av Jeg har i det siste skrevet to innlegg hvor jeg uttrykker min bekymring for at kristendomsundervisningen i skolen har blitt byttet ut med den skeive og radikale kjønnsideologien som særlig foreningen FRI står for. Første innlegg om dette temaet var «Den åndelige situasjonen i Norge og i våre naboland i vår tid». Det andre innlegget var «Verdi- og åndskampen som sterkt preger hele vårt samfunn». Etter at jeg skrev dette, så jeg på Ungdomssamling en link til videoen «Hva utsettes barn og ungdom for av skeiv teori i skolebøker»? Det som Kristent ressurssenter presenterer i videoen, supplerer veldig godt det samme som også jeg har funnet ut og det som er min bekymring. Men jeg har valgt å se på samme problematikk fra en annen vinkel. Mitt utgangspunkt var egentlig Ef 6:12, derfor ønsket jeg fokus på hva «maktene, myndighetene og verdens herskere i dette mørket» kan være i forbindelse med avkristningsprosessen vi opplever i våre samfunn. Jeg skrev litt om de tre statsmaktene: Stortinget, regjeringen og domstolene og deres rolle for å få bytte kristendommen i skolen ut med skeiv ideologi. For det en nettopp det som det er snakk om! Denne gangen tenkte jeg å skrive litt om hvor de har hentet sin inspirasjon for å forandre samfunnet, og hvem som har vært dere forbilder og inspiratorer.
Pedagogikkprofessor Tapio Puolimatka om Yogyakarta-prinsippene
I 2006 presenterte en gruppe internasjonalt anerkjente forskere og menneskerettighetseksperter en liste på 29 prinsipper som skulle vise seg å bli styrende for de skeives rettigheter i de fleste land i den vestlige verden. Selv om det var FN som stod bak dette arbeidet, er disse prinsippene ikke anerkjent som et lovdokument i FN. Men allerede i 2008 anerkjente Norge disse prinsippene, og har etter den tid vært en sterk påvirker innad i FN for de skeives rettigheter.
Ifølge Tapio Puolimatka har FN som mål gjennom Yogyakarta-prinsippene å fjerne holdningene om at det er en grunnleggende forskjell på mann og kvinne, og dette ønsker FN skal skje i hele verden. Puolimatka er selv professor i pedagogikk, og han sier at skolens undervisning skal ha som målsetning å endre barn og unges holdninger slik at det stemmer overens med mangfoldet av de nye kjønnsidentitetene.
Hans uttalelser er for øvrig helt i overensstemmelse med hva som læres i norske lærebøker, og med hva norske 5. klassinger uttaler om hva de tenker om kjønn.
Spesielt tenker jeg at det ville være nyttig for foreldre å se denne videoen, siden den på en god måte setter fokus på problemet og viser et godt bilde på hva Aschehougs siste lærebøker inneholder av skeive teorier, og hva barna utsettes for og hvor lett det er å påvirke barns holdninger.
Norsk skolepolitikk og Yogyakarta-prinsippene
Men hva har egentlig norske lærebøker og norsk skolepolitikk å gjøre med Yogyakarta-prinsippene? Og hva har egentlig dette å gjøre med skolene i våre nærområder, de er vel trygge og gode? Tror noen virkelig at barna våre blir utsatt for påvirkning av de skeives radikale kjønnsideologi? Nei, dette angår kanskje ikke oss! Vi har jo gode og trygge hjem, og i våre menigheter forkynnes Guds Ord rett og rent. Dessuten går våre barn i søndagsskole og kanskje deltar de i andre tilbud i menigheten. Men vi bør være klar over at også barn og unge er en del av samfunnet, og blir sterkt påvirket. De har sine mobiltelefoner , og via sosiale medier blir de sterkt påvirket av kjønnsradikale krefter. Helt fra sosiale medier ble tatt i bruk, har skeiv ideologi påvirket barn og unge sterkt. Som følge av det, er det stadig flere som opplever at de er født i feil kropp. For noen år siden var det 1,2 %, og for hvert år fordobles tallene. Det er en realitet som er skremmende. Og i takt med det, øker også de psykiske plagene blant stadig yngre barn og unge. Truls Medhus i Kristent Ressurssenter fortalte i en sammenheng om en som kontaktet han i forbindelse med «det nye» skolene er pålagt: «Alle elevene i Alta skulle ha obligatorisk opplegg med å se filmer om Pride og Trans regissert og foredragsholt av Skeiv ungdom. Dette skulle være en del av undervisningen. Det gikk ikke å få fritak, siden dette var forankret i læreplanen og i rammeplanen». Når vi i tillegg kjenner til at foreningen FRI har hatt sine representanter med da Aschehougs lærebøker ble laget – sannsynligvis for å sørge for at deres skeive ideologi ble tatt med, og at de var fornøyde med innholdet – og at FRI er en av svært få eksterne som slipper inn i skolen, bl.a. med deres undervisningsopplegg Rosa kompetanse, så skjønner vi at dette neppe er tilfeldig. Deres «forkynnelse» er nemlig godkjent av Departementet, mens Bibelfortellingene blir definert vekk, siden slikt går under kategorien «forkynnelse» (les: kristen forkynnelse). Og slik er det lett å skjønne at det har gått politikk opp i dette. Men for øvrig: Alt dette er fullstendig i overensstemmelse med Yogyakarta-prinsippenes ånd og skeive ideologi. Og derfor slipper slikt inn i våre skoler.
For de som er interessert i å gjøre seg kjent med den norske versjonen av de 29 Yogyakarta-prinsippene inkl. anbefalingene til statene for hvert av prinsippene, finnes de her.
Svært liberale forkjempere for de skeives rettigheter var medlemmene i Yogyakarta-komiteen
Ekspertgruppen som har utarbeidet Yogyakarta-prinsippene bestod stort sett bare av personer som aktivt arbeidet for å forbedre de skeives rettigheter. Formannen var (1.) Michael O’Flaherty, en tidligere katolsk prest. Han arbeidet for å beskytte de homofiles rettigheter. En annen av medlemmene, var (2.) Sonia Corrêa. Hun var en feministisk aktivist og forsker, som jobbet med spørsmål og rettigheter om seksuelle rettigheter i hele verden. Den tredje som kan nevnes, var en transseksuell og transhumanist, (3.) Martine Rothblatt. Følgende person var (4.) Mauro Carbal Grinspan, en intersex- og transaktivisst. Den neste på listen var (5.) Morgan Carpenter, personen som stod bak intersex-flagget, og som også var en intersex-aktivist. Videre nevnes ytterlig en intersex-kvinne, (6.) Kimberly Zieselman. Om ikke dette skulle være nok av av LHBT-aktivister, nevnes (7.) Sylvia Tamale, en global aktivist i kampen for seksualitet. Så nevnes (8.) Sunil Babu Pant fra Nepal. Han var en tidligere LHBT-aktivist, og den første åpent homofile aktivist på nasjonalt nivå i Asia. Han avkriminaliserte homofili, og tillot likekjønnet ekteskap i Nepal. Videre medvirket han til å sikre full beskyttelse for LHBT-miljøet i utkastet til ny grunnlov og oppfordret Facebook til å la sine brukere til å oppgi kjønnet deres til «Annet». Videre kan nevnes (9.) Victor Madrigal-Borloz. Han var FNs uavhengige ekspert på beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell legning og kjønnsidentitet, og i en offisiell FN-rapport ba han regjeringer om å kjempe tilbake mot religiøse myndigheter, ledere eller agenter som krenket LHBT-rettigheter. Dessuten ba han om et «globalt forbud» mot utøvelse av konverteringsterapi mot LHBTQ-individer. Den siste jeg skal nevne, var (10.) Arvind Narrain. Han var advokat og aktivist, og hadde i sytten år kjempet en juridisk kamp for å avkriminalisere LHBT. Han var også en forkjemper for LHBTI-rettigheter på internasjonalt nivå. De fleste av disse var med i komiteen i 2006, mens noen av dem var med i 2017 da disse prinsippene ble oppjusterte.
Slik vi alle kan legge merke til, var alle enten homofile, lesbiske, intersex/transaktivister eller forkjempere for de skeives særrettigheter. Og vi kan spørre oss: Er det disse som har vært som forbilder for mange av politikerne i våre land, siden det er nettopp Yogyakarta-prinsippene som har dannet grunnlaget for bl.a. store deler av Norges lovgivning. Og er det også dette som er bakgrunnen for at bl.a. de nye liberale lærebøkene fra Aschehoug (se videoen «Hva utsettes barn og ungdom for av skeiv teori i skolebøker» , og som er i bruk i norske skoler. Slik jeg tenker, er det en klar sammenheng her!
Sluttord
Jeg har i en lengere tid vært bekymret for avkristningen i våre nordiske land, særlig siden jeg kjenner dem best. En gallupundersøkelse fra Finland viser at svært mange unge mistet troen på Gud, og som begrunnelse nevnte de skolens utviklingslære. Ser vi på videoen jeg henviste til ovenfor, og etter en kort tids undervisning etter de nye kjønnsradikale lærebøkene, merker vi av svarene barna i 5. klasse gir, at situasjonen sannsynligvis er mer dramatisk i Norge enn hva gallupundersøkelsen fra Finland viste. Slik blir det når kristendomsundervisningen tas bort fra barn og unge.
Det som gjorde at jeg såpass grundig gikk inn i denne problematikken, skyldes delvis at jeg har over 1/3-århundres bakgrunn fra skolen og har også møtt noen av de som har blitt sterkt påvirket av skeiv ideologi, og derfor hadde interesse for hva som venter av «det nye» ved innføringen av Opplæringsloven 2024. En annen grunn var at jeg ønsket å sette meg litt inn i hva våre egne barnebarn blir eller kan komme til å bli undervist i. Ved å sette seg inn i dette, kan forhåpentlig vi som besteforeldre noen ganger samtale med våre barnebarn om hva de lærer på skolen. Den støtte må vi kunne gi dem!
Dessuten ville jeg nærmere tenke over hva som eventuelt kan menes med ordene i Ef 6:12: «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet«.
Dette bibelverset beskriver åndskampen som vi kristne til enhver tid står i. Denne kamp er aldri lik, kanskje ikke engang under et menneskes livstid. Av den grunn må en kristen alltid våke, og absolutt ikke tenke at alt går av seg selv uten at man trenger å ta del i denne åndelige kampen mot avkristninga. Samtidig bør vi minnes at det kun finnes ett lovlig stridsvåpen for oss kristne, hvor hard kampen enn blir. Og det er Åndens sverd som er Guds Ord (Ef 6:17). Som kristne har vi ingen rett til å fordømme, eller å ønske forbannelse over noen. Derimot er vi kalt til å velsigne! (Rom 12:14).
Slik jeg tenker, er det er ikke tvil om at de 10 homoliberale medlemmene av komiteen jeg har skrevet litt om, men sikkert alle 29, har alle vært rollemodeller og sterke forbilder for alle som har har ønsket LHTB-radikale endringer i våre vestlige land. Og at deres budskap i sine 29 prinsipper har vunnet gehør blant landes ledere, er også like innlysende. Sett fra deres og fra de skeives ståsted har de som står bak Yogyakarta-prinsippene lyktes helt optimalt. 29 personer og 29 prinsipper for å sikre de skeives rettigheter, har i løpet av få år forandret stort sett hele den vestlige verden. Men slik jeg ser det, har de tre norske statsmaktene, stortinget, regjeringen og domstolene vært overmodne til å «være mer enn lydige tjenere» i Yogyakarta-prinsippenes og deres forfatteres ånd. Men dessverre tror jeg ikke det stopper der. For han som er herre over ondskapens åndehær i himmelrommet, selveste Satan, har nok utvilsomt hatt sterk påvirkning og inspirasjon i deres tanker og sinn, slik at sluttresultatet samtidig tjener hans hensikt: nemlig å fjerne siste rest av kristendom fra våre barnehager og skoler. Og så langt synes det å lyktes, menneskelig sett. At slik avkristning tjener den ondes hensikt, er det ingen tvil om. Og at slikt er i Antikrist’s ånd og baner veien for den kommende Antikrist, er i alle fall for meg like innlysende. Siden Antikrist skal få sin makt av Satan og tjene hans kamp mot Kristus, er det av særlig stor betydelse på hvilke side av denne avkristningskampanjen vi som enkeltkristne, som menighet og som menighetsledere velger å stå. For nettopp her går det avgjørende skille mellom sann og falsk gudstjeneste og mellom Kristus og Antikrist. Samtidig bør vi minnes Jesu advarsel: «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre», Matt 6:24. Å svikte troskapen til Jesus, han som har trolovet/forlovet seg med sin brud for evig tid (Hos 2:19), vil få fatale konsekvenser både for tid og evighet. Tjener vi feil Herre, vil nemlig ikke Jesus kjenne oss når han kommer i sin herlighet. Derfor må vi her i tiden velge hvem vi vil tjene. Josvas anbefaling er det eneste som kan sikre at vi skal bli kjent av Jesus når han kommer: » Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» (Jos 24:15).
Men som kristne får vi aldri tape motet. Gud er mektig til å bevare oss og våre barn, bare vi holder oss til han. Han forsikrer selv hos profeten: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg…» Også Jesus trøster sine egne ved å si: «Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd», Joh 10:29.
La dette være din og min trygghet, selv når trengslene omgir oss, og når det ser aller mørkest ut!
Alta 26.10.2022
Henry Baardsen
