Karl Erik Innalas siste testamente til oss vekkelsens predikanter og lærere

Av predikant Karl Erik Innala, Haparanda

Innledning:
I mars 2015 var det et todagers predikantmøte i Jakobstad i Finland dit også vi fra ELM i Alta var invitert. Et av temaene som skulle drøftes, var «Bibelsk forkynnelse i vår tid». Den som var bedt om å holde innledning over temaet, var avdøde predikant Karl Erik Innala fra Haparanda. Som representanter for «Alta-retningen», var Rolf Olsen og jeg deltakere på møtet. Innala hadde forberedt seg grundig, og holdt innlegget sitt på finsk, siden finsk var det språket han alltid benyttet når han forkynte Guds Ord. Hovedpunktene i hele innlegget sitt hadde han på forhånd funnet fram og skrevet ned, både på finsk og på svensk, og det ble delt ut til alle tilstedeværende, ca. 35 predikanter, alle fra den læstadianske vekkelsen. Dessverre hadde jeg bare den svenskspråklige teksten tilgjengelig, for meg hadde det vært enklere å oversette fra finsk. Jeg gjør oppmerksom på at hele hans skriftlige tekst som er gjengitt nedenfor, bare inneholder bibelversene og henvisningene hans til  Kirkens bekjennelsesskrifter, altså til den Augsburgske bekjennelse, til De smalkaldiske artikler, til Konkordieformelen og til Den Store Katekisme. 

At Luthers lærdommer og Kirkens bekjennelsesskrifter var viktige for predikant Innala, kom tydelig fram både av hans skriftlige materiale, men også av hans muntlige innlegg. Så at han var en lutheraner, samtidig som han var en læstadianer og var en høyt aktet predikant i den læstadianske vekkelse helt fram til sin død, er helt klart. Helt fra vekkelsens begynnelse i 1844 og fram til våre dager har det stadig vært spørsmål om hvordan og på hvilke måte vekkelsen ble preget av Luther, og hvor Læstadius og de første læstadianske predikantene stod i forhold til det som Luther lærte. Så langt jeg har klart å finne ut, er det stor enighet blant de aller fleste Læstadius-forskerne om at Læstadius i stor grad støttet seg til Luther og til hans lære, og de delte også hans personlige erfaringer om hvordan Gud søkte og kalte på han, og om hans vei fra syndens nød til fred med Gud. For noen år siden sa en til meg: Vi er ikke lutheranere, vi er læstadianere. Og slik er det nok også en del  i våre dager som tenker. Faktisk finnes det også predikanter i vår vekkelse som trekker mange av Luthers skrifter i tvil, inkl. Katekismen. Men for Læstadius, Raattamaa og de første predikantene i den læstadianske vekkelse var det helt motsatt. De verdsatte dem høyt, og de ble flittig brukt i misjonsskolen, i konfirmasjonsundervisningen og i det daglige andaktslivet. Og slik var det  nok også med predikant Innala.

• Læstadius og Luther hadde samme lære om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten
• Raattamaa leser hva Luther skriver om å forkynne syndenes forlatelse, og deretter praktiserer han det.
• Læstadius og Erkki Antti gransker Bibelen og Luther i tre døgn…

Personlig har jeg kjent Karl Erik Innala helt fra 1973, da han på et møte i Oulu tolket stort sett alle talene til oss norske ungdommer som deltok på møtet. Etter den tid har jeg fått lytte til hans forkynnelse i over 45 år. Siste gang vi begge var tilkalt til et møte, var til Sattajärvi noen få uker før hans død. Da hadde vi en god samtale om Guds folk Israel og om hvordan de skal få nåde, og om hva som er profetert om dette i Bibelen. Særlig det som gjaldt endetidshendelsene i Israel før Jesu andre ankomst, syntes han var krevende å forstå fullt ut, så han våget ikke å utlegge mer enn det som Bibelen taler entydig om.

Selv om Innala støttet seg til Kirkens bekjennelsesskrifter, var det helt tydelig at Skriften, Guds Ord, var «Bøkenes bok» for han, noe som alltid kom tydelig fram av hans forkynnelse. For det var Skriften og dens kjernebudskap som var det viktigste for han i hans forkynnelse. Han hadde – slik jeg lærte han å kjenne – en evne til å kunne skille det aller vesentligste ut fra det uvesentlige, og fulgte på den  måte det apostoliske prinsippet:  «Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen». Det er i alle fall mitt inntrykk!

Når Innala holdt foredraget «BIBELSK FORKYNNELSE I VÅR TID», så var det på en måte hans siste testamente til oss yngre predikanter, men også til vår vekkelse og dens valg av retning for framtiden. Eller sagt med andre ord: At vi skulle følge i «fedrenes» fotspor og forbli i den opprinnelige bibelske og den lutherske kristendommen. På en måte ville han vise  oss hva som hadde vært særlig viktigst for han og hva han ville konsentrere sin forkynnelse rundt. Og slik hadde det også vært med flere av hans forgjengere. En sak jeg har lagt merke til, er at for mange av de gamle predikantene ble det mer og mer viktig for dem å forkynne Skriften alene, særlig i de siste årene før de fikk flytte hjem. På en måte fikk de se hjemlandets strand, og hovedfokuset ble derfor  «det ene nødvendige», for at de selv og så mange som mulig  skulle bli frelst. Gud gi at ingen av oss skal miste dette viktige perspektivet på livet!

Slik jeg tolker Innalas manus til innlegget hans, er at hans budskap , særlig til oss som er satt til å forkynne Guds Ord  i dag er: Forkynn Guds Ord, Skriften alene!, slik også et av Luthers reformatoriske prinsipp var. Og det neste han ville si var: Siden Luther og De Lutherske Bekjennelsesskriftene bygger på og leder tilbake til Bibelen, så følg dem, men prøv både deres og egne lærdommer i Skriften! Og la Guds Ord alene være deres klare ledestjerne. La hovedboka alltid være Bibelen, Guds Ord. For når vi forkynner Skriften og dens kjernebudskap som er Jesus Kristus alene gitt til rettferdiggjørelse og frelse, da vil vi samtidig fullføre det høye kall som vi er kalt til, menneskene til frelse og salighet, og Guds navn alene til lov, pris og ære.

Siden Innalas notater kun var stikkord, så var hele hans innlegg mye mer omfattende. Men samtidig tror jeg at det skal være mulig i å få et innblikk i hva han holdt for å være viktig.

Til bibelhenvisningene har jeg valgt Bibelen Guds Ord, siden ordlyden stemmer best den svenske versjonen som ble brukt. Sitatene fra bekjennelsesskriftene har jeg i hovedsak hentet fra DELK Bergen og oversatt fra www.lutherdansk.dk. 

Alta 4..2.2022

Henry Baardsen

En farlig og en villfarelsens tid

• ”Vokt dere for de falske profetene! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver”, Matt 7:15.
  
  
• ”Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet”, 1Tim 4:1-2.
  
  
• ”Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider”, 2Tim 3:1.
  
  
• ”For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd. Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod”, Apg 20:28.

En antikristelig tid

• ”Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød, er av Gud. Og hver ånd som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød, er ikke av Gud. Og dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme, og som allerede nå er i verden. Dere er av Gud, barn, og har seiret over dem. For Han som er i dere, er større enn han som er i verden”, 1Joh 4:1-4.
  
  
• ”La ingen forføre dere på noen måte! For den Dagen kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens/lovløshetens menneske er blitt åpenbart, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles Gud eller som blir tilbedt, slik at han sitter som Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud”…”Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på de overleveringene dere ble undervist i, enten ved ord eller ved brevet vårt”, 2Ts 2:4-5,15.

Å være tro mot Kristi lære og det forut skrevne Guds Ord

• ”Jesus svarte og sa til ham: «Hvis noen elsker Meg, vil han holde Mitt ord. Og Min Far skal elske ham, og Vi skal komme til ham, og Vi skal ha Vår bolig hos ham. Den som ikke elsker Meg, holder ikke Mine ord. Og ordet som dere hører, er ikke Mitt, men Faderens, Han som har sendt Meg”, Joh 14:24.
  
  
• ”For Jeg har gitt dem de ord som Du har gitt Meg. Og de har tatt imot dem, og de har i sannhet erkjent at Jeg er utgått fra Deg. Og de har trodd at Du har utsendt Meg”, Joh 17:8.
  
  
• ”Og Han åpnet deres forstand så de kunne forstå Skriftene. Så sa Han til dem: «Slik står det skrevet, og derfor var det nødvendig at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at omvendelse og syndenes forlatelse skulle forkynnes i Hans navn for alle folkeslag. Dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om alt dette”, Luk 24:45-48.
  
  
• ”Dere er vitner om alt dette. da dere først og fremst vet dette at ikke noen profeti i Skriften er gitt til egen fortolkning. For aldri er noen profeti kommet fram ved et menneskes vilje, men Guds hellige mennesker talte drevet av Den Hellige Ånd”, 2Pet 1:21.
  
  
• ”for at dere skal minnes både de ord som ble talt på forhånd av de hellige profetene, og budet fra oss, vi som er Herrens og Frelserens apostler”, 2Pet 3:2
  .
• ”Men jeg gjør kjent for dere, brødre, at det evangelium som ble forkynt av meg, ikke er fra noe menneske. For jeg har ikke mottatt det, heller ikke har jeg lært det fra noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring”, Gal 1:11-12.

• ”For først av alt overgav jeg til dere det som jeg også tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravet, og at Han stod opp igjen på den tredje dag etter Skriftene”, 1Kor 15:3-4.

• ”… og som holder fast på det troverdige ordet i samsvar med læren, for at han, ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og å overbevise dem som sier imot”, Tit 1:9.

• ”La derfor det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Hvis det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet som Han Selv har gitt oss, det evige liv. Dette har jeg skrevet til dere om dem som fører dere vill. Men den salvelsen som dere har fått fra Ham, blir i dere, og dere trenger ikke at noen lærer dere. Men slik som den samme salvelsen lærer dere om alle ting – og det er sant og ikke løgn –, så skal dere bli i Ham, slik som salvelsen har lært dere”, 1Joh 2:24-27.

• ”Forkynn ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og undervisning. For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr. Men vær du på vakt/vær edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste!”, 2Tim 4:2-5.

OM RETTFERDIGJØRELSEN

• ”Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”, Rom 5:1.

Den Augsburgske bekjennelse om rettferdiggjørelsen: (Confessio Augustana)

Art. IV — Om rettferdiggjørelsen

• ”Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg”, Rom 3 og 4.

OM PREDIKANT-TJENESTEN

Art. V — Om det kirkelige embete

• For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud, ikke for våre fortjenesters skyld, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld. Gal 3 (14): «så vi kunne få Åndens løfte ved troen». De fordømmer gjendøperne og andre, som mener at Den Hellige Ånd kommer til menneskene uten det ytre ordet, ved deres egne forberedelser og gjerninger.
• ”Hvordan kan de da påkalle Ham som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på Ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke blir utsendt? Som det står skrevet: Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium, som forkynner evangeliet om de gode nyheter!”, Rom 10:15.

OM NØKKELMAKTEN

• ”Og Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og alt det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det du løser på jorden, skal være løst i himmelen”, Mat 16:19.
  
  
• ”Nådens nøkler omfatter altså tilsigelsen av syndenes forlatelse i absolusjonen. De er forordnet av Kristus i evangeliet, og er en hjelp og trøst mot synden og den onde samvittighet. Derfor må man for alt i verden ikke la den personlige samtale med tilsigelse av syndenes forlatelse gå av bruk i kirken. Især ikke av hensyn til de svake/forskrekkede samvittigheter eller de udisiplinerte unge, så de kan bli hørt og undervist i den kristne lære (De smalkaldiske artikler, Om skriftemålet).

• ”Men utenfor kristenheten hvor evangeliet ikke finnes, der finnes heller ikke tilgivelse, slik det heller ikke finnes noen hellighet der” (Luthers Store Katekisme s. 450, svensk).

• ”Nådens nøkler er et embete og en fullmakt som Kristus har gitt kirken, for å binde og å tilgi synden. Detter gjelder ikke bare de grove og åpenbare synder, men også de finere og hemmelige, de som bare Gud kjenner” (De smalkaldiske artikler, Om Nådens nøkler).
  
  
• . ”Vi vil nå komme tilbake til evangeliet. Det gir ikke råd og hjelp imot synden på (bare) på én måte. For Gud er rik i sin nåde.
  • 1) For det første skjer det gjennom det muntlige ord. Gjennom det forkynnes det syndenes forlatelse for hele verden. Det er evangeliets egentlige embete.
  • 2) For det andre gjennom dåpen.
  • 3) For det tredje gjennom nattverden.
  • 4) For det fjerde gjennom absolusjonens kraft, og også gjennom kristnes innbyrdes samtale og trøst (De smalkaldiske artikler, Om evangeliet).

OM LOV OG EVANGELIUM

• ”Vi tror, lærer og bekjenner at man i kirken med stor flid må holde fast ved forskjellen mellom loven og evangeliet. Dette er som et særlig herlig lys. Og slik kan Guds Ord bli rett delt, slik Paulus formaner til.

Når loven og evangeliet blir rett adskilt, vil det kaste et særlig klart lys over Skriften. Det gjør også at man på en rett måte kan dele Guds Ord, men også kan man da forklare og å forstå de hellige profetenes og apostlenes skrifter. Derfor bør man legge stor omsorg på å adskille disse to (loven og evangeliet) for at ikke disse to lærene skal sammenblandes. Gjør man det, vil evangeliet bli til en lov, noe som vil fordunkle Kristi fortjeneste. Dessuten vil slikt føre til at trøsten fra samvittigheten til er engstelige blir frarøvet, en trøst som de ellers kunne ha fått dersom evangeliet hadde blitt rent og klart forkynt. Og da hadde de også gjennom denne trøst kunne blitt bevart under de aller største anfektelser. Men i motsatt fall, dersom loven og evangeliet blir sammenblandet, ville de oppleve skrekk som loven ville forårsake”.

Kommentar: Siden jeg ikke fant dette sitatet i K. E. Innala’s henvisningen til Konkordieformelen, artikkel 5 ”Om lov og evangelium”, valgte jeg å oversette den svenske teksten hans til norsk. Språket i den svenske teksten var for meg vanskelig å oversette, både fordi språket var svært gammelt og krevende, og setningene var svært lange. Men jeg gjorde i alle fall et forsøk.

• ”Men lovens viktigste embete eller virkning er å åpenbare arvesynden med dens frukter og det hele. Den viser oss hvor dypt vår falne natur er falt, og hvordan vi tvers i gjennom har blitt fordervet. Loven må fortelle oss at vi verken har eller regner med noen Gud, og at vi tilber fremmede guder. Dette trodde vi ikke tidligere, før loven fortalte oss det. Men nå blir vi forskrekket, ydmyket, motløse og fortvilet. Og nå vil vi gjerne få hjelp. Men vi vet ikke hvor vi skal finne hjelp. Derfor blir vi fiendtlig innstilte mot Gud og begynner å knurre mot ham, slik det står i Rom 4: ”For loven virker/framkaller vrede”, og i Rom 5: ”Men der synden ble stor, ble nåden enda større/overstrømmende rik!” (De smalkaldiske artikler, Loven).
• ”Men hvor loven utøver sitt embete alene, uten at evangeliet slipper til, der er det bare død og helvete. Da må mennesket fortvile, slik Saul og Judas måtte gjøre. Det er slik Paulus sier: ”Loven slår i hjel” (ved synden). Evangeliet, derimot, gir oss ikke trøst og tilgivelse bare på en måt, men både ved Ordet, ved nattverden og lignende, slik vi skal får høre (De smalkaldiske artikler, Om boten).