lyst og anledning til å delta, er du selvsagt hjertelig velkommen!
Som vanlig har det blitt min lott å holde andakt. Jeg bruker ikke å skrive ned verken mine taler eller mine andakter, og det gjorde jeg ikke heller i dag. Men det som jeg tenkte jeg skulle gjøre denne gangen, er å skrive ned andakten som jeg holdt i dag. Også det er nytt for meg. Men jeg fikk lyst å prøve på det, i tilfelle noen får lyst og tar seg tid til å lese eller høre andakten, for å få et lite inntrykk av hvordan vi har det på formiddagstreffene. Teksten som jeg valgte denne gangen, var fra 4Mos 6:22-27, og den handler om den aronittiske velsignelsen. For øvrig er Guds velsignelse noe av det største og det mest verdifulle Gud ønsker å gi oss. Den gjelder både alt det vi trenger her i livet, men dessuten alt vi behøver for å kunne arve det evige liv og for å bli evig salige. Det prøvde jeg å si noen ord om.
For noen dager siden spurte en av meg hvordan man blir et Guds barn. Også det prøvde jeg å si noen ord om. Men egentlig kan vi jo ikke gjøre noe selv for å bli et Guds barn annet enn å søke til steder hvor Guds ord blir forkynt, og å be Gud om å få nåde til å bli en kristen. Som nevn, kan vi selv ikke gjøre noe aktivt for å bli et Guds barn, siden alt er av Gud. Å bli et Guds barn må vi bli født til det. Like lite som vi selv kan påvirke å bli unnfanget eller bli født, står det i vår makt å få en frelsende tro eller fortjene å få våre synder tilgitt. Vi må altså bli født av Gud, født på ny, og dette er det bare Gud som kan virke i oss. Middelet Gud bruker, er Guds Ord og den Hellige Ånd, ved at vi får høre evangeliet forkynt, og tror det i vårt hjerte at det som Jesus gjorde på Golgata for å frelse oss, gjelder oss selv.
Andakt: Tekst 4Mos 6:22-27
Jeg gjør oppmerksom på at bibelsitatene som jeg henviste til, ble tatt av minnet og var derfor ikke direkte sitat fra Bibelen. Jeg forbeholder meg derfor retten til å korrigere den skriftlige versjonen, sli at den stemmer overens med Bibelen.
Andakt holdt 16.2.2023
Herrens velsignelse, slik den lyder i 4Mos 6:22-27, har sikker blitt lest over oss alle helt fra vi var barn. Det gjelder i alle fall alle oss om har vært så heldige å få vokse opp i kristne hjem. Guds velsignelse er sikkert noe som har fulgt oss gjennom hele livet. I innledningen av kapittelet er det fortalt om de ulike ofringene som hørte med til gudstjenesten i GT. Det fortelles der om syndoffer, brennoffer, sonoffer, fredsoffer og om matoffer. Deretter begynner Herren å tale til sin tjener Moses om det som senere har blitt kalt for Den aronittiske velsignelsen. Teksten lyder:
«Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Aron og hans sønner og si: Slik skal dere si når dere velsigner Israels barn: Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Slik skal de legge mitt navn på Israels barn, og så vil jeg velsigne dem».
Ordet «Herren», «JHVH» og «Jeg Er den Jeg Er»
Det første viktige ordet som vi møter her i teksten, er «Herren». Og siste verset i teksten lyder: «Slik skal de legge mitt navn på Israels barn«. Når vi i GT leser om yppersteprestens embetsdrakt, legger vi merke til at han hadde en lue på sitt hode. På framsiden av luen skulle det festes en plate av rent gull, og på den skulle det være inngravert: «Helliget Herren». Den skulle alltid sitte over hans panne (2Mos 26:36-38). Slik ble han merket med Herrens navn. Dette er et mektig vitnespyrd om at Herren kjenner absolutt alle som han har merket med sitt eget hellige navn «Herren». Altså vil Herren selv legge sitt eget høye navn på alle som hører ham til.
Teksten som vi leste, er på en måte halve innholdet i det budskap som Gud legger fram for oss mennesker gjennom sine tjenere Moses, Aron og Josva. Først legger han fram livet og og velsignelsen. Og derfor kan vi spørre oss: Er valget av velsignelsen noe som vi mennesker selv kan avgjøre? Ja, sier Bibelen. Vi kan velge livet! Men vi kan også takke nei til å ta i mot livet. Og om vi gjør det, foretar vi et dårlig valg. For alternativet om vi takker nei til å ta i mot tilbudet om livet, er døden. Velger vi bort Guds velsignelsen bort, blir konsekvensen absolutt ikke trivelig for oss. For ordet for oss alle lyder: «Se, jeg legger i dag fram for dere velsignelsen og forbannelsen, livet eller døden …» (5Mos 11:26; 5Mos 30:19). Gud er kjærlighet! Han elsker oss alle. Han vil at alle, absolutt alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4). Derfor vil han på nytt og på nytt strekke ut sine hender og sin favn i håp om at han skal kunne få ta imot oss.
Ordet «Herren» består i grunnspråket av fire bokstaver: «JHVH». For jødefolket var det ikke enkelt å vite hvordan de skulle uttale Herrens navn. For dem var hans navn så hellig at de ikke våget å ta det i sin munn. Av den grunn benyttet de andre navn for å uttale Herrenes navn med, bl.a. «Adonai». Årsaken var at derom de uttalte Herrens navn feil, kunne de bli skyldige innfor Gud. Et annet ord som ble brukt for «Herren», er ordet «Jahve», men også uttrykket «Jeg Er». Når Jesus bl.a. i Joh 8 fortelle om hvem han var, gir han klart uttrykk for at han er «Herren» . For i vers 24 benytter han på seg selv et annet av Gudsnavnet «Jeg Er». Han sier: «Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at JEG ER den jeg er, skal dere dø i deres synder».
Altså er også Jesus «Gud». For Gud og Jesus er ett (Joh 10:30). Derfor er det slik at når vi i dag er samlet innfor «Herrens velsignelse», så er det bare ikke Gud som taler. Men han taler til oss, og han taler til mitt og til våre hjerter gjennom Jesus.
Guds løfte om å velsigne Israels barn, også før hans andre gjenkomst
Tal til Aron og til hans sønner og si: «Slik skal dere si når dere velsigner Israels barn». Vi som tilhører de såkalte «hedningkristne», vi kan ha lett for å glemme at Guds løfte om velsignelsen først og fremst gjelder Israel. Men Israels første navn, var jo Jakob. Det var hans som hadde kjempet med Gud og mennesker, og vunnet (1Mos 32:28). Etter dette møte med Herren, skulle han ikke lenger hete Jakob, men Israel. En av hans sønner var Juda, han som ble stamfar til Jesus (Matt 1:2-3; Heb 7:14). Det var nemlig Jesus «som skulle arve kongedømmet over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1:33).
Israel er som kjent Guds nasjon og Guds folk. Det har iblant sagt slik at dersom vi vil vite hvor langt i tiden vi er kommet i forhold til Jesu andre ankomst, skal vi holde et blikk på staten Israel, på jødefolket og følge med hva som skjer det. Jesus sier ved et tilfelle med tanke på han andre ankomst: «Lær en lignelse av fikentreet: Når greinene har fått sevje og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at han er nær og står for døren», , Matt 24:32-33.
Det som vi i alle fall kan legge merke til, er at Gud har en plan som han kommer til å gjennomføre, også når det gjelder jødefolket og landet Israel. Vi har derfor ingen grunn til å framheve oss i forhold til Guds eiendomsfolk, Israel. Slik Paulus utlegger det i Rom 11, er det ikke vi hedningkristne som er oljetreet eller som bærer roten. Men som ville oljekvister ble vi som av naturen tilhører hedningene, podet med dem, og fikk del med dem i sevjen fra roten (Rom 11:16-25).
Guds velsignelse omfatter både både jordlivet her nede, men også det som gjelder det evige livet. Velsignelsen omfatter både det timelige og det åndelige livet. Guds velsignelse er det aller største vi kan få del i. Dersom Gud en gang har fått velsigne oss, er det å sammenligne med et segl som han har satt på oss. Det en noe stort som absolutt ingen kan ta fra oss. Det er slik at om Gud har fått merket oss med sitt eget navn, kan ingen stryke det bort. Og når Gud en gang får gripe oss med sin sterke hånd i vår høyre hånd og leder oss (Salm 73:23), sier Jesus: «… og ingen skal rive dem ut av min hånd», Joh 10:28. Derfor er vi også trygge under Herrens velsignelse. Vi har nå snakket litt om det første leddet i den aronittiske velsignelsen som er: Herren velsigne deg!
Det andre leddet i den aronittiske velsignelsen lyder: … «og bevare deg».
Når vi som mennesker – og også vi kristne – går gjennom livet, så møter vi mange vanskeligheter, mange prøvelser, mange motganger og mange farer. Derfor er vi totalt avhengige av at Gud skal bevare og beskytte oss. Og egentlig – selv om dette er Herrens velsignelse som blir lyst over folket – så kan også se på den aronittiske velsignelsen som en bønn. Ved å be denne bønnen er vår håp: Kjære Gud, må du bevare og beskytte meg og mine, slik at det verk du selv har fått begynne i oss, måtte de selv fullføre dette verk og den gjerning du selv har begynt. Ja Herre, bevar oss, slik at vi en gang får komme hjem til deg!
Så har vi helt kort sett litt på det andre leddet i den aronittiske velsignelsen.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Når det gjelder ordene «ansikt» og «åsyn», slik det står i norske bibler, er det forskjellig fra slik det står i bibler på andre språk. Bruk av både «ansikt» og «åsyn» finnes – så langt jeg kjenner til – bare på språkene norsk og dansk. Ordet «åsyn» er et norrønt uttrykk, er språk som ble brukt i Norge i meget gammel tid (700-1350-tallet). I mange norske bibler bibler står det i velsignelsen først «ansikt», og i neste strofe «åsyn». Er det noen forskjell, og i tilfelle, hva er forskjellen? Ser vi etter i eldre ordbøker, vil vi se att det er en nyanseforskjell. For ordet åsyn kan bety hele personen, altså øynene, blikket, det å se, ørene m.m. Men denne nyanseforskjellen framgår ikke finsk, i svensk og i mange andre språk.
Når vi i velsignelsen ber om at Herrens åsyn eller ansikt skal være vendt mot oss, så ber vi om at han skal se til oss i sin nåde og ved sin kjærlighet, gjennom sin enbårne Sønn Jesus Kristus. For slik jeg tenker, kan ikke Gud være blid og vennlig mot oss enn når ve er Guds barn, at vi har tatt imot den frelse han tilbyr oss.
Hvordan bli man et Guds barn?
Ja vil sikkert noen spørre: Nå hvordan blir man da et Guds barn? Det er ofte slik at også vi kristne kan gjøre mye unødvendig komplisert. Når det gjelder hvordan man skal bli et Guds barn, går de ikke å lage en fast prosedyre for det. Man kan ikke si, slik også jeg har hørt noen si: Du må gjøre det, og så må du gjøre det og til sist må du gjøre det! Alle slike menneskelagde fremgangsmåter på hvordan noen skal bli et Guds barn, må vi derfor glemme. For dersom noen skal kunne bli et rett Guds barn, må det samme skje for et barn som skal kunne bli født. Aller først må det skje en unnfangelse. Og for at det skal kunne skje, må Gud selv gjennom sitt Ord få virke i menneskets hjerte. Og så må det få lov til å vokse. Når noen blir et Guds barn, blir de født av Gud. Og den som blir født, er ikke selv en aktiv del av denne prosessen, man er bare et objekt for Guds handling. Altså er hele verket av Gud. Og da er det Gud som virker i oss, og det er også han som føder oss gjennom sitt eget Ord. Dette skjer når Gud gir oss troens gave, og når vi tror på det verk som Jesus har gjort for oss.
For Skriften sier: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme», Rom 10:11. Egentlig er veien så tro så enkel at når vi får høre om Jesu godhet, hans barmhjertighet og om hans nåde, når vi får merke at Jesus strekker sine kjærlige armer mot oss for å ta oss inn i sin favn, så er ikke troen annet enn at vi sier: Kjære Herre Jesus. Ta imot meg! Må du selv virke alt som trenges for at du skal slippe inn i mitt hjerte, at du skalta bolig i mitt hjerte og rense det rent, att du skal ta bort all min synd. Må du Herre gi din Hellige Ånd i mitt hjerte slik at jeg skal få fullstendig ett med deg!
Slik jeg tenker, er det viktig at vi ikke gjør veien til å bli et Guds barn alt for innviklet, men at den skulle få være så enkel at at vi skulle forkynne tro. Og det ønsker jeg også å si til oss alle som i dag er samlet her: La oss derfor gripe fast i troen og be: Herre, styrk du min tro! Ta bort all tvil og vantro, slik at jeg virkelig skulle få se alt hva du har gjort for meg, nettopp for meg, slik at jeg skal kunne få del i det evige livet.
Herren være deg nådig
Og om vi ved troen får se alt hva Jesus virkelig har gjort for oss, da lyser Herren sitt ansikt på oss, slik som han vil, og slik det også lyder i den aronittiske velsignelsen. Og da vil han også være oss nådig. Det betyr: Han vil tilgi våre synder og han vil rense oss ren i sitt eget hjerteblod. Samtidig med at tilgir oss våre synder, kaster han dem bak sin egen rygg (Jes 38:17). Eller som Herren selv forsikrer i sitt Hellige Ord: «Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp», Mika 7:19. På den måte garanterer Herren selv at når han tilgir våre synder, så skal han absolutt aldri, ikke en gang i evigheten komme våre synder i hu, slik han selv har lovet: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu«, Jes 43:25.
Om vi bare klare å tro disse Guds dyrebare løfter, har vi også del i alt som behøves for å bli et Guds barn.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
Jeg har lyst til å knytt et bibelsted til denne delen av velsignelsen hvor Moses ber Herren om at han selv og hans åsyn skal vandre sammen med Moses og Guds folk. Herrens tjener Moses stod innfor en stor oppgave. Han skulle bl.a. dra til Farao for å be om at Israels folk skulle få slippe fri fra trelldommen og fangenskapet i Egypt. Hvordan skal han kunne tro at jeg er ditt sendebud? Derfor ber han Herren om at han må love at han vil gå sammen med Moses og sammen med Guds folk. Vi kan lese om dette i 2Mos 33. Siden Israels folk var et hardnakket folk, sier Herren at han ikke selv vil dra sammen med Moses fra Egypt til Kanaan. Men dette fylte Moses’ hjerte med stor sorg. Han dro derfor utenfor leiren sammen med alle som søkte Herren. Og der i teltet åpenbarte Herren seg i skystøtten og samtalen mellom Herren og han trofaste tjener Moses begynner. Først henviser Moses til Guds eget løfte hvor Herren hadde sagt til Moses: «Jeg kjenner deg ved navn, og du her funnet nåde for mine øyne«.
Etter det ber Moses: «Dersom jeg nå har funnet nåde for dine øyne, så lær meg din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne. Og se, dette folket er ditt folk!» Da svarte Herren: «Mitt åsyn skal gå med, og Jeg vil føre deg til hvile».
Er det ikke dette nøyaktig hva den aronittiske velsignelsen handler om, og det som vi ber om når vi ber: «
