av I går leste jeg i boka Troslære av Øyvind Andersen om hvordan Guds Ord ifølge Skriften skal forkynnes, og om faren for særlig tre typer utglidninger i forkynnelsen. Den første formen for utglidning kaller han for «Intellektuel utglidning», den andre for «Moralsk utglidning» og den tredje for «Etisk utglidning».
Innledning
Fremfor alt blir det oppgaven for en forkynner å klargjøre forskjellen mellom Lov og Evangelium på en allsidig måte, slik at han forkynner synd som synd, nåde som nåde, taler om mennesker som mennesker og taler om Gud som Gud. Hvor forkynnelsen ikke springer ut fra Skriften på denne måten, eller hvor forkynneren ikke stadig prøver seg selv og sin forkynnelse på Skriften, vil den meget snart gli ut. Og det kan ha sin betydning å se litt på de mest alminnelige måter forkynnelsen glir ut på.
Rent generelt må vi si at forkynnelsen har lett for å gli ut i den retning som forkynneren er personlig disponert for. Den legning som forkynnerens personlighet har, hans karakter, hans interesser og evner, kunnskaper og livsorientering, sympatier og antipatier, blir avgjørende for i hvilken retning og på hvilken måte forkynnelsen glir ut. Derfor er måtene og retningene så mange. Men allikevel kan vi si at i hovedsaken er det tre hovedtyper av utglidninger i forkynnelsen: intellektuell utglidning, moralistisk utglidning og estetisk utglidning. Vi skal se litt på hver av disse
- Intellektuell (intellektualistisk) utglidning i forkynnelsen – selvsentrert og ringeakt for andre
Den har sin grunn i at en forkynner ikke skjelner mellom det han vet, og det han virkelig forstår ved Guds Ånds opplysning gjennom Ordet. Eller for å si det på en annen måte. Dens hovedgrunn er at predikanten forveksler kunnskap med kjennskap, og tror at han kjenner (har erfaring om) det som han i virkeligheten bare har kunnskap om.
Denne slags utglidning gir seg f.eks. til uttrykk i at han taler filosofisk, høytravende, spekulativt, orientert ut fra motestrømninger i samtidens litterære, filosofiske og vitenskapelige områder. Den gir seg uttrykk i unyttige spekulasjoner om perifere spørsmål, f.eks. strid om ættetavler, kunstig bruk av lignelser, at en allegoriserer (fremstiller saken med overført og en noen annen og utvidet betydning) historiske hendelser i stedet for å forkynne det som i virkeligheten er skjedd og i overlegenhet i måten å tale og opptre på i talerstolen.
Ikke minst merker en denne slags utglidning i forkynnelsen på det at en forkynner ser ned på og endog kan tale ringeaktende om dem som har en annen oppfatning enn seg selv, til tross for at han vet at de er sanne kristne. Det er denne forkynnelse apostelen advarer Timoteus imot når han sier: «Timoteus, ta vare på det som er betrodd deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakket og innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så! Den har noen bekjent seg til, og har fart vill fra troen. – Nåden være med deg», 1Tim 6:20-21.
I denne forbindelse kan det også være på sin plass å minne om hvor farlig det er å bli «moderne». Da kommer en snart inn i det som Skriften kaller mesterskap i tale med vise ord, hvorved Kristi kors taper sin kraft.
2. Moralistisk utglidning i forkynnelsen – Lov og Evangelium blandes sammen, og resultatet blir egenrettferdighet
Dette skjer fordi forkynneren mangler sannhetserkjennelse, og derfor «glir han ut». Og av den grunn begynner han å tale om plikter og oppgaver, om krav og gjøremål, om forsett og beslutninger. Og så legger han disse saker fram som om hele kristenlivet besto bare i å kjenne ansvar for (tros)samfunnet, ansvar for menigheten, ansvar for misjonen, eller som om kristenlivet bare besto i det å avlegge synden, å gjøre alvor av (tros)livet, å bli «100 % kristen», og av å være absolutt sann og absolutt ærlig osv. Naturligvis hører også slikt hjemme i forkynnelsen.
Vi vil ikke si at en forkynner aldri får bruke slike uttrykk, i og for seg. Men det blir galt om kristenlivet fremstilles som om det besto i slike ting. Når f.eks. slikt som her er nevnt, kalles «helliggjørelse», da er det et vitnespyrd om at forkynnelsen har glidd ut. Om en slik forkynner kan man si at han nok selv er fanget i lovtrelldom eller i egenrettferdighet, og at han dermed fanger også andre i det samme. Derfor vil han umulig kunne formidle forløsning eller frigjøring for en eneste sjel. Heller ikke kan han forkynne det som Bibelen kaller for helliggjørelse.
Den karakteristikk som Bibelen gir av denne form for utglidning, er: «Disse som søker å ta seg godt ut i kjødet, de er det som vil tvinge dere (ved å pukke på Loven) til å la dere omskjære, bare for at de skal slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors», Gal 6:12. I denne moralistiske utglidningen ser vi det mer typisk enn noe annet sted: Lov og Evangelium blandes sammen. Verken er Loven Lov eller Evangelium Evangelium. Og så blir resultatet egenrettferdighet.
Estetisk utglidning i forkynnelsen – Forkynneren påvirker ved å spille på tilhørernes følelser
Dette er tilfelle når en forkynner glir ut ved å begynne å slå på følelsesstrengene for at han gjennom følelsene skal kunne røre i og framkalle stemninger (i tilhørerne), og at disse stemningene skal påvirke sjelene (i den retningen han selv ønsker). Det er utrolig hvor langt en forkynner kan gli ut i denne retning, like fra å bruke de mest raffinerte midlene, helt til de mest grovkornede midlene. Forkynneren kan da bruke alt fra rørende fortellinger til målbevisst suggesjon (definisjon: en prosess der ett eller flere individers opplevelse og atferd påvirkes og endres under direkte eller indirekte innflytelse utenfra).
Denne estetiske utglidning er en sykdom i kristenheten i dag. Vi merker den også på overdreven bruk av musikk i forsamlingene og på arten av musikk, på overdreven bruk av sentimentale eller følelsesmessige virkemidler i talene, på overdreven katoliserende tendens i ritualene i kirkene, på mystifiserende (føre bak lyset eller villede) kirkekunst, på motvilje mot å ha de «tungt» på møtene osv.
Årsaken til denne form for utglidning er at en forkynner eller leder i kristent arbeid ikke har evne til å skjelne mellom sjelelig og åndelig, og mellom naturlig menneskelig religiøst og det som er født av Guds Ånd. Her gjelder det for oss alltid å være klar over at vi ikke kan nå lenger i Guds gjerning enn vi når med Ordet, og spesielt med Lov og Evangelium.
