av Først litt om skatten «personlig skriftemål» og dens nytte
Kristen sjelesorg kan på en måte inneholde noe annet enn basiselementene i et vanlig skriftemål og det å forkynne syndenes forlatelse – altså for en som allerede er en kristen. Men man kan kanskje si at personlig skriftemål kan være viktigere enn kun kristen sjelesorg om den kun begrenser seg til hjelp, trøst og veiledning i livskriser. Det å bli løst fra sine synder som plager, tynger og anklager en kristen, og det å få bli renser ren i kraften av Jesu Kristi blod når man ved troen får ta imot tilsigelsen av syndenes forlatelse når det personlig blir forkynt, er til en uvurderlig stor hjelp for at vi skal klare å leve som Guds barn med en god samvittighet. For da kan ikke Satan fortsett med sine stadige anklagelser på grunn av våre gjorte synder. I Jesu blod er det nemlig kraft til å drive vekk den onde med hans stadige anklagelser og fordømmelser. For er det noe Satan frykter, er det Kristi blod. Det er det eneste han flykter fra. Derfor er skriftemålet og særlig ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod en stor Guds velsignelse som vi har all grunn til å ta vel vare på og å benytte i troslivet. Slik Luther tenkte og lærte, er det personlige skriftemålet en viktig del av forvaltningen av nøkkelmakten – altså det å tilgi synder på Kristi vegne og på hans befaling, noe som altså er gitt til menigheten (Matt 16:19; Matt 18:18; Joh 20:23). Slik Luther lærte, var dette nøkkelmakten i en snever betydning. I boka «Veien fra syndens nød til Guds fred» er Luther tydelig på at Gud ikke tilbyr syndenes forlatelse bare i det personlige skriftemålet, men også gjennom de andre nådemidlene. Luther skriver:
«Syndenes forlatelse må altså søkes i 1) Ordet som er i et menneskes munn, og i sakramentene som menneskene forvalter, men ikke noe annet sted, for man finner den ikke noe annet sted … Av denne grunn behøver du nemlig ikke gå hvor som helst, men du får være i den kristne menighet som har Ordet og sakramentene. Der finner du visselig syndenes forlatelse, ikke i himmelen som fariseerne tror … Gud har knyttet syndenes forlatelse til 2) den hellige dåp, 3) nattverden og Ordet. Dessuten har han lagt den 4) i ethvert kristent menneskes munn. Når det (dette menneske) trøster deg og forkynner deg Guds nåde for Jesu Kristi fortjenestes skyld, da skal du motta det i tro, aldeles som om Kristus selv hadde sagt det til deg».
Nøyaktig slik trodde og lærte våre predikanter og sjelesørgere i ELM i min barndom og ungdom på 1970-tallet, helt i samsvar med Skriften og Luther, på tross av at pkt. 4 ble særlig høyt verdsatt som en særlig verdifull skatt som Gud har gitt til trøst og hjelp i troslivet. Men for dem var selvsagt også Ordet – både det skrevne og det forkynte -, den hellige dåp og nattverden dyrebare nådemidler som de satte stor pris på og holdt i høy respekt og ære, særlig siden Guds livgivende og frelsende Ord var sendt av Gud til opplysning, trøst og oppbyggelse for enhver som vil bli frelst.
Grunnlaget for syndenes forlatelse er ene og alene Jesu fullkomne forsoningsverk på Golgata. Det var på korset Jesus betalte vår syndegjeld med sitt eget dyrebare og rene blod. Samtidig gav han sitt liv for oss. Han døde en stedfortredende død for oss for at vi ved ham skal få del i det evige liv. Dette må alltid få være forkynnelsens kjerneinnhold, og dette er også Golgatabudskapet som er det store og frelsende evangelium. Ved å tro på det Jesu gjorde som vår stedfortreder, og ved å ta dette glade evangeliet imot i våre hjerter, blir vi frelst. Ved denne tro blir vi rettferdiggjort, ved Kristi blod. Og når en synder får høre dette gledens budskap og tror det i sitt hjerte, blir man ved evangeliet født til Guds barn og får hele sin 10 000 talenters syndegjeld tilgitt helt uten egen fortjeneste. Og i samme øyeblikk får man både barne- og arverett til alt det himmelske, først her nede i Guds nåderike og til sist evig hjemme hos Gud i himmelen. Da blir navnet skrevet i livets bok i himmelen. Og som pant på arven som venter hjemme i himmelen for alle som blir bevart i troen inntil enden, gir Gud sin egen Hellige Ånd i hjertet. Og det er Gud alene som ved sin store nåde og kjærlighet kan bevare sine barn i en saliggjørende tro, og som også har lovet å fullføre sitt verk og den gode gjerning han har påbegynt inntil Jesu Kristi dag. Ham alene – han som er Alfa og Omega – tilhører all takk, lov og pris for alt godt han gjør helt fra begynnelsen til enden. Mer komplisert er ikke frelsens vei! Ved den Hellige Ånd unnfanger Gud et Guds barn. Et Guds barn blir altså ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud (Joh 1:13). Å bli et Guds barn er altså ikke noe som man bare bestemmer seg for eller tar en egen avgjørelse om, slik mange lærer i dag. Men man må bli født på nytt, av Gud. Han er det som selv begynner en god gjerning i sine utvalgte, og det er også han som føder det åndelige livet i alle som blir Guds barn ved Ordet og ved Ånden. Om et menneske skulle dø like etter at Gud har født det til sitt barn, vil det ved troen på Kristus bli frelst, selv om det ennå ikke har nådd å bekjenne noen av sine gjerningssynder, annet en bare helt generelt. Slik var det med røveren på korset som bare helt kort bekjente «Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han (Jesus) har ikke gjort noe galt»… Og han (Jesus) sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!», Luk 23:41-43.
Apostolisk og Luthers lære i ELM – den menighet jeg vokste opp i
Helt i samsvar med dette og med apostlenes lære ble også jeg lært i vår menighet da jeg kom til tro for godt over 50 år siden. En grundig og detaljert syndsbekjennelse var ikke vilkåret for syndenes forlatelse. Men syndsbekjennelsen var bare som en naturlig følge og som en troens frukt for de som allerede hadde blitt Guds barn, siden det ble for belastende å leve med en ond og anklagende samvittighet. Syndsbekjennelsen var ikke tvunget, men frivillig. Man bekjente ikke sine synder for å bli Guds barn. Og vi ble heller ikke lært til å bekjenne andre synder enn de som anklaget vår samvittighet, og synder som den Hellige Ånd klart påminte som synd som burde bekjennes. Men siden man allerede ved troen på Kristus hadde blitt Guds barn og fått del i rettferdiggjørelsen, ønsket man å snakke ut med en erfaren sjelesørger om synder som plaget samvittigheten og som Satan anklaget og fordømte for. Ordet om Frelseren Jesus Kristus Guds Sønn og forkynnelsen i kraft av Jesu Kristi forsoningsblod var det som på nytt gav fred i samvittigheten og visshet om at alle synder virkelig var tilgitt, også av Gud. Men når det gjelder barneretten og rettferdiggjørelsen, får man motta dette ene og alene på grunnlag Jesu fullbrakte verk på Golgata, kun av nåde og ved tro, ikke gjennom egen syndsbekjennelse, egen fortjeneste eller noe av sitt eget. Og evangeliet om frelsen som blir forkynt av Kristi sendebud, er fortsatt i dag en Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Slik jeg opplevde, hadde de aller fleste som forkynte i vår vekkelse i min barndom og ungdom Bibelens og Luthers lære når det gjaldt hvordan man blir et Guds barn, hvordan man får hele sin syndegjeld utslettet i samme stund man tror det forkynte evangeliet og frelsesbudskapet fra Golgata, og de lærte at det var dette som var selve rettferdiggjørelsen. Den bestod i å bli ikledd Jesu fullkomne rettferdighets drakt som skjuler alle våre synder, også innfor Gud. For når Herren betrakter sine barn og oppdager at de ved troen er ikledd Kristus, har han ikke noe mer å kreve men er tilfreds med alt det som Jesus har gjort for oss. For Jesu navn betyr Frelser, siden han skal frelse sitt folk fra deres synder. «Dette er det navnet som han skal kalles med, sier Jesaja: Herren, vår rettferdighet«. Jesus tok alle våre synder på seg, samtidig som han gir oss sin renhet, hellighet og rettferdighet, noe Luther kaller for den salige byttehandel. Vi leser i Jes 53:
«Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss, ramme ham… Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom… Ved at vi kjenner Ham – sier Jesaja – skal Min (Herrens) rettferdige (Jesus Kristus), Min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal Han bære…»
Og like klar i disse spørsmål var også mine åndelige veiledere på begynnelsen av 1970-tallet. De gjorde en meget klar forskjell på det å bli rettferdiggjort av tro på den ene side, og det å vandre i troens og Åndens lydighet som et Guds barn, det de kalte livets rettferdighet eller helliggjørelse.
- Hva lærte NT og apostlene om rettferdiggjørelsen?
- Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen – fra predikantmøtet i Torneå i 1909
- Hva er rettferdiggjørelse ifølge Bibelen?
- Jesu blod – grunnlaget for rettferdiggjørelsen innfor Gud
For meg er det entydig klart at de hadde Luthers lære. Uuras Saarnivaaras bok «Veien fra syndens nød til Guds fred», var deres «barnelærdom» og «Lille katekisme». Det var en bok som stort sett alle på 70-tallet eide og leste, og det de trodde og lærte videre til oss, var klare lærdommer bygget på Luthers lære i denne bok. Allerede lenge før denne bok ble oversatt til norsk, hadde de den på finsk, og kunne dens innhold nesten utenat. I forordet til boka skriver Kåre Suhr, predikant i ELM gjennom 60 år:
«I Veien fra syndens nød til Guds fred» har Uuras Saarnivaara gitt oss en klar veiledning i Guds frelses ordning. Vi har her klare lærdommer, grunnet på Bibelen og Luthers skrifter; veiledning og opplysning for alle som søker frelse og fred for sin sjel…»
Vi får absolutt ikke blande sammen vår lille og ubetydelige tjeneste som Guds redskap med Guds og Frelseren Jesu Kristi ene-rolle i frelsen og rettferdiggjørelsen – noe som dessverre lett kan skje om vi anser vår rolle for viktig
Dessverre har visse deler av disse entydige Bibelens og Luthers lærdommen kommet litt i miskreditt blant noen av vår vekkelses forkynnere, noe som lett vil kunne lede til forvirring og til utydelig forkynnelse. Det tydelige skillet mellom rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen flyter da lett sammen, med fare for at våre egne gjerninger og vår mangelfulle syndsbekjennelse lett kan blandes sammen med Jesu fullbrakte verk på Golgata. Dette er i alle fall periodevis noe av min bekymring med tanke på vekkelsens framtid!
Ovenfor har jeg i linken «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen» henvist til et av de større predikantmøtene innen vår vekkelse fra begynnelsen av 1900-tallet. Predikantene Johan Ryselin (1863-1946) og Pauli Rantala (1862-1916) ønsket svar på spørsmålet “Hvordan og hvor blir en synder erklært rettferdig?” Årsaken til at de ønsket å drøfte dette spørsmålet, var at det innen vekkelsen forekom uklar forkynnelse når det gjaldt rettferdiggjørelsen. Ryselin uttrykte seg slik: «Noen av predikantene har “i forkynnelsen begynt å blande på hvilke rolle som tilhører Gud, og hvilke rolle som Guds redskap skal ha“. Og han presiserte: “… det er jo ikke mennesket (tjeneren) som rettferdiggjør, men Gud».
Rantalas klare krav var at i et så viktig spørsmål som rettferdiggjørelsen måtte det være enighet, og at det som predikantene forkynte, måtte være i samsvar med Bibelens og apostlenes lære om rettferdiggjørelsen. For ellers ville det bli splittelse. Og Rantala fortsetter: ”Vi har ikke en slik forståelse at det er det ene menneske som rettferdiggjør et annet menneske“. Men “det er Gud som erklærer rettferdig den som tror evangeliet”. …
- Protokoll fra predikantmøtet i Torneå 4.-7. oktober 1919, del 1 (finskspråklig)
- Protokoll fra predikantmøtet i Torneå, del 2 (finskspråklig)
- Protokoll fra predikantmøtet i Torneå, del 3 (finskspråklig)
- Protokoll fra predikantmøtet i Torneå, del 4 (finskspråklig
- Omtale av predikantmøtet i Torneå i avisen «Kansan tahto» 16.10.1909
Alle disse artiklene er hentet fra Det finske nasjonalbiblioteket, med utgangspunkt i læstadianismeforsker Mauri Kinnunens blogg.
For meg er det interessant å se at vekkelsens 1. og 2. generasjons-predikantene hadde nøyaktig samme lære om frelsen og om rettferdiggjørelsen som Luther hadde, men også slik jeg for godt over 50 år siden ble lært av vekkelsens predikanter i ELM og av de som fungerte som veiledere og sjelesørgere i ELM på den tiden. Og særlig trygt er det å vite at de samtidig stod på Skriftens trygge grunn, og at de derfor lærte i overensstemmelse med Herrens egne apostler.
Slik en del av predikantene på begynnelsen av 1900-tallet – og sikkert også før den tid – ville blande sammen Guds rolle i rettferdiggjørelsen og hvilke rolle Guds redskaper hadde, slik er dessverre delvis tilfelle i vekkelsen også i våre dager. Men som Rantala, Ryselin og de fleste av de svært mange predikantene som deltok på dette store felles predikantmøtet for Sverige, Finland og Norge – og hvor det også deltok amerikanske predikanter – var felleskonklusjonen – noe også Rantala understreket – så er det ikke det ene menneske som rettferdiggjør det andre menneske, men det er Gud som erklærer rettferdig den som tror evangeliet. Dette er helt i overensstemmelse meg hva Herrens apostler lærte og også med det vi i ELM lærer i dag. Slik tror og lærer i alle fall jeg! Det kan nevnes at Petter Posti – den aller første menighetsforstander og predikant i ELM helt fra slutten av 1860-tallet – også deltok på dette nevnte predikantmøtet, og hvor også han hadde innlegg.
For oss som er satt i Ordets tjeneste er det viktig å ta dette til etterretning og å forkynne i samsvar med Guds Ord og fedrenes lærdommer, særlig når det gjelder hvordan man blir et Guds barn, hvordan Gud rettferdiggjør en synder og hvordan man som en kristen kan bli bevart i en saliggjørende tro med en ren samvittighet, verdig for himmel og salighet.
Dette får vi be om for oss selv og for alle som er kalt og utvalgt for det evige livet. Amen!
Alta 30. september 2023
Henry Baardsen,
Alta
