av Kilde: «Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen (s. 270-271), 1942
Oversatt av: Henry Baarssen, Alta
Så langt som man kjenner til, har Læstadius kun to ganger talt (og skrevet) om bruken av personlig syndeavløsning i alle av sine mange titalls prekener som han holdt etter sommeren 1856? (Ifølge Lilly-Anne Østtveit Elgvin er det bevart så mye som 452 prekener i tiden etter 1844 *) Og hvorfor nevnte han heller ikke noe om dette i alle hans andre skrifter? (Merk: Bare Dårhushjonet er på 900 sider, i tillegg til «En ropande Röst i Ökenen» som han selv publiserte i 1852-1854.) Hvorfor valgte han så totalt å tie helt om denne (så viktige) saken? Dette er noe helt spesielt som man bør legge merke til!
Mest sannsynlig skyldes dette at han – etter at han hadde gitt sin fulle tilslutning til at løsenøklene skulle bli tatt i bruk – selv la forholdsvis liten vekt på dette. Dette var slettes ikke en like viktig sak for ham som det var for den vekkelsen som senere ble oppkalt etter han.
Når det derimot gjaldt syndsbekjennelsen – både ovenfor troens brødre og for dem som man hadde syndet mot – så holdt han det for å være veldig viktig. Og samtidig anså han som viktig, at man med evangeliet skulle trøste de som (i anger) bekjente sine synder. Dette var en ennå viktigere form for trøst for ham – samtidig som det ikke var den eneste formen for trøst – enn direkte å forkynne syndenes forlatelse. Men samtidig holdt han det å forkynne personlig syndeavløsning å være en av de dyrebare måtene Gud har gitt for å gis sin nåde på og å hjelpe de angrende til å klare å tro.
Syndeavløsningen fikk ikke noen fremtredende plass og og ble heller ikke som en egen del av Læstadius’ «nådens orden». For «nådens orden» hadde nemlig fått sin faste og endelige form allerede lenge før løsenøklene ble tatt i bruk.
*) Kilde: «Unik teologi på samisk grunn: Lars Levi Læstadius’ forkynnelse i nyere forskning»
