av Når vi tenker på Herrens tjener Moses, forbinder vi han kanskje først og fremst med et motbilde på Jesus. Loven som Gud gav ved Moses, viser oss vår synd og fordømmer oss, mens Jesus derimot både kan og vil frelser oss fra våre synder, fra fordømmelsen og fra fortapelsen. Uten Moses og loven hadde vi ikke kjent vår synd og vårt frafall, og heller ikke kunne vi få anger over våre egne synder eller søke Guds nåde. Og får ikke loven vekke oss opp fra vår syndesøvn og stille oss ansvarlige innfor den Hellige og nidkjære Gud, har vi verken behov for Jesus eller for syndenes forlatelse. Altså behøver vi både Moses og Kristus for å bli frelst. Moses peker på vår synd og virker frykt for Guds vrede, samtidig som han leder oss til Frelseren (Gal 3:24).
Denne gangen tenkte jeg å se på en annen side av Moses, nemlig på likheten mellom han og Kristus, og på Moses som forbilde på Jesus.
1. Både Moses og Jesus skulle egentlig drepes som nyfødte guttebarn, men Gud bevarte dem begge
Moses var Guds helt spesielle redskap for å føre/frelse Guds folk fra trelldommen i Egypt til Kanaans land. Like etter at han bli født, fikk han erfare kongens/faraos vrede mot Guds folk. Men denne gangen var vreden spesielt rettet mot alle nyfødte hebraiske guttebarn. Kongen i Egypt påla nemlig jordmødrene å drepe alle nyfødte guttebarn like etter at mødrene fødte dem (2Mos 1:16). På den tiden led Israel en stor undertrykkelse i Egypt. Moses ble født ca. 1520 f.Kr. Heldigvis fantes det også på den tiden gudfryktig helsepersonell som reserverte seg mot mord på nyfødte. På grunn av deres gudsfrykt unngikk Moses å bli drept. Hans mor holdt ham skjult så lenge det var mulig, og senere ble han lagt i en tett kiste på Nilen, slik vi minnes.
Noe av det samme skjedde også med Jesus. Den gangen var det Herodes’ vrede som var årsaken til at han sendte folk ut og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og omegnen (Matt 2:16), i håp om å få drept Jesus. Ved begge tilfellene var det jødehat som var årsaken til at Moses og Jesus skulle bli drept. På Mose tid fryktet kongen for at Guds folk skulle bli for tallrike og for sterke, i tilfelle krig. Men egentlig var det nok antisemittisme som lå bak, pluss fiendskap mot «kvinnens sæd/ætt» for at Jesus ved tidens fylde ikke skulle bli født. Det var derfor mange andre jøder som flyktet til Egypt for å berge sine førstefødte. Kong Herodes på Jesu tid var også en grusom tyrann. For å hindre at det nyfødte Jesus-barnet skulle bli drept, måtte Maria, Josef og barnet flykte til Egypt. Og slik gikk profetien i oppfyllelse som sier: «Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg min sønn«, Hos 11:1.
Dessuten: Begge måtte skjules, både Moses og Jesus: Mose mor skjulte han for Faraos vrede i tre måneder (1Mos 2:2). Jesus-barnet ble skjult fra Herodes’ vrede så lenge han var i livet, siden han ville lete etter ham for å drepe ham (Matt 2:12).
Slik kan vi se likheter mellom Moses og Jesus, og Moses som et forbilde på Jesus: Allerede som et nyfødt barn, opplevde han det samme som Jesus. Begge stod i fare for å bli drept av en ond hersker, og begge måtte flykte til Egypt.
2. Både Moses og Jesus gav frivillig avkall på kongelig verdighet
Moses ble oppfostret i Faraos hoff. Faraos datter som var prinsesse, fant han liggende i en kiste i sivet ved Nilens bredd og tok ham opp (2Mos 2). Det var hun som gav han navnet Moses, som betyr: «den som er dratt opp» eller «Nilens barn». På forslag fra Moses’ søster fikk hans egen mor mulighet til å amme ham og å oppfostre han da han var liten. Men etter at han ble større, gikk moren med han til prinsessen. Fra da av var Moses for henne som en sønn (2Mos 2:10). Etter at Moses’ mor hadde fostret han til han ble litt større, fikk han i hoffet opplæring i all egypternes visdom (Apg 7:22). Det fortelles at «Moses’ fostermor» senere regjerte som dronning i Egypt. Derfor er det ikke utenkelig at Moses faktisk kunne ha blitt en framtidig farao, noe vi kan lese om i Lundes Bibelleksikon. I alle fall kunne han hatt store muligheter til høye stillinger i Egypt om han hadde ønsket det. Men det ønsket han ikke!
Derimot var han ett med jødene og elsket dem, og han var villig til å dø sammen med dem. Det var de som var Guds utvalgte folk og som hørte Herren til, og det var dem han ville identifisere seg med. Moses var innforstått med at «luksuslivet» de levde i Faraos hoff, tross alt var et liv som på mange måter var i strid med Guds bud, altså et liv i synd. Derfor skriver Hebreerbrevets forfatter: «Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen», Heb 11:25-26. Dette gjorde Moses helt frivillig, av tro (Heb 11:24,26). For han var kalt til noe større, nemlig til å «frelse» sine brødre, Israels folk. Og gjennom dette var han et tydelig forbilde på Jesus.
Før Jesus ble et menneske, og kom ned for å frelse oss, hadde han stor herlighet der han var ett med sin himmelske Far. Det kommer tydelig fram i Jesu yppersteprestelige bønn: «Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til!», Joh 17:5. Da var han en sann Gud, og han var Gud lik. Men da han lot seg føde av jomfru Maria, avkledde han seg frivillig den guddommelige skikkelse, og tok i stedet en tjeners skikkelse på seg, slik vi kan lese: «…han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset», Fil 2:6-8. Og alt dette gjorde Jesus helt frivillig og av kjærlighet til deg og meg, slik også Moses som Jesu forbilde gjorde.
3. Både Moses og Jesus var ledere for sitt folk, og sendt av Gud for å redde og å frelse
Slik NT tolker Herrens tjener Moses, hans kall og oppgave for å lede israelsfolket fra trelldommen i Egypt til Kanaans land, er det tydelig at NT’s forfattere så Moses som et forbilde på Jesus. Fra Stefanus’ tale til folket – like før han ble steinet i hjel – forteller han i korte trekk om Guds utvelgelse av sitt eiendomsfolk og om hans ledelse av dem, helt fra Abraham til og med Jesu oppstandelse. Etter 400 års trelldom i Egypt skulle de dra ut, ledet av Guds tjener Moses, han som var mektig i ord og gjerninger. Som 40-åring «tenkte Moses at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke», Apg 7:25. Og Stefanus fortsetter: «Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? – ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken», Apg 7:35 (da var Moses over 80 år gammel). Nøyaktig den samme lederfunksjon så profetene og salmistene i Moses. De anså han for å være en stor hyrde og en leder, sendt av Gud til frelse for folket: «Du førte ditt folk som en hjord ved Moses‘ og Arons hånd», Sal 77:21 (Se også Mika 6:4). Og det samme sier også Herren: «Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt», 2Mos 3:10. Videre kan vi lese om hva Herren sa til Moses: «Stå opp og gå av sted og led folket på veien, for at de kan komme inn og ta i eie det landet jeg med ed har lovt å gi deres fedre», 5Mos 10:11.
Moses ledet sitt folk ut fra Egyptens trelldom og slavearbeid (2Mos 1:14) gjennom det Røde hav (2Mos 13) og ørkenvandringen fram til det utlovede og herlige Kanaans land. Slik var han et forbilde på Jesus som er den eneste som kan lede oss fra syndens slaveri til Guds barns frihet. Selv om det å følge Jesus kalles både for «himmelveien» , for «Veien» (Joh 14:6; Apg 9:2; 19:9; 19:23; 24:14) og for den «smale vei», leder den alle som ved tro og i Åndens lydighet følger Jesus inntil enden, til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Det var dette som var Moses’ mål for sin vandring, slik det også var for Abraham, for de andre patriarkene og for alle Guds hellige (Heb 11:26; 11:10; 11:16) både i GT og NT.
4. Både Moses og Jesus hadde en helt spesiell tjeneste som forbedere
Moses var en stor forbeder for Guds folk. Han elsket dem og gjorde seg til ett med dem. Han var klar over at også de i stor grad var var underlagt store svakheter, og at de alt for mange ganger falt i grove synder som forårsaket Guds hellige vrede. Derfor ba han ved flere anledninger om at Herren skulle tilgi dem deres synd, selv om de ikke selv opplevde deres frafall som synd og at de ikke selv ba Gud om nåde og om syndenes forlatelse. Ved et tilfelle ba han inderlig til Gud om at han skulle være dem nådig: «Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet!», 2Mos 32:32. Og han ba om at folket skulle få leve: «Men dreper du nå dette folket til siste mann, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: Herren maktet ikke å føre dette folket inn i det landet han hadde lovt dem med ed, derfor har han slått dem ned i ørkenen», 4Mos 14:15-16. Og på nytt ba han til Herren at han skulle forlate dem deres synd og gi dem sin nåde: «Tilgi da dette folket dets misgjerning etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit», 4Mos 14:19. Og fra Herrens svar på Moses’ inderlige bønn om ny nåde og syndenes forlatelse, kan vi tydelig merke Guds godhet og hans inderlige barmhjertighet, for Herren svarer: «Jeg har tilgitt dem etter ditt ord», 4Mos 14:20b.
At Jesus var og er den aller største og beste forbeder for Guds folk – i en helt annen klasse enn Moses – er Bibelen helt tydelig på. I Heb 7:25 leser vi: «Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem«. Dette er virkelig noe som er godt og trygt å tenke på, særlig siden vi alt for ofte svikter i bønnens tjeneste eller ikke har overskudd til å be. Dette presiserer Jesus tydelig i Joh 17:9: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine». Men Jesu tjeneste som en forbeder opphørte ikke etter hans himmelfart, for vi kan lese: «Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss«, Rom 8:34. Og i 1Joh 2:1 skriver apostelen Johannes: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige«. Er ikke dette både godt og trygt for oss å bli påminnet om. Jesus ber fortsatt for deg og for meg, dag og natt! Han ber ikke at Gud skal ta oss ut av verden eller at han helt skal beskytte oss fra alle nederlag og fall, men at vi skal få nåde og kraft til å reise oss fra våre fall og at han skal bevare oss fra det onde (Joh 17:15), slik at vi til sist en gang skal bli frelst.
Bibelen forteller at da både Moses og Jesus skulle be for sitt folk, gikk de begge opp på berget for der å legge sine bønneemner fram for Herren (5Mos 9:9-18); Matt 14:23; Mark 6:46; Luk 6:12). Dessuten fastet begge to i førti dager og førti netter, hvor de levde i bønn for sitt folk innfor den himmelske Far.
Også når det gjelder bønnelivet og den hjertelige omsorgen Moses hadde særlig for Guds folk, merker vi tydelig at han var et forbilde på Jesus. Men den eneste fullkomne forbeder innfor Faderen er og blir ene og alene Frelseren Jesus Kristus, siden han alltid lever for å gå i forbønn for alle Guds barn. Og Jesu aller inderligste bønn er slik han selv uttrykker det i sin yppersteprestelige bønn:
- «Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt», Joh 17:24.
5. Moses som mellommann, slik også Jesus var og fortsatt er en mellommann mellom Gud og mennesker
Ordet «mellommann» er brukt i forbindelse med opprettelsen av pakten mellom Gud og hans folk. Moses kalles mellommann, siden Gud opprettet sin pakt med Israel ved Moses da Herren ga sin lov på Sinai, og Moses var den som pakten kom i stand ved. Moses forteller selv om på hvilke måte han var en mellommann: «Jeg sto den gang mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord, for dere var redde for ilden… ( 5Mos 5:5).
Også apostelen Paulus kaller Moses for en mellommann, når han skriver om loven: » Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt – og den ble gitt ved engler, ved en mellommanns hånd.
Slik vi ovenfor kan lese om, gikk Herrens utvalgte tjener Moses inn som mellommann mellom Gud og mennesker når Guds vrede var i ferd med å åpenbares på det aller sterkeste på grunn av Guds folks frafall og deres synder. Gud truet med å tilintetgjøre dem alle bortsett fra Moses, slik han i Noahs dager lot syndefloden utslette alt liv på jorden, bortsett fra åtte sjeler, nemlig Noah og hans hus. Selv når Guds vrede var så intenst som den var da, så våget Moses som mellommann å stille seg mellom Guds vrede og menneskenes synder. Og på grunn av Mose bønn, tilga Herren folkets store synd og lot dem leve. Gud talte munn til munn og ansikt til ansikt med Moses, slik en far taler til sin sønn (2Mos 33:11; 4Mos 12:8). Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente ansikt til ansikt, 5Mos 34:10.
På tross at Moses var den eneste mellommann mellom Gud og folket i GT, var han det kun som et forbilde på Jesus. For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus (1Tim 2:5). Han ble mellommann for en bedre pakt enn Moses, siden den nye pakt er lovfestet på bedre løfter (Heb 8:6). Og derfor er Jesus mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den nye pakt (Heb 9:15).
Hebreerbrevets forfatter beskriver mellommannen Jesus, som samtidig var Guds yppersteprest slik:
- «For en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv», Heb 7:26-27.
For enhver som ønsker å bli frelst både nå her i tiden og på Guds store vredesdag når vi alle skal stilles fram for dommen, finnes det kun en person i hele verden som kan frelse fra evig fortapelse. Og det er han som kalles Frelseren, siden bare han kan frelse oss fra våre synder. Som mellommann mellom Gud og mennesker gikk han i gapet for å redde oss fra Guds brennende vrede. Han elsket oss så høyt at han forlot himmelens herlighet for å frelse oss. Han tok på seg dine, mine og hele verdens synder. Guds vrede på grunn av våre synder rammet ham der han led og døde på korset, og frivillig tok han på seg den straff vi hadde fortjent, og han døde en stedfortredende død av kjærlighet til oss fortapte syndere. Så høyt elsket Jesus deg og meg, og det gjør han fortsatt.
Ja sannelig, en slik mellommann og Frelser trenger vi så sårt. La oss derfor søke frelse, liv, salighet og lykke kun i Jesus, og i ham alene!
6. Moses var en stor Herrens profet, slik også Jesus var Profeten
- Og han sa: Hør nå hva jeg har å si dere: Når det gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer. 4Mos 12:6
- En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg. På ham skal dere høre – 5Mos 18:15
- Han er den Moses som sa til Israels barn: Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre. Apg 7:37
- Og de spurte ham: Hvem er du da? Er du Elia? Og han sier: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. Joh 1:21
- Da nå folket så det tegnet han hadde gjort, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden. Joh 6:14
7. Moses var trofast
- Men slik er det ikke med min tjener Moses. Han er tro i hele mitt hus. 4Mos 12:7
- Han var tro mot den som innsatte ham, likesom også Moses var tro i hele Guds hus. Heb 3:2
- Og Moses gjorde så. Han gjorde i ett og alt slik som Herren befalte ham. 2Mos 40:16
- Og vel var Moses tro som tjener i hele hans hus, for å vitne om det som skulle forkynnes. Heb 3:5
… fortsetter …
7. Moses hadde medynk med sitt folks skrøpeligheter, slik også Jesus hadde det
- og han sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå med oss, Herre. For vel er det et hardnakket folk. Men du vil jo tilgi oss vår misgjerning og vår synd og gjøre oss til din eiendom. 2Mos 34:9
- 4Mos 14:19:
Tilgi da dette folket dets misgjerning etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit! - For jeg fryktet for den vrede og harme som ble opptent mot dere hos Herren, så han ville gjøre ende på dere. Også denne gangen hørte Herren meg. 5Mos 9:19
- Også på Aron var Herren så vred at han ville ødelegge ham. Men jeg ba også for Aron den gang. 5Mos 9:20
- Enda en gang kastet jeg meg ned for Herrens åsyn. Jeg åt ikke brød og drakk ikke vann i førti dager, på grunn av alle de synder dere hadde gjort dere skyldig i. Dere gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og egget ham til vrede. 5Mos 9:18
Sluttord
På tross av alle likhetstrekk mellom Moses og Jesus, var de totalt forskjellige. Mens Moses var en lovens representant og stilte utrolig strenge krav, og forkynte forbannelse over alle som ikke i alt gjorde det som de ti bud krevde og forbød, kom Jesus som lovens oppfyller og tilbød frelse og evig liv for alle som ved tro ville ta imot Ham og det evangelium han og hans sendebud forkynte. Om du ønsker å vite mer om Moses som et forbilde på Jesus, kan du lese mer på linken nedenfor.
Eugmo 7. juli 2024,
Henry Baardsen
