av Bibelen er først og fremst Guds åpenbaring til oss. Kun gjennom den kan vi lære å kjenne han, den enste sanne Gud, og den han utsendte, Jesus Kristus (Joh 17:3).
Selv om det er Gud som står bak og som ved den Hellige Ånd har innåndet hele Skriften («Tim 3:16), er den skrevet av vanlige svake og syndige mennesker som han har brukt som sine redskaper.
De hadde alle del i kjøtt og blod, og var underlagt skrøpeligheten, slik som alle vi som er kristne i dag er. Selv om de regnes som Bibelens hellige, var de alle fra sin egen side bare syndere. De gjorde alle sine feil og hadde sine svakheter, hvor fromme de enn var.
Bibelens budskap er at alle Guds menn, hans profeter og sendebud, var syndere, slik som også alle vi er det
Selv om Skriften lar deres sterke gudstro og lydighet mot Gud komme tydelig fram og helt klart har hovedfokus på det, forteller Bibelen ganske direkte også om deres svakheter og feiler, både ovenfor andre mennesker og ovenfor Gud. Selvsagt kan vi grunne på hvorfor Gud lot disse dårlige sidene ved dem komme fram så tydelig i Bibelen. I utgangspunktet kan det være vanskelig å forstå.
Var det egentlig nødvendig? At deres svake sider kommer fram, ødelegger jo mye for det positive bildet vi ellers ville kunne fått av dem, tenker vi kanskje. Hvorfor skal alle som leser Bibelen nå, flere tusen år etter at de levde, bli påminnet om alle syndene og feilene Bibelens hellige og andre av dens personer gjorde? Det må jo være helt unødvendig! Og dessuten synes vi ikke det er noe pent gjort å dra slik fram i lyset. For de hadde egentlig fortjent bedre. Bibelen ødelegger bare for dem, kan noen kanskje tenke. Men virkeligheten er den, at absolutt ingen mennesker er fullkomne eller feilfrie. Selv ikke den aller beste, om han nå engang skulle finnes.
Bibelen sier om Guds mann Abraham: «Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud», Rom 4:2. Og om Guds mann Elia leser vi: «Elia var et menneske under samme kår som vi», Jak 5:17a.
Tenk om Bibelen hadde tidd om alle de helliges svakheter?
Når det gjelder mange av Bibelens hellige, så gir Gud selv et meget godt vitnesbyrd om flere av dem. Abraham regnes som troens far. Det fantes ingen som Gud hadde et så nært og godt forhold til, som Moses. Og David var en mann etter Guds hjerte. Hadde ikke Gud av hjertet tilgitt dem deres synder og glemt dem? Var ikke alt dette kastet bak Guds rygg (Jes 38:17), og glemt med en evig forglemmelse? Var de ikke kastet ned i havets dyp? (Mik 7:19) Og hadde ikke Gud lovet at han skulle utslette misgjerningene for sin egen skyld, og at han ikke mer skulle komme tilgitte synder i hu (Jes 43:25)?
Ja, Guds tilgivelse er en evig tilgivelse. Men det er viktig å minnes at syndenes forlatelse ikke betyr at synden aldri har skjedd. Gud vil gjøre det klart for oss at ingen er så hellige at de ikke synder, eller er ren (Job 4:17, 15:14, 25:4-6). Så nettopp for å hjelpe oss slik at vi ikke skal begynne å tro for godt om oss selv og bli egenrettferdige, vil Gud tydelig vise for oss vår totale avhengighet av Guds nåde ved de helliges eksempel. Og siden så hellige Guds menn som Abraham, Aron, Moses og David også falt i store synder, var ulydige, gjenstridige og feilende, så bør også vi innse at vi absolutt ikke er fullkomne eller feilfrie noen av oss. Men mest sannsynlig har vi gjort mye større feiler enn dem, og derfor er vi alle bare store syndere som er helt avhengige av Guds uforskyldte nåde hver dag. Og samtidig bør vi minnes at vi ikke kan begynne å kreve feilfrihet eller syndfrihet av hverandre, men heller ha overbærenhet med hverandres skrøpeligheter.
Når det gjelder synder og ulydighet som skjedde blant Gud folk i GT, skriver Paulus: «Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!», 1Kor 10:11-12. Nettopp derfor ble dette tatt med i Bibelen.
Dersom Bibelen hadde tidd om de helliges synder, hvordan skulle vi da klart å tro av nåde? Derfor får vi si: Gud være takk for at det er nedskrevet om de helliges svakheter og synder. For det gjør det lettere for oss å klare å tro av nåde, helt uten egen fortjeneste. Slik var det også for Herres apostel Paulus. Han forfulgte de kristne, og samtykket i mordet på Stefanus. Derfor stiller han seg selv fram som et eksempel hvor nådig Gud er:
«Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv.», 1Tim 1:15-16.
Noen av Abrahams svakheter
I 1Mos 12 leser vi om Abraham at siden han fryktet for sitt eget liv, ba han sin hustru Sara si at hun var hans søster. Selv om Gud hadde lovet å bevare ham, stolte han ikke på Herren, men var nær ved å være årsaken til at hun ble offer for seksuelt overgrep.
Også 1 1Mos 20 møter vi på det samme. Der sier Abraham til kong Abilemek om sin egen hustru Sara: «Hun er min søster». Også den gangen holdt Sara å bli offer for en ny voldtekt. Men heldigvis advarte Gud Abilemek i en drøm og forhindret voldtekten. Men ikke nok med at Abraham var «uærlig» og tok mer hensyn til seg selv enn til sin hustru. For han fikk også Sara å si: «Han er min bror!» (Vers 5).
Vel var det jo sant at de var halvsøsken. Men samtidig er det også sant at Abraham ikke stolte nok på Gud, siden han fryktet for sitt eget liv (1Mos 12:12). Men på tross av at Gud hadde sendt Abraham i vei, gitt han løfte om sin velsignelse og gav ham løfte om en stor ætt, fryktet han for sitt eget liv. Dette var grunnen til at han satte Sara i stor fare hele to ganger. Og nøyaktig det samme gjorde også hans sønn Isak (Se 1Mos 26:6-7).
Videre skulle vi kunne ha fortalt om de mange svakhetene og syndene til patriarken Jakob, og om hans sønn Juda som drev hor med sin egen svigerdatter Tamar. Og på tross av det, har disse fått plass i Jesu slektstavle (Matt 1:3), slik som også flere andre personer med en syndig bakgrunn fikk det. Men Guds nåde i Jesus Kristus er så stor at han kom for å frelse nettopp slike også.
Dessuten har Bibelen valgt å fortelle om flere tilfeller med incest både i NT og GT (1Mos 34), om andre former for overgrep, om mord. Ja, kort sagt om alt som gjør oss mennesker æreløse, men samtidig også helt avhengige av Guds nåde.
Moses’ og Aron’ svakheter og synder
Allerede som en forholdsvis ung mann, utførte Moses et mord. Han slo en egypter i hjel (2Mos 2:14). Så i frykt for å bli oppdaget, ble han redd og flyktet, og levde som flyktning i 40 år. Men Gud fant han, og sendte han tilbake til Farao og Egypt som han hadde flyktet fra. Hvorfor måtte denne gamle historien ennå forfølge ham, og hvorfor måtte det nedskrives i hans livshistorie? Slikt skapte jo bare en stygg ripe i hans fasade, vil kanskje noen tenke.
Men det var ikke bare denne ene gangen som Moses syndet mot Gud. For etter at de hadde begynt vandringen på ørkenvandringen mot løfteslandet Kanaan, befalte Herren Moses og sa: «Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke», 2Mos 17:6. Videre fortelles det om Herrens profet og leder Moses, og om hans bror Aron:
Moses og Aron tvilte på Herren
Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: «Nå, dere opprørere! Mon vi kan la vann strømme fram for dere av denne klippen?», 4Mos 20:10. Her merker vi tydelig at de tvilte på Herren
Moses og Aron trodde ikke på Herren og helliget ikke ham
Videre leser vi om at de verken trodde på Herren eller ville hellige Guds navn: «Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal dere ikke føre dette folk inn i det landet jeg har gitt dem», 4Mos 20:12.
Moses og Aron var ulydige mot Guds ord
.. «fordi dere (Moses og Aron) var ulydige mot mitt ord i ørkenen Sin, den gang menigheten trettet med meg. Da skulle dere helliget meg ved å la vann strømme fram for deres øyne. Det er Meribas vann ved Kadesj i ørkenen Sin», 4Mos 27:14.
Moses og Aron var gjenstridige mot Herrens Ånd og talte tankeløst
… «for de (Moses og Aron) var gjenstridige mot hans Ånd», … , Salm 106:33.
Moses og Aron skulle tale til klippen, men derimot slo de to ganger
Herren sa til dem: «Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror. Og dere skal tale til klippen midt for deres øyne, så skal den gi vann fra seg. Slik skal du la vannet strømme ut fra klippen for dem og gi både folket og buskapen å drikke», 4Mos 20:8.
Men Moses og Aron adlød ikke Herrens befaling, men gjør det slik de selv ønsket: «Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven. Da strømmet det mye vann ut, så både folket og buskapen fikk drikke», 4Mos 4:11.
Hvilke konsekvenser fikk denne ulydighet for Moses og Aron?
Og Herren sa til ham: «Dette er det landet som jeg med ed har lovt Abraham, Isak og Jakob idet jeg sa: Din ætt vil jeg gi det! Nå har jeg latt deg se det med dine øyne, men du skal ikke få komme inn i det», 5Mos 34:4.
Arons og Mirjams synder som er nedskrevet i Bibelen
Aron lagde en gullkalve som avgud
Da Arons bror Moses var oppe på Sinai for å motta lovtavlene, syntes Guds folk Israel at de ble for lenge borte. Vi leser i 2Mos 32:
Men da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og sa til ham: «Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt – vi vet ikke hva det er blitt av ham. Da sa Aron til dem: Ta gullringene som konene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem! Da tok alt folket gullringene ut av ørene og kom til Aron med dem. Han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Så sa de: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt! «
Dette var en stor synd i Herrens øyne når Aron gav etter for folkets krav: «Allerede ved Horeb vakte dere Herrens vrede. Herren ble harm på dere, så han ville ha gjort ende på dere», 5Mos 9:8. «Også på Aron var Herren så vred at han ville ødelegge ham. Men jeg ba også for Aron den gang. Så om ikke Moses hadde gått inn mellom folket og Guds brennende, hadde det endt dårlig med dem.
Aron og Mirjan talte nedsettende om Moses
«En gang talte Mirjam og Aron ille om Moses på grunn av den etiopiske kvinnen som han hadde tatt til kone. For han hadde tatt til ekte en etiopisk kvinne.De sa: Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke også talt med oss? – Og Herren hørte det», 4Mos 12:1-2.
Som svar på deres nedsettende tale om Moses, og om det som de ellers sa, svarer Herren::
«Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter. Og han skuer Herrens skikkelse. Hvordan kunne dere da våge å tale ille om Moses, min tjener?» Og Herrens vrede var opptent mot dem, og han gikk bort, 4Mos 12:8-9.
Mirjam blir spedalsk på grunn av denne synd
«Da skyen vek bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk, hvit som snø. Da Aron vendte seg mot Mirjam, så han at hun var spedalsk», 4Mos 12:8-9. «Og Mirjam ble holdt utestengt fra leiren i sju dager. Folket brøt ikke opp før Mirjam var kommet tilbake».
Aron innser at de hadde syndet
«Da sa Aron til Moses: Hør meg, herre! La oss ikke lide for en synd vi har gjort i vår dårskap!», 4Mos 12:11.
Aron får ikke komme inn i Kanaans land pga. sin synd
«Og Herren sa til Aron: Du skal ikke ha noen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle deg noen del iblant dem. Jeg er din del og din arv blant Israels barn», 4Mos 18:20.
Aron må bære skylden for overtredelser mot helligdommen
«Da sa Herren til Aron: Du og dine sønner og hele din fars hus skal bære skylden for overtredelser mot helligdommen. Og du og dine sønner skal bære skylden for overtredelser mot prestetjenesten», 4Mos 18:1.
Henry Baardsen
Alta
