av I det siste har jeg vært opptatt av hva Bibelen lærer om gleden av å få være et Guds barn, og om den glede som Jesus vil gi til enhver som vil tro på ham og ta ham i mot som sin Frelser. En sak er å kjenne til hva som står skrevet. Men først når man får oppleve det i sitt eget hjerte, vil det virkelig blir noe stort og dyrebart som man gjerne vil dele med andre og takke Gud for. Det at navnet er innskrevet i himmelen (Luk 10:20), er ifølge Jesus noe som det virkelig er grunn til å glede seg over. En annen stor glede vi får oppleve, er at våre overtredelser er forlatt, vår synd er skjult og at Herren ikke tilregner misgjerning (Sal 32:1-2).
Kristelig glede er ikke noe som oppstår i oss selv eller på grunn av noe vi selv har gjort eller unnlatt å gjøre. Men det er noe som kommer fra Gud og som gis oss gjennom Jesus Kristus. Denne glede er noe Gud gir oss gjennom evangeliet. For nettopp det betyr et gledesbudskap fra Gud – om Kristus. Kun der finnes det sann, varig glede. Den forandres ikke i takt med våre skiftende følelser, siden den er bygd på en mye fastere grunnvoll, på klippen Kristus. Jesus selv kaller denne glede for «min glede»: «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen«, Joh 15:11, 16:24 og 17:13.
Lar vi Jesus få eie oss, og gir vi vårt hjerte til han, da eier vi Jesus og alt som det innebærer. Får denne rikdommen fylle vårt hjerte, ja da vil også vårt hjerte flyte over og fylles med en himmelsk glede (Sal 23), en glede som ingen andre enn han kan gi oss. Da kan vi takknemlig si som Asaf: «Når jeg bare har Deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden (Sal 73:25). Da er Herren vår klippe og vår borg, et sterkt vern og en tilflukt i all vår nød.
Her i livet er en kristens glede ofte blandet både med motganger og med prøvelser, selv om Jesus så gjerne skulle ønske at vår glede skulle være fullkommen. Men en fullkommen glede vil vi nok aldri få oppleve før vi er hjemme hos Gud. Og dit har Jesus lovet å føre oss, bare vi følger ham og forblir på himmelveien. Egentlig er det gjennom ulike motganger vi best kan få kjenne hva gleden i Herren består i. Det fikk Paulus og de andre apostlene virkelig oppleve. Under forfølgelser, i fengsel og under piskeslag takket de Gud og gledet seg for at de ble funnet verdige til å lide for Jesu navns skyld. Om slikt sier Jesus: «Gled dere på den dagen og spring/hopp av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen. For på samme vis gjorde deres fedre med profetene«, Luk 6:23.
Rørelser på Bibelens tid – innen læstadianismen og forhåpentligvis i andre sammenhenger
Ovenfor leste vi Jesu oppmuntring: ««Gled dere på den dagen og spring/hopp av fryd!» Skulle da det være noen grunn til glede at man opplever forfølgelser? Nei, ikke slik vi tenker, menneskelig sett. Men Jesus ser livet i et helt annet perspektiv. Verdslige mennesker lever sine liv i verdslige gleder, her og nå. Og deres gleder er kortvarige nytelser av synden (Heb 11:25). Men Guds barns glede er primært i Herren og i det som venter oss. Den himmelske glede som Jesus gir, får vi oppleve i våre hjerter – ikke i det ytre – og ingen kan ta denne glede fra oss (Joh 16:22). Så iblant, når denne himmelske glede får fylle våre hjerter, kan vårt beger flyte over slik at vi med våre lepper får lovprise Herren for hans nåde og barmhjertighet.
I NT er brukt flere ord på grunnspråket som gir uttrykk for åndelig glede. Ett av dem er det greske ordet «agalliaõ«, som jeg ønsker å skrive litt om. Det betyr ifølge Håndbok for NT «intens glede, jubel hoppe og rope av fryd». Og videre: «Agalliaõ betegner vesentlig en religiøs glede, åndelig glede og en jublende, salig opphøyelse, der er en henført i hellig henrykkelse«.
Da de skulle oversette Septuaginta – en oversettelse av Det gamle testamente til gresk – manglet de ord som kunne uttrykke gleden i Gud. Derfor måtte de lage et nytt ord, «agalliaõ«, som skulle gi uttrykk for GT’s uttrykk for hva gleden i Herren bestod i. For et slikt ord fantes ikke i profan gresk, derfor at de verken kjente himmelens Gud eller gleden i Herren. Den himmelske glede som «agalliaõ» gir uttrykk for, finner vi bl.a. i Matt 5:12, Luk 1:47, 6:23, 10:21; Joh 5:35, 8:56; Apg 2:26, 16:34; 1Pet 1:6, 1:8-9, 4:13 og i Åpg 19:7.
Denne glede er alltid knyttet til den treenige Gud, til Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Og utenom dem finnes ingen sann eller varig glede. Dessuten er denne glede alltid som en velsignelse av evangeliet og av Guds Ord, både det forkynte og det leste. Og denne himmelske glede kan kun de få oppleve som har troen på Jesus og har mottatt den Hellige Ånd som gave i deres hjerter.
Slik vi kan legger merke til, bl.a. fra bibelstedene som ovenfor er henvist til, erfarte kristne på Jesu og på apostlenes tid det som man kanskje kan kalle for «rørelser», og at det også var noe som Jesus oppmuntret til. Altså til: «intens glede, til jubel, til å hoppe og rope av fryd«, bare det er ekte og er virket av den Hellige Ånd. Og slik vil det helt sikkert også bli når vi en gang får komme til himmelen. Der skal det for all framtid lyde – og merk, plassert mellom to «Amen», som er ett av Jesu navn, han som er begynnelsen og enden: «Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen», Åp 7:12. For Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet!
Som jeg ovenfor nevnte, blir gleden som oftest mest merkbar i møte med sterke kontraster, slik som forfølgelser, motganger, prøvelser etc. På 1800-tallet, under Læstadius tid, hadde menneskene på Nord-Kalotten i lang tid levd i frykt for Guds dom og under lovens fordømmelse. Læstadius var selv utrolig sparsom med å forkynne evangeliets gledesbudskap for de mange som var i dyp syndenød og som kjempet under lovens fordømmelse. Slik var det under hans første periode som prest fra 1825 helt fram til hans egen vekkelse i 1844. Og det sammen var stort sett tilfelle helt til godt innpå 1850-tallet. Og da Raattamaa og andre kristne våget å begynne å forkynne evangeliet fritt, uten vilkår, opplevde de som i mange år hadde levd under lovens forbannelse og under frykt, en utrolig sterk, men gledelig kontrast i deres liv. Ved en levende tro på Frelseren Jesus Kristus trodde de gledesbudskapet fra himmelen for deres egen del. Og dessuten trodde de at alle deres blodrøde synder av Guds store nåde var dem tilgitt, når syndene ble dem stadfestet forlatt av Herrens sendebud – både av menn og kvinner – på grunn av Jesu fullkomne frelsesverk på Golgata da han fullt ut sonet også deres synder. Samtidig som Gud gav dem troen, mottok de også Jesus og den Hellige Ånd i sine hjerter. Og da ble deres hjerter fylt av en utrolig stor himmelsk glede og takknemlighet, slik at de kom i sterk rørelse, og de de begynte å takke Gud med høylytt røst slik at alle kunne høre det. Og ved den Hellige Ånds virkning ble Jesu ord en opplevd virkelighet i deres liv, han som sier: ««Gled dere på den dagen og spring/hopp av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen» (Luk 6:23).
Denne rørelse spredte seg fra hjerte til hjerte, fra bygd til bygd og fra land til land. Og heller ikke nå er det helt slutt på det. For i løpet av mitt liv har jeg utallige ganger fått oppleve tilsvarende, kanskje mest på Nord-Kalotten og i samiske strøk. Ikke slik at slikt må forekomme for at menigheten skal være levende. Og slikt får man ikke heller selv påvirke til. For David skriver: «Gud, i stillhet priser de deg på Sion», Salm 65:2. Men det viktigste er tross alt at våre hjerter får glede og fryde seg i Gud, vår Frelser, og at vi gir Gud alene all takk, lov og ære.
Det du og jeg får håpe på og be om, det er at vi selv – sammen med alle våre egne og vår neste – skal få bli bevart i troen og i håpet inntil Jesu Kristi dag, og at vi sammen i den himmelske bryllupssal skal få istemme vår lovprisning til Gud og Lammet: «Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen».
Alta 2. mai 2022,
Henry Baardsen
