av Når jeg møtte prøvelser og motganger i tros- og menighetslivet, særlig fra 1985 da jeg ble predikant til vår menighetsforstander Theodor Olsen døde 11 år senere, så lot han alt annet ligge, og så lyttet han med innlevelse, og trøstet og oppmuntrer meg så godt han kunne.
Dessuten hadde han tillit til meg, og hadde selv behov for trøst og oppmuntring, samt å få høre ordet om syndenes forlatelse for egen del.
Når Theodor så mange ganger uttrykte seg slik: «Vi må slå ring rundt predikantene», så mente han det av hele sitt hjerte. Og når han sa «Vi», mente han først og fremst seg selv som menighetens forstander og hovedansvarlige, men det innbefattet også alle menighetens styremedlemmer og varamenn. Og jeg er ikke i tvil om at de alle samlet stod sammen med Theodor i dette syn, på tross av den skarpe kritikken de måtte tåle for det.
