Det åndelige og kongelige presteskap

Det åndelige presteskapet, og oppgaver som hører med til dette presteskapet

• Tilbake til hovedsida
• Vigslingen til å prester gjelder alle kristne, men begrenser seg til privat bruk
• Lytt til tale over temaet «Det kongelige og åndelige presteskapet» (34 min.)
  • Tekst: 1Pet 2:5 og 9

Kilde: «Elämä uskossa», av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Menigheten er Guds åndelige tempel. Den er bygget av levende steiner, av mennesker som ved troen på Kristus har blitt levende. Samtidig er de troende et hellig presteskap. De har fått i oppgave av Gud å bygge opp menighetstempelet ved å utføre Ordets tjenestegjerning.

• Peter skriver:
  «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:4,5, 9).

1. 1.     Hvilke oppgaver hører med til det åndelige presteskap? Hvem kan utføre disse tjenestene og hvilke nytte er det av dem?

Den første basisoppgaven for det åndelige presteskap, er å ofre «åndelige offer». Kristi forsonings- og gjenløsningsoffer som han utførte (på Golgata), er fullstendig nok til rettferdiggjørelse og frelse for alle syndere som vil ydmyke seg til omvendelse. De som er kalt til å ofre disse åndelige offer, er de som først ved Kristi forsoningsoffer er gjenfødte til Guds barn.

Det er tre forskjellige åndelige offer. Det nye testamente sier om disse åndelige ofrene:

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste», Rom 12:1.

1.1 Gi deg selv, dine evner og dine gaver til Herren

Det å gi våre legemer til Gud som et offer, betyr at man gir seg selv med alle sine evner og gaver til ham, så han skal få bestemme over oss og bruke oss (i sin tjeneste).  Og Bibelen fortsetter:

• «La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud», Heb 13:15-16.

Det å dele med andre, er både et takkoffer for alt det Gud har gitt, samtidig som det er å gjøre det som kjærligheten forplikter oss til i forhold til de som lider nød. Men det er også å gjøre det som Herren har befalt:

• «Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet», 1 Kor 9:14.

1.2 Hjelp andre til frelse og til helliggjørelse

Den oppgave som de kristne skal gjøre i dette åndelige presteskap, er å hjelpe og tjene andre både til frelse og til helliggjørelse. Utføringen av dette presteskap har ikke noe å gjøre med den kristnes egen frelse eller med hans eget forhold til Gud. For dette hører med til barneretten. Men å utføre det åndelige presteskapet, er noe man gjør ved sin tjeneste for andre. Luther sier:

«Enhver kristen er konge for seg selv, og prest for de andre» (WA, 16,407). «Det er jo ikke noen som døper seg selv, og det er heller ikke noen som forkynner syndenes forlatelse til seg selv, men de mottar dåpen og syndenes forlatelse av andre» (WA 6, 514). «De prestelige tjenester består i: 

• å undervise,
• å preke
• å forkynne Guds ord
• å døpe
• å dele ut nattverd
• å binde og å løse noen fra deres synder
• å be
• å prøve det som forkynnes og undervises i Guds Ords lys
• å prøve åndene om de er av Gud

I utgangspunktet hører alle disse oppgavene til alle kristne» (WA, 12, 118). Men det betyr ikke at enhver kristen offentlig kan utføre alt dette. Når det gjelder offentlig forvaltning av embetet, er det ifølge Luther begrenset til de som menigheten rettelig har kalt og innsatt i Ordets tjeneste. Men til privat bruk, har enhver kristen både rett og plikt til å forvalte dette åndelige presteskapet.

1.3 Bønn og forbønn for din neste

En av basisoppgavene for det åndelige presteskap, er å be for andre, altså forbønn. Paulus skriver:

• «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», Rom 10:1.
• «Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere», 2 Tess 3:1.
• «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium (= hemmelighet). For det er for dets skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør», Kol 4:2-4.

1. 2.     Forkynn omvendelse og syndenes forlatelse

Den neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er allerede nevnt i første avsnitt. Det er å forkynne Guds Ord, altså å blåse i «Ordets basun». Det innebærer å forkynne om synd og om den fordervelse synden fører med seg. Synden fører mennesket til sist til fortapelse i helvete, så derfor må de troende forkynne viktigheten av anger og omvendelse til Kristus. Videre skal man oppmuntre den angrende til å søke nåde, og deretter skal man forkynne syndenes forlatelse for den angrende. Jesus sa til sine etterfølgere:

• «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner … like til jordens ende», Ap 1:8.
• Han sa også: «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…», Luk 24:47.

1. 3.     Gi tilbud om personlig sjelesorg og skriftemål

Følgende oppgave som hører til det åndelige presteskap, er sjelesorg. Hensikten med dette, er å hjelpe de angrende og de som søker nåde ved at man både ber for dem, men at man også ber sammen med dem. Dessuten skal man lytte, når de i anger bekjenner sine synder (når de skrifter), og man skal forkynne dem syndenes forlatelse i Jesu navn og blod.

Den kvelden da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, etter at han hadde stått opp fra de døde, gav Jesus dem en (viktig) oppgave. De skulle «forkynne i hans navn omvendelse og syndenes forlatelse», Lk 24:47.  Han sa også til dem:

• «Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:22-23.

Senere skrev Paulus:

• «…han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud», 2 Kor 1:4.

Videre skriver Paulus:

• «Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!», 1 Tess 5:15.

4.     Prøv det som læres, og prøv åndene (om de er av Gud)!

Neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er å prøve det som læres og også å prøve åndene i lys av Guds Ord og dets lærdommer. Man skal altså prøve de som underviser og de som forkynner, og poengtere nødvendigheten av å forbli trofast mot Bibelen og bibelsk forkynnelse. Jesus sa:

• «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», Joh 8:31-32.

Og apostelen Johannes skriver:

• «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden… Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd», 1 Joh 4:1-3, 6.

5. Forlikelsens tjeneste

De kristnes åndelige presteskap kalles også for «forsoningens tjeneste». Dens hovedoppgave er å kalle på mennesker, og å hjelpe dem, slik at få del i frelsen som Kristus ved sitt forsoningsverk eller ved sitt offer på korset vant. Dette skjer ved at synderen ydmyker seg til anger og omvendelse, og at man ved tro tar i mot tilgivelsen og frelsen som bydes og gis ved evangeliet.  Det er dette Jesu lærdom betyr, slik Lukas skriver om i slutten av sitt evangelium:

• «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av». Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt [den Hellige Ånd],…» Luk 24:47.

Lukas skriver om samme sak i Ap 1:8, ord som Jesus selv sier:

• «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende», Ap 1:8.

Paulus skriver til korinterne om forlikelsen og om frelsen:

• «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2 Kor 5:18-21.

Denne forlikelsens tjenesteoppgave er gitt til alle troende, alt etter de gaver og evner de har fått. De troendes oppgave er:

• å be for alle mennesker,
• oppmuntre dem til i ydmykhet å gjøre opp for og å omvende seg fra sin synd,
• til å angre og å bekjenne de synder som spesielt trykker på samvittigheten og
• å be om tilgivelse i kraft av Kristi offer på korset og ved hans forsoningsverk.
• Deretter følger forkynnelse av syndsavløsning eller tilgivelse (av alle synder), og så forsikrer den troende og vitner at alle synder virkelig er tilgitt og utslettet ved Kristi blod.

Kort stund etter at den Hellige Ånd var utgytt på pinsedagen, forkynte Peter i tempelet i Jerusalem:

• «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet», Ap 3:19.

Kristus – han som er menighetens Hode – bruker munnen til menighetens medlemmer når han kaller menneskene til omvendelse. Han bruker også munnen til de kristne når han forkynner nåde og tilgivelse til de som ydmyker seg, og ved deres munn forkynner han gledesbudskapet om at de får ta i mot barnerett hos Gud som en gave.

Også når Kristus skal velsigne de som søker nåde og hjelp og som ønsker å få del i den Hellige Ånds gave, benytter han seg av de troendes munn og hender. Videre så hjelper Kristus de som lider nød med midler og gaver gitt av de kristne, og med disse midlene betaler han også kostnadene i forbindelse med arbeidet sitt rike.  De som er Kristi rette etterfølgere, har kjærlighetens omsorg for at ingen skal forbli uten kjennskap om evangeliets kallelse og om tilbudet om å ta i mot nåden. Egentlig burde alle troende hatt en slik kjærlig omsorg for å vinne så mange som mulig for Kristus.

Luther sier:

• «Guds barn… vil ikke at det skal være bare de som skal slippe til himmelen. Men de vil oppmuntre alle, også de aller største syndere til å komme inn dit» (WA, 1, 697).
• «Man er ikke en rett kristen, dersom man ikke elsker sin nestes frelse like mye som sin egen» (WA, 10, I, 665).
• «Ingen skal høre evangeliet bare for seg selv. Men alle bør fortelle det også til de andre, til de som ikke allerede kjenner evangeliet… På denne måte kan den ene være den andres hyrde, slik at han kan fø og vokte ham her i verden» (WA, 10, 1, 86).
• «Dersom du tror og gleder deg i Gud, så tillater ikke en slik glede at du lar være å gjøre noe som helst… Men… da ønsker du at også andre mennesker skulle lære å kjenne den samme Guds nåde… Da vil du forkynne og snakke om en slik sannhet over alt der du får anledning til det. Og da vil du  også forkaste all lære og alt liv som ikke er i overensstemmelse med denne lære» (WA, 10, 102).

Og Luther fortsetter:

• Gud vil ikke utføre sitt arbeid alene. «Han… vil utføre sitt arbeid sammen med oss og ved oss» (WA,6, 227).
• «Han gir heller ikke sin Ånd utenom sitt Ord, men ved Ordet. Gud vil at vi skal være hans medarbeidere, og at vi skal la hans Ord lyde for de som er utenfor. Samtidig virker han… i menneskets indre ved sin Ånd der hvor han ser det tjenlig… Han utfører ikke sitt verk i oss mennesker uten oss troende, … men han vil at vi skal virke sammen med ham… Og slik forkynner han ved oss, han hjelper de fattige og trøster de som sørger ved oss» (WA, 18, 695, 754).
• «Den indre velsignelse og fremgang kommer fra Gud ved hans Ånd, slik at vårt ytre ord ikke skal bli uten virkning. Gud… utfører… i oss sitt beste verk, og vi hjelper han i det ytre ved Ordets forkynnertjeneste. Han vil at hans predikanter skal være hans medhjelpere og hans medarbeidere. Og han utfører sitt verk etter sin vilje ved deres ord, hvor og når han selv vil» (WA, 17.II, 179).