av 
Markus Suhr ble født 1. mars 1925 i Alta, og sovnet inn i troen på sin frelser på Elvebakken sykehjem natt til 19. mai 2018, som 93-åring, etter et langt og innholdsrikt liv.
- Hør eventuelt minnetalen som ble holdt i Elvebakken kirke 25.5. i forbindelse med Markus Suhrs begravelse (Ca. 17 min., ikke helt identisk med teksten)
Allerede som meget ung reiste Markus til sjøs i flere år, til sammen sju år. Han har mange ganger – på våre felles og ofte lange talerturer til inn- og utlandet innen vår vekkelse – fortalt meg om mange av sine meget spennende, men dramatiske opplevelser fra krigens dager, bl.a da slagskipet Tirpitz ble forsøkt bombet av sovjetiske fly i 1944 i Kåfjord i Alta.
Han var med på en båt for å levere kull til Tirpitz, samtidig som krigsflyene kom inn fjorden. For å forsøke å skjule krigsskipet, røykla mannskapet på skipet fjorden. I panikk rakk de å flykte i den tykke røyktåka. Men siden de ikke så noe, kjørte de på land, men var heldige og kjørte opp på en sandstand, og kom seg heldigvis bort i tide før den intensive bombingen startet, og unngikk dermed å bli truffet av bombene. Han var da bare 18-19 år gammel.
Det var alltid spennende å høre på hans mange og utrolige opplevelser, også fra den tiden han reiste utenriks. Han hadde stor fortellerglede, og levde så inn i sine opplevelser når han fortalte dem at man nærmest kunne se for seg det som han selv beskrev og hadde opplevd. Markus var spontan, åpen og troverdig i det han fortalte. Han kunne rimelig åpent fortelle om sitt tidligere liv i verden og i synden, nemlig før han ble en kristen. Men etter hvert opplevde han mindre og mindre glede i synden og i det liv som han tidligere levde i. Grunnen var at Gud hadde begynt å kalle og lokke på ham til omvendelse, noe han i ettertid mange ganger har uttrykt stor glede og takknemlighet til Gud for.
Selv om Markus ikke var en kristen som ung eller da han reiste til sjøs, hadde han fått høre mye Guds Ord særlig gjennom hans bestemor, og Guds kall til omvendelse ble etterhvert så sterkt at han til slutt måtte overgi seg selv og hele sitt liv til Gud. På nyåret 1961 ble Markus et Guds barn, etter en radikal omvendelse, om vi sier det slik. Eller slik han selv ofte sa:
«Ingen behøvde å dømme meg, for jeg bar selv på dommen i min egen samvittighet».
Hans egne samvittighet anklaget ham ofte for synder som han selv hadde levd i, og Guds strenge lov påminte ham alvorlig om hvordan det kommer til å gå med han, om han ikke omvender seg og får del i Guds nåde og syndenes forlatelse. Etter hvert kom han i en slik stor syndenød at han måtte oppsøke kristne, klage sin store nød, og spørre om de trodde at Guds nåde rakk til, også for han. For han kjente seg som den største av alle syndere, men angret av hjertet sine synder og søkte Guds nåde. Og da fikk han med egne ører høre det hans sjel lengtet etter og det han håpet på. Kjernen av Kristi evangelium ble forkynt for han, nemlig at han fikk tro seg som et Guds barn, og at alle hans synder, store og små, var tilgitt i Jesu navn og blod, for Jesu lidelses og døds skyld. Og Markus trodde ordet om syndenes forlatelse for egen del, og det forkynte han gjerne for alle som lengtet etter å høre det.
Minneverset eller Brorson-salmen fra 1739 i dødsannonsen til Markus, er etter som jeg har lært han å kjenne, meget beskrivende for Markus som predikant, for hans kristendoms-syn, for hans egen omvendelse, for den glede han selv opplevde da han ble et Guds barn, men også for det som etterhvert ble kjerneinnholdet i hans ca. 40 års tid som predikant. Salmen lyder, slik vi kan lese i dødsannonsen:
1. Å hvilken ære, for tanken alt for stor,
2. hans barn å være, som i det høye bor!
3. Når jeg er blevet til Herren rett omvendt,
4. fra verden revet, med Jesus rett bekjent,
5. i himlen skrevet med Lammets røde prent!
Da Markus ble et Guds barn, opplevde han en utrolig stor og ubeskrivelig glede, en glede i Herren, slik de to første linje i salmen forteller om:
«Å hvilken ære, for tanken alt for stor, hans barn å være, som i det høye bor!»
Han kunne takke Gud høylydt, både privat og i menigheten, for at hans store nåde – impulsiv, spontan og ekte som Markus alltid var. Glede er jo et tegn på at Gud har gitt sin egen Hellige Ånd i hjertet, og at personen som er født til et Guds barn, viser livstegn. Og denne glede ville han så gjerne dele med alle andre: Han sa iblant: Jeg skulle ha lyst til å gå opp på Komsatoppen og rope ut til alle Altas innbyggere:
«Dere må også omvende dere og bli Guds barn. For siden Gud har vært så nådig mot meg og tilgitt meg alle mine store og blodrøde synder, vil han helt sikkert også være nådig mot dere og tilgi deres synder, om dere bare omvender dere og tror på Jesus Kristus, vår Frelser».
Også dette var beskrivende for Markus, for hans inderlige vilje var at alle han møtte, skulle fatte et annet sinn, omvende seg og tro evangeliet, slik at også de kan bli frelst.
Selv om Markus, sammen med sin kjære hustru Ragnhild, fikk oppleve mange til dels store prøvelser og sorger, var glede i Herren en styrke for ham. Selv om han ikke alltid forstod alt som hendte i deres liv, stolte han på at Gud kjenner alle ting, og vet best meningen med det som hender og skjer i livet. Derfor satte han hele sin lit til Gud, og lot Herren være hans hyrde og lede hans liv.
Mange ganger nevnte han den kjente Kingo-salmen , som har blitt til trøst for mange mennesker under deres prøvelser. Den lyder:
«Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad.
Jorderiks gull
Er prektig muld,
Himlen er ene av salighet full».
Femte og siste linje i Brorson-salmen, som er sitert i dødsannonsen lyder:
«i himlen skrevet med Lammets røde prent!
Dette er også meget beskrivende for Markus sitt kristendomssyn. Han gledet seg storlig over at også hans navn er innskrevet i himmelen, men han kunne også uttrykke sann glede over alle andre som hadde fått del i den samme himmelske lykke og salighet.
Omvendelsen som Markus fikk opplevde, var både radikal og alvorlig. Han så det slik at det var noe som Gud selv hadde virket i ham, uten hans egen påvirkning eller fortjeneste – slik han ofte selv uttrykte det i samsvar med profeten Jeremias som sier: «Omvend meg du, så blir jeg omvendt!» – Så han trodde derfor at siden det var Herren selv som hadde omvendt ham og at det ikke var noe som han selv hadde virket, da hadde det skjedd med ham slik Brorson-salmen uttrykker det: «Når jeg er blevet til Herren rett omvendt». Og slik er det jo, slik Paulus uttrykker det Fil 1:6:
«Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag».
Dette ble en av grunnpilarene og kjerneinnholdet i Markus sin forkynnelse som predikant, noe som også er i samsvar med Jesu befaling til de to av hans venner på vei til Emmaus:
«… i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag» (Luk 24:47).
Markus opplevde at da Gud grep tak i hans liv og omvendte ham, gjorde ham til et Guds barn og gav han sin Hellige Ånd, så var det i samsvar med fjerde linje i Brorson-salmen:
«fra verden revet, med Jesus rett bekjent».
Hvor mange ganger har ikke Markus sagt noenlunde slik: «Når Gud omvendte og frelste meg, var det som om han «ble rykket som en brann ut av ilden (Amos 4:11). Og denne Guds gjerning var han evig takknemlig for. Men mest av alt tror jeg at han er takknemlig for at han ved Guds makt har fått stride den gode strid helt inntil sin dødsdag, at løpet nå er fullendt og at troen ble bevart. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for vår troens bror Markus, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi ham på den dagen – ja, ikke bare til Markus, men til alle som har elsket hans, nemlig Jesu Kristi komme (2Tim 4:8).
Nå har Markus fått flytte hjem til himmelen, til det rette hjemland dit han så hjertelig lengtet å slippe. Nå har hans størst ønske for sin egen del gått i oppfyllelse. Hans navn er skrevet, slik salmen i dødsannonsen lyder, » i himlen med Lammets røde prent! Ikke noe kan mer hindre han fra å nå himmel og salighet. Det som Markus nå venter på, og som Gud har gjort i stand for ham og alle som vil ta imot frelsen i Jesus Kristus, er det som vi kan lese om i Bibelens siste bok:
«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort», Åp 21:1-4.
Da Markus ved troen ble et Guds barn, ble han ikledd Kristi fullkomne rettferdighets hvite kledning og fikk til innsegl den Hellige Ånd, slik Paulus uttrykker det i Efeserbrevet 1:13. I lydighet til Åndens ledelse beflittet han seg om å vandre, og når synd gjorde reisedrakten uren, fikk han tvetter sin kjortel, slik at Jesu blod igjen fikk gjøre den hvit (Åp 7:14). Og renset i Lammet blod er han nå verdig til å komme frem for Guds trone.
Jeg kan i ånden høre Markus, som snart skal istemme den himmelske lovsang for Guds og Lammets trone sammen med hele den himmelske hærskare, for at Jesus med sitt blod kjøpte dem, ja alle oss troende, til sine barn og til arvinger til det evige liv, hjemme hos Gud i himmelen.
Selv om Markus nå har nådd målet, har han et siste ønske til sin kjære Ragnild og til alle oss Guds barn: «Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone (Åp 3:11).
Men han har også et siste ønske for alle dere andre som ennå ikke tror evangeliet: «Ta imot budskapet og tilbudet om frelse og evig liv ved Jesus Kristus vår Herre før det blir for sent. Da skal også dere få komme til den samme himmelske herlighet og lykke som meg, og vi skal da få møtes hjemme hos Gud, og sammen få feire Lammets bryllup».
Vi lyser fred over Markus Suhrs minne!
Henry Baardsen
Podcast: Play in new window | Download
Veldig sterkt og rørende å lese minneord om Pappa. Jeg opplevde han som en tvers igjennom ekte, både på godt og ondt. Han prøvde aldri å være bedre enn han var. Han var åpen på at han hadde svakheter men satte sin lit til den nåde han hadde i Jesus Kristus og hans forsoning. Av og til kunne han ta frem historier fra sitt liv før han ble omvendt men understreket alltid alt er nå tilgitt og glemt når det gjaldt synder og overtredelser som var gjort. Jeg minnes Pappa med takknemlighet og tror at både hans liv og hans bønner vil ha virkning i ettertid