av Av Henry Baardsen, Alta
Kilde: Lestadiolaisuus ja ortodoksinen kirkko, av Mauri Kinnunen
Som kjent begynte den læstadianske vekkelse i Karesuando i 1845-1846 i Sverige. Allerede på 1850-tallet hadde vekkelsen spredt seg til store områder over hele Nord-Kalotten, i Sverige, til Finland og til Norge. Dette er godt kjent for oss alle. Mindre kjent for de fleste av oss er hvordan den læstadianske vekkelse allerede på 1870-tallet spredte seg til sørøstlige deler av den tidens Finland, til Karelen. Helt fram til Freden i Moskova 1940 hørte dette området til Finland. Men som en følge av fredsavtalen måtte Finland gi fra seg 10 % av sitt beste landområde, både Karelen, et landområde ved Salla og Petsamo som var mellom Kirkenes og Murmansk. Som kjent var Finland en autonom stat under Russland helt fra 1809 helt til de fikk sin selvstendighet i 1917.
Landområdet som er merket rød-brunt, viser områder som Finland måtte avstå til Russland som følge av fredsavtalen som ble underskrevet 12. mars 1940 i Kreml i slutten av Vinterkrigen.
Det var bl.a. dette området som den læstadianske vekkelse – som på den tiden ikke var splittet opp i flere grupperinger – spredte seg til, allerede fra 1870-tallet og framover. Hele dette området tilhører nå Russland. Finske byer i dette området var Soravala – finsk fra 1814 og 1917 til 1940 -, Viborg, Finlands nest største by på den tiden, og Käkisalmi. Dessuten handelsstedene Koivisto, Lahdenpohja og store deler av Laatokka og Salmi. Til sammen var Karjala som Finland måtte gi fra seg på hele 24 700 km2, med et innbyggerantall på 450 000 som måtte tvangsevakueres.
Læstadianismen og den ortodokse kirke
Det jeg her skriver, er i hovedsak hentet fra «Lestadiolaisuus ja ortodoksinen kirkko», «Herätysliike kahden kulttuurin rajalla» og fra andre artikler skrevet av Mauri Kinnunen og av andre finske læstadianisme-historikere. I sin innledning skriver Kinnunen: «Den læstadianske vekkelse er den eneste av de finske vekkelsesrørelsene som har lyktes med å komme seg over de språklige og de nasjonale grensene. Ikke engang de ulike kirkesamfunnene har kunne hindre vekkelsens utbredelse. Fra begynnelsen av 1880-tallet fikk læstadianismen sterk støtte blant de ortodokskristne i Nord-Karelen. Og på slutten av 1800-tallet ble det vekkelser også blant den russiske befolkningen i området rundt Petersburg».
Læstadianismen og dens virksomhet ble på 1800-tallet av den lutherske statskirke ansett som en sekt som truet den lutherske kirke, faktisk helt fram til 1910. Men særlig etter at Finland ble selvstendig, ble det mer akseptert at også læstadianere fikk ulike tillitsverv i samfunnet, men også innen kirken.
Rett omvendelse og tro var det avgjørende, ikke hvilke ytre kirkesamfunn de tilhørte
Mange oppfattet nok den læstadianske vekkelse for å være eksklusiv, og at de ikke ønsket å ha noe særlig å gjøre med den lutherske kirken eller med andre trossamfunn. Og det er nok mange forhold som bekrefter at denne holdningen fantes blant mange av vekkelsens folk. Men dette er absolutt ikke det fulle og hele bildet av saken. Læstadius selv hadde mange nære og kjære kristne venner også utenom hans egen krets, noe hans flittige brevveksling mellom han og hans venner kan bekrefte. Og han forteller også selv på flere steder at det etter hans syn fantes levende kristne også utenom læstadianismen. Samme syn hadde også Raattamaa. Det samme bekrefter også et samlet møte for de læstadianske prestene i Ii i 1885: «Møtet bekjenner med en røst at også utenfor «den såkalte» læstadianske vekkelse finnes den Hellige Ånds verk, til og med finnes det disippelsinn og en levende tro«.
For de som kom til en levende tro i de læstadianske forsamlingene, og som fikk del i syndenes forlatelse ved at løsenøklene som Jesus gav sin forsamling ble brukt på dem (Matt 16:19; 18:19; Joh 20:23), var det ikke så viktig hvilke ytre kirkesamfunn de tilhørte. For helt fra de omvendte seg, var «deres hjemmemenighet» og «Guds rike» for dem det læstadianske fellesskapet. Det viktigst for dem var nemlig at deres tro var rett og i samsvar med Skriften, og ikke hvilke ytre kirkesamfunn de tilhørte. Dette var også i overensstemmelse et rådende menighetssyn innom læstadianismen om at det aller viktigste var å tro rett, og å tilhøre de troendes usynlige menighet.
Aatu Laitinen uttrykte seg slik i det kristne tidsskriftet Sanomia Siionista 9B/1895: «Dersom dere tror deres egne synder og feiler forlatt i Herren Jesu forsoningsblod – hvilke ytre kirkes favn dere enn er i – , så er dere gode og dyrebare kristne».
Den læstadianske vekkelse spredte seg blant de ortodokse og i ortodokse områder allerede på 1870- og 1880-tallet. På den tiden var den ortodokse kirke dominerende i Karelen. Hvorfor forlot ikke de ortodokse som «omvendte seg» til læstadianismen – som tilhørte den lutherske kirke – den ortodokse kirke og ble medlemmer i den lutherske kirke? En grunn, slik Kinnunen skriver, var at læstadianerne var innforståtte med at «de som omvendte seg og som ble lutheranere», ønsket å «underordne seg den myndighet de hadde over seg» (Rom 13:1). Og dette gjaldt også deres forhold til den ortodokse kirke som de på den tiden var medlemmer i. Slik var det også for læstadianerne på den tiden i andre land også. Dessuten var det nærmest umulig å bytte kirkesamfunn i lang tid framover. Russland fikk religionsfrihet i 1905, og Finland i 1906. Fra da av hadde ortodokse som ble læstadianere anledning til å skrive seg ut av den ortodokse kirke og å gå over til den lutherske kirke. Men innen den tid – i tiden fra de gikk over til læstadianismen til 1906 – hadde de allerede vendt seg til å stå innskrevet i den ortodokse kirke, selv om de menighetsmessig var en del av den læstadianske vekkelse og holdt den for å være deres primære menighet og åndelige hjem.
Læstadianismen sprer seg blant kristne som tilhørte den ortodokse kirke
Den ortodokse kirke stod særlig sterkt i store deler av Karelen. Mange steder var det bare ortodokse innbyggere. Men også dit spredte læstadianismen seg, både ved at folk flyttet og gjennom kontakt med slektninger. Både til Nord- og Sør-Karelen kom den læstadianske vekkelse på 1870-tallet, og til Russlands hovedstad Petersburg omtrent samtidig, hvor bl.a. Johan Takkinen var i 1872. Der var det en stor læstadiansk menighet, særlig etter århundreskiftet da det var en stor vekkelse der. Antall medlemmer som oppgis varierer mye, helt fra noen hundre opptil 1500, ifølge «Lestadiolaisuuden monet kasvot». En av predikantene der var russisk, og to av de andre kunne tale på russisk, og en av predikantene var estlender og flere talte på svensk. Menigheten bestod av ingenmannslendere, finner, estlendere, svensker og russere.
Mellom Sør-Finland og Petersburg var det mange som reiste på arbeids- og forretningsreiser. Mange av dem kom i kontakt med folk fra den læstadianske menigheten der, og slik fikk mange av dem omvendelsens nåde. Slik spredde vekkelsen seg fra Petersburg i Russland til Finland. For da de reisende kom hjem fra Petersburg, fortalte de om hva de hadde opplevd til alle de kom i kontakt med, og slik førte de vekkelsen til nye og nye mennesker.
Det som er spesielt, er at den læstadianske vekkelse særlig spredde seg til steder hvor det var mye ortodokse kristne. På den tiden var det vanlig at de giftet seg på tvers av hvilke kirkesamfunn de tilhørte. Derfor var det i nesten i alle læstadianske familier både lutheranere og ortodokse, ifølge Kinnunen.
Hva kunne grunnen være at så mange ortodokse gikk over til læstadianismen?
Læstadianerforsker og den som grundigst kjenner til læstadianismens innpass blant de ortodokse, er ifølge Jouko Talonen Mauri Kinnunen. Slik Kinnunen ser på det, er det flere grunner til det. Det ene er at læstadianerne ikke utestengte seg fra samfunnslivet på de steder de kom til. Det andre, som jeg allerede har nevnt, var at læstadianerne ikke krevde at de som kom over fra de ortodokse, måtte bryte forbindelsen til den ortodokse kirke, men at de fortsatt fikk være medlemmer der og fikk ta del i nattverden i den ortodokse kirke så ofte de ønsket. Dette var også flere av de læstadiansk-ortodokse predikantene gjorde, bl.a. predikant Iivana Mutanen som var medlem av den katolske kirke, selv om han var predikant innen læstadianismen.
Det tredje var at stedene hvor det skjedde læstadianske vekkelser, ofte var små, og at de derfor sjelden fikk besøk av ortodokse prester eller kunne besøke ortodokse gudstjenester lengere borte. Når presten kom, fikk de anledning til å bekjenne sine synder for ham – synder som plaget deres samvittighet -, og så forkynte han syndenes forlatelse for de som angret – i motsetning til mange lutherske prester på den tiden. Men etter at de ble en del av den læstadianske menighet hvor de kristne forvaltet nøkkelmakten, hvor de fikk komme til skriftemål og fikk bekjennelse sine syner, og individuelt ble tilsagt syndenes forlatelse, fikk de del i det som de ofte lengtet etter og som de var vant med. Og derfor ble læstadianismen et kjært åndelig hjem for mange av de ortodokse. For meg var dette helt nytt!
Læstadianerne møter motstand både fra den greskortodokse kirke og fra biskop Gustav Johansson
Læstadianerne holdt forsamlinger både i lutherske og i ortodokse hjem. Dessuten dro læstadianerne fra hjem til hjem og snakket kristendom, og holdt møter hvor de fikk anledning til det. Iblant forårsaket dette misnøye blant de ortodokse ledere, og det fortelles om en sogneprest som sendte politiet for å få avbrutt møtet. På det møtet virket to med greskortodoks bakgrunn, og tre lutherske predikanter, bl.a. Heikki Sandberg fra Kemi. Det førte til at de flyttet forsamlingen til et luthersk hjem. Tilsvarende skjedde ikke bare denne ene ganger, men også ved flere andre tilfeller når forsamlingene ble holdt i ortodokse hjem, og hvor lutherske predikanter forkynte. Det var nok ikke bare ortodokse prester som fikk tilkalt politiet for å hindre disse møtene, men også i stor grad den finsk-lutherske biskopen Gustav Johansson. Etter en reise til Petersburg og til Moskva for å representere Finland under kroningen av keiser Nikolai II, hadde han bispevisitas i Kittilä. Der tok han opp misnøyen med læstadianernes misjonering blant de ortodokse, og benevner dem som politisk upålitelige og som farlige eventyrere som truer herskerens (muligens keiserens, og kanskje også sin egen) autoritet.
Mange av de læstadianske predikantene hadde ortodoks bakgrunn
Mauri Kinnunen nevner følgende predikanter:
- Iivana Ivanov Mutanen (1854-1909).
- Læstadiansk predikant fra 1880-tallet. Mutanen var medlem i den gresk-ortodokse kirke, samtidig som han virket aktivt for å utbre læstadianismen blant de ortodokse. Under hans tid som læstadiansk predikant skjedde det en stor vekkelse. Selv var han ofte rørt under sine taler, og tilhørerne hans opplevde ofte rørelser da de ble løst fra sine synder.
- Hans sønn forteller: «Selv om Iivana Mutanen så mye i den gresk-ortodokse kirkes gudstjeneste som var feil og at de i alt for stor grad holdt seg til for mye ytre skikker, gikk han tross det flittig i kirka».
- Også en annen av hans brødre, Marfeij (Maatti) Mutanen virket som predikant innen læstadianismen.
- Iivana Karpoff, f. 1863.
- Han tilhørte den ortodokse kirke hele sitt liv. Iivana Karphoff fikk omvendelsens nåde på 1880-tallet, og begynte som læstadiansk predikant i 1891. Sammen med Iivana Mutanen bidrog han til den aller størst framgang for læstadianismens utbredelse blant den ortodokse befolkningen.
- Pekka Kuikka, f. 1884.
- Heikki Hiltunen, f. 1849, predikant fra slutten av 1870-tallet.
- Gusti Parviainen, f. 1876. Han er oppført med «HIHULI» i kirkebøkene, et «spottenavn» som ble gitt, siden hans foreldre var læstadianere..
- Paavo Hyttinen, f 1895.
- Pekka Kuikka, f. 1884. Han begynte som predikant før 1920.
Sluttord
Dessuten kunne mye interessant vært nevnt. Men jeg har her valgt å ta med hovedsakelig den del av den læstadianske historie som hadde sin begynnelse på 1800-tallet allerede mens Johan Raattamaa levde, og før de store splittelsene på begynnelsen av 1900-tallet. Altså er dette i stor grad felles historie for de fleste av oss, uavhengig av hvilke green av læstadianismen vi er vokst opp i eller tilhører.
Hva kan vi dagens læstadianere lære av dette, kanskje når det gjelder synet på oss selv og på hvordan vi som kristne og vekkelse bemøter mennesker som vi ønsker å vinne for Kristus og for Guds rike? Slik jeg tenker, hadde de nok neppe vunnet så stor tillit blant de ortodokse uten den åndelige ydmykheten og visdommen som de viste. Det er i alle fall mitt inntrykk. Kanskje skyltes dette det alvoret de møtte i møtet med russiske myndigheters aktive observasjoner og deres varsomhet, kanskje særlig med tanke på det som skjedde i tiden etter 1852 på norsk side? Kanskje skyldtes dette også press og kritikk fra kirkens side, og frykten for å bli erklært som en sekt? Men en interessant av den læstadianske historie synes i alle fall jeg det er.
Henry B.
