av Når Theodor forkynte kjernebudskapet i evangeliet, syndenes forlatelse for en som søkte styrke og trøst i syndenes forlatelse, så forkynte han det aldri med en kald eller fraværende stamme, eller på avstand. Men Theodor var alltid varm og hjertelig.
Slik opplevde i alle fall jeg han. Han reiste seg alltid opp, og med tårer i øynene og med stor medfølelse med den som var tynget ned av sin synd eller byrde, hva enn det skulle være, kom han bort til den som søkte trøst i evangeliet. Så la han sin hånd på skuldra, og som et Herrens sendebud – som med Kristi munn, og på hans vegne – forkynte han syndenes forlatelse uten noe som helst vilkår, i Jesu Krist navn, og i kraften av hans forsoningsblod. Og så trøstet han og oppmuntret med mange gode ord fra Bibelen.
Theodor kunne kunsten med å gjøre forskjell på om det var synder som trykket, eller om man slet med byrder av ulike slag. Han blandet ikke disse to, og var klar på når han skulle forkynne syndenes forlatelse og når han bare skulle lytte og veilede.
Selv om han ikke hadde gått så mye på skole, hadde han slik jeg erfarte det, god innsikt i psykologi og hvordan ulike faktorer påvirker tros- og følelseslivet. Så på den måte hadde han også innsikt i sjelesorg. Og han var interessert i alt mellom himmel og jord, enten det gjaldt ingeniørfag, spørsmål om hvordan universet er skapt og fungerer, avansert matematikk eller spørsmål om språk. Alt interesserte han, og det meste hadde han forbausende god innsikt i til at han ikke hadde studert på høyere nivå. Det har blitt fortalt meg at han under krigen lyktes å bygge en radio slik at han kunne lytte til sendingene, selv om det var strengt forbudt.
