av Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta
Nådemidlene og Åndens verk (s. 133-135)
Gud er menneskets skaper og frelser. Når han forholder seg til oss som vår Frelser, så holder han oss for å være hans skapte vesener som består av legeme, sjel og ånd, og som bare kan motta åndelig kunnskap og påvirkning gjennom kroppens sanser.
Det er dette som er årsaken til at Gud benytter seg av sine ytre midler. Men de ytre midlene, Ordet og sakramentene, oppnår sin rette virkning bare når den Hellige Ånd får virke gjennom dem i et menneskes hjerte.
Dette må man personlig få oppleve som en reell virkelighet ved at man får motta dette i sitt hjerte, og når man trygt får overgi sitt liv til Gud. …
Kristi verk har sin suverene plass i forhold til de som forkynner hans verk og i forhold til sakramentene, selv om man ved disse (Ordet og sakramentene) blir delaktige av fruktene og velsignelsene av hans verk. Grunnlaget for vår frelse er alene det fullkomne verk som Kristus fullførte. Det er ved kirken og ved Ordets tjeneste som evangeliet blir forkynt, og det ved dem sakramentene blir forvaltet. Ordet og sakramentene er (Guds) instrumenter og nådemidler, og ved disse blir vi mennesker delaktige av frelsen, og av de velsignelser som Kristus vil gi oss.
Ved den Hellige Ånd virker Ordet og sakramentene i våre hjerter,slik at vi tror evangeliet, at vi tilegner oss nåden som Gud har lovet oss og at vi får erfare den fresende kraft i Kristus.
Luther visste godt at sakramentene ikke virker «mekanisk», og ikke alltid på samme måte når man har med dem å gjøre. Men de er Guds midler og «instrumenter», og han lar dem virke hvor og når han selv vil. Luther sier:
«Derfor kan jeg heller ikke omvende noen med min preken, om ikke Gud er nærværende og virker ved sin Ånd. Loven er gitt for alle, men det er ikke alle som omvender seg … evangeliet er gitt for alle, men ikke alle tror… Men om Gud får berøre meg ved loven og evangeliet, blir jeg omvendt» [WA 39, I, 368, Disputaatio antinomisteja vastaan, 1537].
«Vi forkynner og arbeider for dere når vi preker og når vi formaner dere. Men det er Gud som må virke innvendig i dere og gi sin velsignelse, det er han som må la det lykkes ved sin Ånd, slik at det utvortes ord ikke bli til ingen nytte. Når det gjelder det som må virkes inne i et menneske, så er det Gud som er den rette Mester. Det er han som gjør det beste arbeidet, også da når han hjelper oss og tjener oss ved sitt ytre prekenembete» [WA 17, II, 179, Kirkkopostilla, 1. paastonajan sunnuntai, epistolasaarna].
Selv om det er slik at evangeliet er Guds kraft til frelse, så er de hans kraft bare når den Hellige Ånd får virke ved evangeliet, og ikke «mekanisk».
En kristen predikant skal aldri innbille seg han bare bruker Ordet og forkynnelsen, så virker det automatisk, slik at mennesker blir frelst. For det er bare når den Hellige Ånd er nærværende og virker, som Ordet og forkynnelsen virker til frelse.
Derfor er de så viktig at man inntrengende ber om at Ånden skal være nærværende, og at den skal få virke. Men det er også viktig å be om at vi skal få være Guds redskaper, helliget, slik at vi kan få tale og arbeide i overensstemmelse med Guds vilje.
