av En kristen menighet som ønsker å være sunn, må tåle at Guds Ord får være det eneste lys som skal være kilden til all åndelig opplysning. Dersom vi ikke ønsker eller våger at Ordets lys skal få avsløre oss og vise oss våre svakheter og hva som er usunt med oss, er det ikke et tegn på sunnhet.
Ransak og prøv dere selv!
Paulus skriver: «Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv!», 2Kor 13:5. For oss som enkeltkristne og som menighet er det viktig at Gud får lede og fostre oss. Ellers kommer vi helt sikkert til å gå vill. Det er viktig at det som vi tror og det som vi lærer, er i samsvar med Skriften. Ellers er vi i praksis uten lys på vår livsvandring.
Lyset avslører mørket i oss og avslører oss
Guds Ords klare lys må kontinuerlig få opplyse oss og avsløre mørket i oss. Selvsagt er dette ubehagelig. Men dersom vi ønsker å være lysets barn og en menighet som ønsker å være en lysestake og en lysbærer, må vi tåle å bli avslørt. Ved Jeremias sier Herren: «Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg?», Jer 23:29. En sak er at lyset avslører mørket. Og det kan virkelig være ubehagelig. Lyset på en måte avkler oss og gjør oss nakne. Det åpenbarer for alle hvilke verk vi er og hvor syndige vi er. Lyset avdekker ikke bare synden, men også egenrettferdigheten.
Men en annen, og den absolutt viktigste funksjon mørket har: Den driver ut mørket. Og det er det intet annet enn lyset som kan gjøre. Når Jesus tar bolig i et menneskes hjerte, blir det et lysets barn. Da våger det å komme med sine gjerninger til lyset. Og da vandrer det også i lyset. Og samtidig blir det også til en lys eller fakkelbærer, som lyser opp og viser veien for andre.
Guds ild vil rense bort slagget og rense oss
Og dessuten, slik vi kan lese hos profeten Jeremias: Guds Ord er som en ild. Ildens oppgave er å brenne bort slagget, alt det som er urent. Altså har ilden en rensende effekt.
Gud vil bruke lyset og ilden for å rense sitt eiendomsfolk
Slik legger vi merke til at Gud bruker to middel for å renes og å hellige oss med: Lyset og ilden. Og denne Guds renselsesprosess er både avslørende og smertefull. Men den er helt nyttig for at vår gudsdyrkelse ikke skal være unyttig og vår kristendom bare skal være menneskebud (Jer29:13; Matt 15:9; Mark 7:7).
Herrens dag skal åpenbares med ild
Som kristne, men også som menighet, kan vi venne oss til å leve i gråsonen. Egne tradisjoner kan noen ganger komme i konkurransesituasjon med Guds Ord, og da kan det fort bli tautrekking mellom hvem av disse to som skal gis førsteplassen. Men vi bør alltid minnes at Gud er utrolig streng når det gjelder hvem som skal få æren. Han vil ikke tåle at hans Ord må vike plassen for våre tradisjoner eller våre egne tolkninger, hvor gode og verdifulle de enn er for oss. Eller hvor lenge de har vært i bruk.
Når Herrens store dag åpenbares (1 Kor 3), vil vi som kristne og som ledere for en menighet bli prøvet med mye sterkere midler enn her i nådetiden med Guds Ords lys og hans ild. På den dagen skal alle våre gjerninger og hele vårt verk bli prøvet, og da skal absolutt alt bli åpenbart. Om byggverket er bygget på den eneste grunnvollen som vil bli bestående i den fortærende ild som skal prøve alt – og grunnvollen er Jesus Kristus – og det kun er bygget med ildfaste materialer som er gull, sølv og kostbare stener, så skal bygget bli bestående. Og da skal han få lønn.
Å bygge sin kristendom med tre, halm og strå
Slik vi forstår uttrykket «å bygge med tre, halm og strå, peker det å lettantennelige bygningsmaterialer som ikke tåler ild. Ulike materialer har ulik antennelsestemperaturer, og ulike faste materialer har ulike smeltematerialer. Og avhengig av hvilke brennmiddel som benyttes, vil også ilden få ulik brenntemperatur.
Men så leser vi om de som bygde med de brennbare materialene tre, halm og strå: «Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild», 1Kor 3:15.
Tre, halm og strå representerer altså slikt som ikke blir bestående for Gud og innfor Guds dom. Det er menneskeverk, menneskebud og tradisjoner som tar den plass som Guds Ord alene skal ha i våre liv. Det er også når vi delvis setter vår lit til ytre saker for å behage Gud, men også for å duge for visse kristne som også bygger med slike materialer.
De som apostelen Paulus omtaler, var kristne mennesker, men slike som hadde feil fokus på hva som var det aller viktigste. Paulus la grunnvollen klart fram for dem, nemlig hvem som alene kunne frelse, og hvem de måtte tro på for å få det evige livet. Så vi forstår at de bygget på Kristus-klippen, og trodde på ham. Men de blandet også inn ikke-brannfaste bygningsmaterialer. Heldigvis for dem så ble de selv frelst, men de mistet lønnen. Men hele deres verk brente opp (minnet og ettermælet av dem). Men selv ble de frelst, som gjennom ild.
Også vi som kristne og som menighet kan noen ganger se mellom fingrene, dersom noen bygger med tre, halm og strå. For slikt har blitt så vanlig. Som en gammel vekkelse kan vi for eksempel stole på kirkefedrene og deres bibeltolkninger, vi kan bygge på gamle uttalelser fra kirkemøter eller ledere mer enn på Skriften, vi kan holde oss strengt til gamle gode kristelige tradisjoner etc. Og så kan vi stort sett leve våre trosliv i den innbilling at vi har lyset, vi har den rette kristendomsforståelse og vi har sannheten.
Jeg har forsøkt å analysere meg selv og vår vekkelse i Bibelens lys
I den siste tid har jeg analysert mitt eget trosliv og meg selv i lys av hva som er «det ene nødvendige» og hva som er det aller viktigste for å bli funnet våken når Jesus kommer tilbake. Men samtidig har jeg også tenkt litt over situasjonen for vår egen hjemmemenighet sett litt over en noe lengre tidsramme. På denne blogg har jeg gjort en del tanker om det, men har også pekt på en del bygningsmaterialer som har blitt bygget med på den eneste frelsesgrunnen som finnes, som er Jesus Kristus. Og jeg mener å ha oppdaget en del ikke-brennbare materialer som har blitt brukt, og som ikke er utvalgt av en vis byggmester (1 Kor 3:10).
Det er klart at når man våger å påpeke noen svakheter og skjevheter i en så gammel og «ærverdig bygning» som vår vekkelse er – over 170 år – så må man regne med å få noen kommentarer. Både ris og ros.
Læstadianismen er ikke grunnvollen som vi kan bygge vår kristendom på, men bare på Kristus. Det er kun når vi bygger på apostlenes og profetenes grunnvoll, og når hjørnesteinen er Kristus Jesus selv, som vi blir bestående. Selv hvor smertefullt det enn skulle være at det litt settes fokus på en del ømme punkter, må vi tåle det. For selv om det også kan smerte, og vi til og med skjemmes litt når lyskasteren blir fokusert på saker og ting som vi aller helst skulle ville skjule, så er det litt på sikt nyttig. Slik er det når kiropraktoren eller fysioterapeuten trykker på vonde triggepunkter. Men etter hvert avtar smerten, samtidig med at nervebanene sender signal til hjernen, hjernen sender signal til hjertet som igjen begynner å pumpe mer blod til det vonde området, og slaggstoffene transporteres bort men blodet, og så begynner prosessen med tilfriskninga.
Det samme er det også tilfelle med Kristi kropp, menigheten. Også den må gjennomgå en slik helbredelsesprosess.
- Fokus på noen usunne trekk
