av Uttrykket «kvinnens sæd/ætt» stammer fra 1Mos 3:15. I flere tusen år var uttrykket en hemmelighet, siden en forutsetning for at en kvinne skal kunne bli gravid, er at kvinnen må få sæden av en mann. Men siden Gud lovet at Han som skulle frelse menneskene som hadde falt i synd, ikke skulle ha en jordisk far slik vi alle har, var det nærmest umulig for dem å kunne skjønne hvordan kvinnen uten mannen skulle kunne føde «frelseren», og derfor forble dette som en gåte og et mysterium. Og lettere ble det ikke på Jesaja tid da han profeterte: «Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanu-El». Jomfrufødselen er umulig for oss å kunne forstå. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1:37), selv om ikke Maria skjønte det. Men hun la til: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord».
Trodde Eva at hun hadde født «frelseren»?
Mye tyder på at Eva var den første som misforstod uttrykket «kvinnens sæd», og kanskje to ganger. Det fortelles at Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: «Jeg har fått en mann ved/fra (BGO og KJ) Herren». Finsk Bibel, 1776, sier: «Minulla on mies Herra», som betyr: «Jeg har en mann Herren». Og Karl XII sier: «Jag haver fått Härrens man». Slik en del tenker, trodde Eva at hun fikk ham som Herren hadde lovet, da Kain ble født. Men snart forstod hun nok at hun hadde misforstått profetien. For Kain ble absolutt ingen «frelser», men derimot en morder, en manndraper.
Etter at Kain hadde drept Abel, leser vi: «Og Adam hadde samliv med sin hustru på ny, og hun fødte en sønn og kalte ham Set: «For Gud har utsett for meg en annen (hebr. sæd) livsfrukt/sønn) i stedet for Abel, som Kain drepte.» Det er denne personen som ble funnet verdig til å føre løftet om «kvinnens sæd» videre til neste generasjon og til å være ett ledd i Jesu slektstavle: «… sønn av Enosj, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn», Luk 3:38.
Uttrykket «kvinnens sæd» og «i din sæd/ætt»
Uttrykket «kvinnens sæd/ætt» inneholder det bibelske nøkkelordet «sæd». Egentlig går ordet «sæd» som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Men dessverre er denne røde tråden vanskelig å følge, siden det i dagens bibler er oversatt med ætt, slekt, etterkommere og lignende. På begge av Bibelens grunnspråk hebraisk og gresk, er den ordrette benevnelsen «sæd», som også kan bety «sædcelle». Alle steder i Bibelen hvor Gud gjengir dette løfte, står ordet «sæd» i entall. Slik jeg nevnte, kunne det være umulig for Guds folk i GT å skjønne at profetien i 1Mos 3:15 direkte pekte på personen Jesus Kristus, selv om de i troen så fram mot en kommende Frelser. For oss derimot, som i lys av NT tolker GT, og motsatt, er det enklere. For i tillegg til Jesu egne vitnespyrd og apostlenes lære, har vi alle deres skrifter, altså både GT og NT. Dessuten er vi avhengige av at Guds Ord åpenbares for oss ved den Hellige Ånd. Når vi leser Guds løfte til Abraham: «Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes», er Guds løfte kanskje ikke så helt entydig, eller hvem løftet egentlig peker på. Først når apostlene tolker dette for oss, blir dette mer tydelig: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans (hebr. og gr. sæd/sædcelle) ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din (sæd/sædcelle) ætt. Og dette er Kristus« (Gal 3:16). Altså profeterte 1Mos 3:15 på Kristus, unnfanget ved den Hellige Ånd og født av jomfru Maria.
Hvorfor forfulgte Kain sin egen bror Abel, og slo ham i hjel?
Kain og Abel var begge sønner av Adam og Eva. Når vi leser fortellingen om dem, skjønner vi at hendelsen i 1Mos 4 skjedde lenge etter syndefallet. De var begge blitt godt voksne, og hadde valgt sine yrker. Dessuten forteller Kain om sin frykt i 1Mos 4:14: «Jeg blir en flyktning og en vandrer på jorden, og det vil gå slik at hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel». Altså var det på den tiden ikke bare tre personer på jorden, Adam, Eva og Kain. Men Adam og Eva hadde allerede fått mange sønner og døtre, og hadde trolig fått mange generasjoner med etterkommere. For de hadde fått påbud om å være fruktbare, bli mange og å oppfylle jorden (1Mos 1:28). Så de som Kain fryktet ville kunne komme til å slå han i hjel, var hans egne slektninger som han på den tiden hadde mange av. Det kunne være noen av hans egne brødre, eller noen andre fjerne slektninger av han.
Naturlig nok valgte begge to primærnæringen, Kain som jordbruker og Abel som sauegjeter. Slik vi kan tenke oss, var det ikke trangt om plassen på den tiden, så konflikten mellom dem skyldtes neppe noe slikt. Slik jeg nevnte, hadde syndefallet allerede skjedd. Arvesynden fra Adam var allerede nedarvet i genene, og synder som vrede, hat, misunnelse, hevn o.l. var på den tiden virksomme, slik skriften tydelig forteller. Men da Kain slo sin bror i hjel, skjedde det første mordet.
Egentlig var begge to religiøse, siden begge ofret. Så på en måte virker det som om også Kain trodde på en høyere makt. Kanskje han håpet på bedre vekst og på større avlinger. Men det virker ikke som at de tjente samme Gud. Kanskje Kains religion var en naturreligion med flere guder, slik samisk religion er det? Eller så dyrket han en av de mange urgudene? I alle fall gikk ikke Kains gudsdyrkelse og hans ofringer til dem overens med den Gud som Abel tjente.
Han som hadde skapt de første menneskene på jord, var himmelens Gud. Han var den eneste og den allmektige Gud. Umiddelbart etter at Adam og Eva hadde falt i synd, sier Herren: «Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt (hebr. sæd). Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl». Slangen representerte Satan, og kvinnen Kristus. Mye tyder på at Kain var sterkt påvirket av dette fiendskapet som skulle oppstå, og at han muligens ønsket å sette en stopper for at «kvinnens sæd» skulle bli født som en frelser for hele menneskeheten som hadde blitt underlagt syndens dom. Når vi leser NT, er det ting som tyder på det. Dette inntrykket er rimelig entydig når man leser hva Jesus og apostlene sier om Kain og hans syndige og onde gjerninger. Jesus uttrykker seg slik: «Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarjas, Barakias sønn, han som dere slo i hjel mellom templet og alteret» (Matt 23:35). Og i Heb 11:4 kan vi lese:: «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død». Til sist tar jeg med et bibelsitat til fra Jesu halvbror Judas: «Ve dem! For de har slått inn på Kains vei, har for vinnings skyld kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet».
Kain ofringer og hans forhold til Gud, sammenlignet med Abels gudstro og hans ofringer
Slik det tydelig går fram av sitatene fra Jesus og apostlene, er det klart at Herren ikke hadde behag i Kains offer, og heller ikke i hans gudstjeneste. For det første manglet han tro på Gud og på hans mulighet til å frelse. Så uten tro er det umulig å være til behag for Gud (Heb 11:6), så dermed var han heller ikke rettferdig, slik Abel var. Dessuten utøste han Abels uskyldige blod, bare på grunn av misunnelse og hat. Og som en morder, kunne han heller ikke ha evig liv i seg, siden han ikke angret ved å ofre slik som Gud krevde. Altså var ikke Kains vei rett innfor Herren! Når det gjelder Kains ofringer, leser vi: «Da en tid var gått, skjedde det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain forbitret, og stirret ned for seg» (1Mos 4:3-5).
Kain ofret av markens grøde, mens Abel ofret et levende dyr som sonoffer: «Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lammene i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer…». Nettopp i valg av hva som ble ofret, var den store forskjellen. Ofring av markens grøde kunne ikke ta bort synd. Men for at det skulle kunne skje, måtte en død finne sted. En måtte gi sitt liv, for at de som ofret, skulle få leve. Og det var det som var tilfelle med Abels førstefødte og feilfrie offerlam. Og i det lammet fantes det blod, og det var og er kun blodet som kan rense ren fra synd, slik vi leser: «Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt» (Heb 9:22). Det førstefødte lammets blod ble utgytt, og det var en fullverdig betaling for alle Abels synder. Derfor fikk han leve, også etter sin død. Han fikk del i det evige liv, på tross av hans bror Kain var ond og drepte han. For da Abel ofret det uskyldige lammet, gjorde han det i tro. Og ved den samme tro som Gud hadde gitt i hans hjerte, så han fram mot Kristi fullkomne offer på Golgata. Det var nettopp her Abels hemmelighet var. Og det var det som var den store forskjellen mellom hans gudsdyrkelse og Kains gudsdyrkelse. Nettopp derfor så Herren til Abel og hans ofringer (1Mos 4:4)
Hvor hadde Abel lært å ofre?
Helt i fra Bibelens første sider ser vi at Gud benyttet blodet for å sone våre første foreldres synd. Både Eva og Adam lot seg forføre til å ete av treet om kunnskap til godt og ondt, selv om Gud hadde sagt at de ikke skulle gjøre det For om de gjorde det, skulle de dø (1Mos 3). Men selv om Gud forbød dem det, adlød de slangen som forførte dem, og syndet. “Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet”, 1Mos 3:7. Men fikenbladene kunne ikke skjulte deres synd og skam. Derfor skjulte “Adam og hans hustru seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen» (1Mos 3:8).
Men slik det er nå for oss alle, slik var det også da. Ingen kan skjule sin synd og sin skam for Gud, derfor så Gud dem og konfronterte dem med deres synd og ulydighet. I stedet for at de ærlig og åpent bekjente sin synd og ba om nåde, skyldte de på hverandre. Men det var ikke godt nok for Gud. Og det var heller ikke noen hjelp av fikenbladene som de hadde flettet rundt seg for å skjule at de var nakne og for å skjule sin synd som de begge var falt i. Hvordan ble problemet med synden løst? Fantes det noen løsning på syndeproblemet deres?
Jo, Gud hadde løsningen. Han slaktet levende dyr, og lagde klær av skinn for å skjule deres nakenhet. Dyret måtte ofre sitt liv og gi sitt blod for at synden kunne bli sonet. Dette var det aller første blodige offer i Bibelen som pekte frem mot Jesus som Guds uskyldige offerlam som måtte gi sitt liv til soning for menneskenes synder på Golgata. Og klærne av skinn, som Gud helt og holdent på eget initiativ laget til dem og gav dem, var et bilde på Jesu Kristi fullkomne rettferdighet.
Slik merker vi at Abel lærte å kjenne Gud allerede av sine foreldre der hjemme. De hadde helt sikkert fortalt sine barn og sin familie om hvordan Gud slaktet det levende dyret, tok blodet av det, og ofret det til soning for deres synder. Og så ikledde han dem i Kristi rettferdighet, det som alene duger for den levende og den altseende Gud. Ved den levende tro som Gud hadde gitt i hjertet til Abel, ble også han erklært rettferdig for Gud. Og ved at hans tro, troens gjerninger og hans rettferdighet dugde innfor Gud, fikk også han stå fram som en av Bibelens troshelter (Heb 11). Ved den samme tro seiret han, og er nå hjemme hos Gud.
Kun om vi har del i den samme tro og den samme Kristi rettferdighet som Abel, skal også vi seire, og en gang få komme hjem til den himmelske herlighet. Gud gi at også du og jeg en gang skal få komme hjem til Lammets bryllup, renset og gjort verdige ved Lammets blod, slik tilfelle var med den rettferdige Abel!
Alta 7.2.2023
Henry Baardsen
