av Jeg hadde denne gangen lyst til å skrive noen ord om læstadiansk skriftemålspraksis sett i historisk perspektiv. For oss som i dag tilhører vekkelsen, kan det være nyttig å ta et lite tilbakeblikk for å se hvordan de i vekkelsens begynnelse så på disse spørsmålene, hvilke praksis de hadde da, om noe har forandret seg, og eventuelt hvorfor. Men det virker ikke å være så helt enkelt å finne et enhetlig syn på lærespørsmålene og praksisen knyttet til syndsbekjennelsen og skriftemålspraksisen. Og særlig for oss som lever nå, kan dette være krevende å få oversikten over, siden vekkelsen allerede er over 175 år gammel og mye har forandret seg på den tid. Fra vekkelsens begynnelse har det til nå gått hele seks generasjoner. Så ut fra det, er det naturlig at ikke alt har blitt bevart helt som det var på Læstadius tid. Selv om han, Raattamaa og de første av vekkelsens arbeidere levde samtidig og var nære og gode medarbeidere, tenkte heller ikke de helt likt i alle spørsmål, noe som det finnes mange eksempler på. De hadde tross dette full respekt for hverandre, selv om de som personer var forskjellige og tenkte litt ulikt, også i en del viktige spørsmål. For over alt hvor kjærligheten råder, gis det rom for ulike synspunkter, særlig i sekundære spørsmål.
Læstadius’ lovforkynnelse og hans særegne forkynnerstil
Læstadius var en som på en særegen måte virket vekkelse ved sin helt spesielle lovforkynnelse. Han valgte sin ord og uttrykk med den aller største bevissthet når han forberedte og skrev sine prekener, nettopp for at ordene og bildene han brukte skulle være som piler som skulle brenne seg fast i minnet til tilhørerne, noe de aldri skulle glemme. Dette skulle påminne dem om deres ansvar innfor Gud, og kalle dem til en sann omvendelse – hvor de enn var – også i sin ensomhet på fjellet med sine reinflokker, eller når de levde som verst i sine ugudelige liv. Om det noen ganger har vært noen prester eller predikanter som til detalj har planlagt sine prekener, hva de ville si og hvordan, så var Læstadius i alle fall en slik forkynner. Dette kommer klart fram av doktoravhandlingen «Lars Levi Læstadius’ spiritualitet» av Lill-Anne Østtveit Elgvin, men også av noe av det som Seppo Lohi skriver. Noen vil kanskje mene at den Hellige Ånd ikke kan være virksom dersom en predikant forbereder sine prekener hjemme. Og slik har også mange både tenkt og sagt i vekkelsen både på 1800- og 1900-tallet, noe vi kan lese om i «Læstadianismen i Norge», av Dagmar Sivertsen. Og de samme røstene høres også i vår tid. De tenker: Om man forbereder en preken, vil snart fornuften blande seg inn. Og det rekker ikke å utlegge Guds Ord slik Gud har åpenbart det i Bibelen, siden ordet etter deres syn bare er en død bokstav og ikke har liv i seg selv. Men ordet må utlegges og gjøres levende ved at en som har den Hellige Ånd, først da blir ordet levende. Men slik tenkte neppe Læstadius og Luther, det er det mye som tyder på.
Læstadius så på seg selv som en ropende røst, en døperen Johannes og en veirydder for Jesu. Skarpt og tydelig forkynte han lovens strenghet, slik at menneskene virkelig skulle innse at de var fortapte syndere som absolutt ikke kunne bli frelst uten å bli forsonet med den levende Gud og få sin store syndegjeld utslettet. Til sist virket hans strenge lovforkynnelse i mange, slik at de kom i stor syndenød og fikk se sin titusen talenters store syndegjeld innfor Gud. Lovens ild tente en uslukkelig brann i deres hjerter, og en frykt for å gå evig fortapt. Og det gjorde at de begynte å søke til Guds hus i lengsel etter å få sin synd tilgitt og sitt forhold til Gud i orden. Men veien fra syndens nød til Guds fred var ikke for alle så enkel eller så kort. Og mange måtte klage: Min synd, min store synd, hvor skal jeg fly fra min synd?
Antin Pieti fikk ikke fred i samvittigheten, selv etter grundige samtaler i konfirmasjonsskolen hos Læstadius
Selv om mange av disse menneskene sørget over sine synder, bekjente dem grundig, åpent og ærlig offentlig i menigheten og gjorde opp for deres gamle syndeliv, var det absolutt ikke alle som fikk en varig fred med Gud i en god samvittighet. En av dem var Anti Pieti, en av Læstadius sine første og viktigste sendebud, både i avholdssaken og senere som predikant. I sin ungdom fryktet han slik for Læstadius’ strenghet at han utsatte sin konfirmasjon fra år til år. Først da han i 1845 hadde fylt 20 år, våget han å møte Læstadius for å begynne i hans konfirmasjonsskole. Men selv om Læstadius det året møtte samepiken Maria – i alle fall før han ble konfirmert – kunne ikke han lede Antin Pieti til frihet i Kristus og til en varig fred med Gud, slik han selv lengtet etter. Minst i hele to år hadde Antin Pieti det slik. Han klarte bare ikke i få visshet om hans synder virkelig var tilgitt.
Da han i Balsfjord oppsøkte forkynneren Johannes Bomstad og lyttet til hans prekener, åpnet han sitt hjerte og klagde sin nød for ham. Bomstad forkynte ham syndenes forlatelse helt personlig med ordene: «Jeg forkynner for deg at dine synder er deg forlatt i Jesu navn». Først syntes Antin Pieti at det ble til stor hjelp, for han sa i en anledning: “Dette var jo en bra måte å gjøre det på!“. Nøyaktig når dette skjedde, er noe usikkert. Miettinen mener at det var i 1852, mens Westeson anser at det skjedde flere år tidligere. Ved å følge linkene nedenfor kan du lese om Antin Pietis møte med Bomstad og om hans senere villfarelse.
- Antin Pieti – litt om hans liv og tjeneste i den læstadianske vekkelse
- Tidligere «læstadianer-predikant» Johan Bomstad begynte med gjendøping, startet dissentermenighet og dra mange læstadianere med seg. Han var den første som forkynte syndenes forlatelse for Antin Pieti
Åpen og offentlig syndsbekjennelse renser ikke hjertet, hvor grundig og detaljert den enn er
Selv om man angrer sine synder og bekjenner dem hvor grundig som helst – enten offentlig i menigheten eller privat for en skriftefar – skjer det ikke automatisk at man finner en forsonet Gud eller får en varig fred. For det er nemlig ikke selve syndsbekjennelsen som renser hjertet, og den er absolutt ikke troens grunnvoll. Og dessuten får heller ikke troen bygge på syndsbekjennelsen, eller at man blir frelst ved å bekjenne sine synder. En fullstendig syndsbekjennelse får heller ikke være vilkåret for å kunne bli et Guds barn. Med disse spørsmålene kjempet man nok en god del med i vekkelsens begynnelse, det er i alle fall mitt inntrykk av vekkelsens historie.
Hva kan vi lære av dette? Jo, for det første at selv om loven må forkynnes, og anger og syndsbekjennelse er viktig for å legge bort synder og byrder som plager samvittigheten, fører ikke det til at man uten videre får en varig fred. For det er ikke våre gjerninger eller hva vi unnlater å gjøre som er det avgjørende, vi kan nemlig ikke hjelpe eller frelse oss selv fra våre synder.
Loven og lovgjerninger kan ikke hjelpe, det er det kun Kristus og troen på ham som kan gjøre.
Offentlig syndsbekjennelse i menigheten helt fra 1845 til 1875, før de erklærte det som ubibelsk etter ca. 30 år
Offentlig syndsbekjennelse i menigheten var helt selvskrevent for Læstadius, og var et absolutt krav han stilte helt inntil sin død. Den som ville bli en kristen, måtte først åpent og ærlig bekjenne alle sine synder. Ikke bare innfor Gud og innfor en predikant eller noen enkeltkristne. Men syndsbekjennelse skulle være offentlig og foregå helt åpent i menigheten, og innfor alle som var til stede.
For Læstadius var det viktig at all menneskets egen ære skulle avklees, og synderen måtte stå som helt blottet og åpenbar innfor Gud og for alle i menigheten. For det var viktig for han at ikke noen «ufullbårne foster» skulle bli født, og at nådetyver ikke skulle få slippe inn i Guds rike. Dette var noe Læstadius praktiserte helt fra vekkelsens begynnelse i 1845 til hans død i 1860. For ham var dette et viktig punkt i nådens orden.
Vi som i vår ungdom har levd noen år i verden, og som kanskje har fått oppleve en radikal omvendelse, vet litt om hvilke skammelige synder særlig en ungdom kan havne i. Også David hadde bitre erfaringer, og noen av Davids skammelige synder kjenner også vi til. Han kaller dem for min «ungdoms synder og overtredelser», og ber om at Gud ikke skulle komme dem i hu (Salm 25:7). På Læstadius tid var overdrevet alkoholbruk helt allment i samfunnet, og ikke noe de skammet seg over, også i de små bygdesamfunnene hvor alle kjente alle. På den tiden var faktisk alkohol et betalingsmiddel i mange sammenhenger. Og i fylla kunne mye som ikke tålte dagens lys skje. Horeri, produksjon og ulovlig salg av alkohol, fylleri, slåsskamper, vold, trusler, uærlighet og reintyverier var helt vanlig på den tiden. Derfor kjente alle i de små bygdesamfunnene til hvem som levde i slike åpenbare og skammelige synder. Og mange var sikkert redde for å møte slike personer når de var i beruset tilstand, siden det da kunne skje mye de ikke ønsket å oppleve. For ikke å snakke om hvor mye mange uskyldige barn og kvinner måtte lide og frykte på grunn av slikt. Men samtidig fantes det både kvinner og mødre som hadde blitt slaver under «kong alkohol». På en måte er det forståelig at Læstadius ønsket at når en slik person ble vakt, angret sine synder og ville bli en kristen, måtte personen komme til lyset med sine gjerninger. Å bekjenne sine synder i ensomhet innfor Gud og bare «gli inn» i den kristne menighetens fellesskap og bli ansett for å ha gjort opp sin sak med Gud og mennesker, var selvsagt et helt utenkelig alternativ for Læstadius. Slike nådetyver ville han ikke ha. For særlig var det viktig at synder som var åpenbare og som alle kjente til, måtte bekjennes for hele forsamlingen, slik at alle skulle være kjent med at personen virkelig ville ha et brudd og et oppgjør med sitt tidligere liv i synd, og gjennom en sann omvendelse ville begynne helt på nytt. I tillegg til offentlig syndsbekjennelse i menigheten, måtte den som ville overgi sitt liv til Gud, bekjenne sine synder ovenfor de som de hadde syndet mot, altså både til privatpersoner og til offentlige myndigheter. De samfunnsmessige positive virkningene av de mange omvendtes oppgjør med sine tidligere syndeliv, blir stort sett udelt positivt omtalt i alle offentlige rapporter som ble utgitt på den tiden
Åpen syndsbekjennelse for alle i menigheten førte ikke bare godt med seg
Praksisen med åpen syndsbekjennelse hadde også mange uønskede sider. Ikke alle som var til stede i menigheten når noen grundig bekjente sine synder – også meget skammelige synder som utenforstående kunne være involvert i – var ikke selv kristne. Ingen av dem hadde taushetsplikt, og alle hadde sikkert ikke bare gode hensikter med å komme til kirken eller til menighetssamlingen. Noen kunne kanskje misforstå saken som den som bekjente fortalte. Og andre som kjente til saken, hadde kanskje et annet syn på saken enn den versjonen som ble fortalt. Og derfor kunne kanskje noen komme til å fortelle videre om hva de fikk høre i kirka. Og slik kunne historien få nytt liv, og kanskje bli et samtaleemne når de senere holdt sine fyllefester. Vi behøver egentlig ikke å ha mye fantasi for å skjønne at en slik praksis med åpen syndsbekjennelse i menigheten kunne bli svært usunn og få mange uheldige konsekvenser. Og det var nok derfor saken ble så grundig drøftet på en stort predikantmøte i 1875, hvor de erklærte denne praksisen som ubibelsk. Men på tross for et samlet predikantmøtes uttalelse og Johan Raattamaas iherdige forsøk på å få slutt på denne praksisen, lyktes de ikke å få helt slutt på dette før flere tiår etter det.
Også fra norsk side fortelles det om tilsvarende negative erfaringer. Dagmar Sivertsen skriver i 1944: «Læstadius’ krav om full offentlig syndsbekjennelse var således forlatt av alle, også av førstefødte, før 1890. Årsakene til dette kunne være flere. Ofte oppstod vel sladder etter en nyomvendts bekjennelse, både innen menigheten og blant utenforstående, ja kanskje særlig blant dem….»
Sivertsen gjør oppmerksom på at ved å gå bort fra offentlig syndsbekjennelse, gikk de også bort fra Læstadius’ opprinnelige lærekrav. For i sterke ord fordret han offentlig bekjennelse ved opptagelsen i menigheten. Årsaken til at Læstadius stilte et slikt krav, var at han mente den hadde en rensende virkning på bekjennere, og at personen derfor gjennom bekjennelsen ble gjort skikket for absolusjonen. Så langt «Læstadianismen i Norge».
Det at Raattamaa og et samlet predikantmøte i 1875 valgte å ikke lenger følge Læstadius’ lærekrav – slik alle læstadianere i alle retninger i Norge – må nødvendigvis bety at de både ut fra Skriften og erfaringen kom fram til ett annet syn enn han.
- Johan Raattamaa kommenter: Man får ikke legge syndsbekjennelsen som grunn for sin kristendom
- 1875: Påbudet om offentlig skriftemål for alle ble erklært for å være ubibelsk
Men også etter 1875 anså de bruk av personlig skriftemål som veldig nyttig, selv om bruken av åpen syndsbekjennelse i menigheten ble nedtonet og påbudet om det opphørte. Men for de som selv ønsket det, var det sikkert åpning for en slik praksis.
Den formen for skriftemål og syndsbekjennelse som fra da av var den formen som ble tatt fast i bruk, var skrifte og syndsbekjennelse innfor kun en eller to personer, som oftest for en predikant eller en eldste som selvsagt hadde taushetsplikt.
Krav om offentlig syndsbekjennelse i menigheten her i Norge faktisk helt fram til 1900-tallet
I boka «Læstadianismen i Norge», i «Intervjuesamligen fra 1931-1932» og i andre historiske kilder, fortelles det en god del om hvordan skriftemålspraksisen ble praktisert her i Norge helt fram til andre verdenskrig. Slik det var på Læstadius’ tid med krav om åpen syndsbekjennelse i menigheten, ble det også praktisert alle steder og i alle menigheter her i Norge.
En av predikantene som aller ivrigst krevde av alle offentlig skrifte under samlingene, var Paulus Palovaara, opprinnelig fra Finland. Dette gjorde han også i menigheter hvor de allerede hadde gått bort fra denne praksisen, noe som skapte skriftemålsstrid og mye spenninger. Dette skjedde bl.a. i Hammerfest – faktisk den største menigheten i Finnmark på 1880-tallet – og i Alta. På grunn av dette gikk mange i Hammerfest menighet over til hans side, men ikke så mange at de utgjorde flertallet.
Skriftemålsstriden på Elvebakken i Alta, og kravet fra flere predikanter om offentlig skrifte for alle som omvendte seg og ble en del av menigheten
Også på Elvebakken ble det en kraftig strid blant de troende om det skulle kreves offentlig skrifte innfor hele menigheten, eller om de skulle gå over til bare å bruke privat skrifte for en eller to skriftefedre med taushetsplikt. På begynnelsen av 1870-tallet var det i alle fall to predikanter i menigheten på Elvebakken. Det var ishavsskipperen Petter Posti og Isak/Iisko Vapen/Wapen (født 1824-1848), begge to fra Finland. Vapen ble holdt for å være en begavet taler, til og med i større grad enn Posti, slik noen vurderte det. Mens Isak Vapen bodde på Elvebakken, oppstod det en alvorlig strid blant de troende om det skulle være hemmelig eller offentlig skriftemål. Vaapen var streng i sitt krav om at det skulle være offentlig skrifte for menigheten, selv også han kunne gjøre unntak når det gjaldt han egen hustru og en synd som hun offentlige hadde falt i. Senere flyttet Isak Vapen til Ølvika nord for Kåfjord i Alta, og etter det til Vardø hvor han døde bare 24 år gammel.
Petter Posti var derimot av den oppfatning at det fikk være nok med hemmelig (privat) skrifte, men med det forbehold at dersom noen ikke fikk fred i samvittigheten kun ved å ha vært til privat skrifte, kunne de fritt bekjenne sine synder også for menigheten. En tredje predikant, Gustav Pokka (Pokan Kusto – muligens Kustaa Kirkiöjärvi fra Muoniodalen iflg. Pekka Raittila), stilte seg på Iisko Vaapens side i striden om skriftemålet. Gustav Pokka med frue flyttet til Amerika litt før 1880. I tillegg var det en fjerde person, Olli Pokka, men han tok ikke parti av noen av partene. Men også for han var det svært viktig å rense sin samvittighet. Olli Pokka gransket grundig Nohrborgs postille og den gammelpietistiske læren om frelsens orden. I sine taler brukte han mye uttrykk og disposisjoner derfra, og nesten hver lørdagskveld var han i samtale med sogneprest Karl Roll. Han var en haugianerprest og en streng lovforkynner. Roll hadde ingen innsigelser når det gjaldt læstadianerne og nådens orden. Eller nevnes det om Roll at han var vennlig innstilt ovenfor læstadianerne.
Ytterlig en annen predikant var Paulus Palovaara (1833-1903) – nevnt tidligere i forbindelse med den skarpe skriftemålsstriden i Hammerfest – som også gjorde krav på at det måtte kreves offentlig syndsbekjennelse innfor hele menigheten for alle som ville bli kristne, og før de kunne få motta syndenes forlatelse, altså helt i tråd med det syn som Læstadius hadde helt inntil sin død.
Denne striden pågikk i Alta over veldig lang tid, og spredde seg etter hvert til flere steder, bl. a. til Hammerfest. Kanskje var årsaken at Iisko Vapen flyttet dit på 1870-tallet, og at Paulus Palovaara også stilte samme krav når han besøkte menigheten der.
De stridende parter reiste i samme slede til Raattamaa for å få bistand, men ble videresendt til Paksuniemi for å få hjelp til å bilegge skriftemålsstriden
Konflikten mellom partene, særlig mellom predikantene Petter Posti (1836-1918) og Paulus Palovaara tilspisset seg, slik at de så det helt nødvendig at Johan Raattamaa ble koblet inn i denne striden om skriftemålspraksisen. Palovaara var kjent for å ha et svært heftig temperament og kunne dessuten uttale seg meget støtende, egenrådig som han var. Palovaara sa en gang til oldemor: «Du har ikke den Hellige Ånd. Og du, din kjerring, får den ikke heller!» Oldemor ble så skuffet at hun skrev et brev til Johan Raattamaa uten å nevne det for noen, hvor hun fortalte hvordan Palovaara grasserte. Egentlig var det mye av det samme som jeg, hennes oldebarn, fikk høre i Finland fra en SRK-predikant for 50 år siden. Forskjellen var bare at hun ikke kunne få den Hellige Ånd ifølge predikant Palovaara, mens SRK-predikanten sa jeg kunne få den Hellige Ånd og bli frelst dersom jeg først erklærte vår gren av vekkelsen for villfarelse, og var villig til å ta i mot deres velsignelse og tilsigelse av syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Men det er en hel historie for seg selv!
Dessuten var nok også ishavsskipper Petter Posti vant med både storm og orkan etter mange år som ansvarlig skipper på ishavet, slik at han ganske sikkert gjorde sitt for ikke å komme helt ut av kurs ved å la stormer og bølger endre kursen for mye når det gjaldt menighetsforholdene på Elvebakken.
Da Posti og Palovaara kom fram til Johan Raattamaa (1811-1899) etter en 300 km lang reise, sannsynligvis i reinslede, tok han egentlig ikke part i saken, som den diplomatiske fredsmekleren han var. Men han gjorde dem oppmerksom på at det i Bibelen finnes grunnlag for det skjulte skriftemålet, altså at skriftemålet, syndsbekjennelsen og absolusjonen kunne skje bare innfor en eller to skriftefedre med taushetsplikt, vanligvis en predikant eller en menighetsforstander. Etter at de to stridende partene hadde besøkt Raaattamaa, sendte han dem videre til en annen av de ledende predikantene i vekkelsen, Fredrik Paksuniemi (1840-1921, bror til Pietari Hahnivaara) for videre veiledning, og for at han skulle hjelpe dem til å bilegge striden, etter hva Antti Nalkki i Alta fortalte til Miettinen. Dette hadde Posti flere ganger fortalt til Nalkki. En av strekningene mellom Alta og Saivomuotka, ca. 300 km, satt de to stridende parter side om side i samme slede, men Nalkki og oldemor Greta Kaisa var begge usikre på om det var på turen til Saivomuotka eller på hjemturen til Alta. Ifølge oldemor hadde nok Posti og Palovaara ulikt syn på om reisen var vellykket eller ikke. Posti’s versjon på om reisa var vellykket, var at han opplevde at han der (i møte med Raattamaa og Paksuniemi) var forenet i en ånd og en kjærlighet med de kristne og med predikantene, og særlig med Raattamaa. Slik jeg tolker det, følte nok Posti at Raattamaa og Paksuniemi var i ferd med å gå bort fra krav om offentlig skrifte, og at de i framtiden bare skulle benytte seg av privat skriftemål. Dette ble også bestemt på predikantmøtet i 1875, og bekreftet av Raattamaa litt senere.
Etter at Posti hadde fortalt dette til oldemor Greta Kaisa, spør Palovaara av henne: Nå, hva har Posti fortalt om reisen? Etter at hun hadde fortalt hva Posti hadde fortalt, svarer Palovaara: «Posti lyver som djevelen!». Så noen sann forsoning ble den nok ikke mellom de to stridende parter. Og det var sannsynligvis en av grunnene til at Posti og menigheten ikke kunne gå helt bort fra bruk av offentlig skrifte før nærmere år 1900, kort tid før Palovaaras død.
Offentlig skrifte – men også et eksklusivt menighetssyn – i alle læstadianske menigheter også lenge etter at Raattamaa og 100 predikanter anså det som ubibelsk
Som ovenfor nevnt, ble offentlig syndsbekjennelse innfor alle tilstedeværende praktisert i alle læstadianske menigheter helt fra vekkelsens begynnelse og ca. 30 år framover, helt til det store predikantmøtet i Alkkula i Övertorneå i 1875. Etter det møtet kom Raattamaa selv med en entydig uttalelse om av syndsbekjennelsen ikke fikk legges som en grunnvoll eller en betingelsen for troen. Når nå predikant Petter Posti, og sannsynligvis også Paulus Palovaara, reiste til Saivomuotka for å få råd i forbindelse med skriftemålsstriden i Alta, var det sikkert naturlig at Raattamaa gav klare signaler om at Bibelen åpner for at skriftemålet kunne skje privat, siden han selv også hadde kommet fram til dette syn i sitt bibelstudie.
Men i en viss utstrekning fortsatte den gamle praksisen med offentlig skrifte slik Læstadius krevde, også etter 1875, på tross at de da var ca. 100 predikanter som vedtok at de skulle gå bort fra offentlig skrifte. Og det var det flere grunner til. For det første hadde det allerede blitt en del av den læstadianske tradisjon, siden denne praksis hadde vært i bruk i 30 år. Slik Læstadius lærte, hørte syndsbekjennelse åpent i menigheten med til nådens orden, og skulle skje i forkant av tilsigelsen av syndenes forlatelse. Ifølge Læstadius’ tenkning var dette en form for renselse.
En annen årsak til at offentlig skriftemål fortsatte også etter 1875, var at det også etter det var mange predikanter som fortsatt krevde offentlig syndsbekjennelse i sin forkynnelse, og som satte det som vilkår før de som ville bli kristne, kunne bli velsignet. Det var slike predikanter som Palovaara, Iisko Vapen med flere. Og flere av dem deltok sannsynligvis på det store predikantmøtet i Alkkula hvor 100 predikanter til stede, men de ga neppe uttrykk for sitt syn åpent på møtet.
Ytterlig en årsak til at dette fortsette, var at det var mange predikanter som i motsetning til Raattamaa hadde et eksklusivt menighetssyn. Slik de tenkte, var det kun kristne – altså gjenfødte læstadianere eller egentlig: vår gruppe – som hadde den Hellige Ånd og som kunne forkynne syndenes forlatelse på en slik måte at det var gyldig innfor Gud. Og det var det bare Guds levende menighet som kunne formidle. Derfor måtte nødvendigvis syndene bekjennes innfor hele menigheten, slik at de kunne løse de bundne fra deres synder og formidle gjenfødelsen og den Hellige Ånd. Og siden den Hellige Ånd etter denne tenkningen ikke finnes utenfor menigheten – og de oppfattet at det var de alene som var Guds levende menighet – så kunne ingen bli en sann kristen utenom deres flokk. Altså helt nøyaktig det samme synet som SRK-predikantene i detalj forklarte for meg i 1973. Det jeg opplevde i Evijärvi denne søndagskvelden, fikk meg til å se at et eksklusivt menighetssyn ikke bare er en teori, men en brutal virkelighet for den som opplever slikt personlig.
Når jeg nå har lest «Læstadianismen i Norge», så framgår det ganske tydelig at denne eksklusive SRK-tenkningen som jeg personlig fikk oppleve, har eksistert i stort sett alle læstadianske retninger her i Norge, og ganske sikkert finnes også i dag, selv om man prøver å skjule det så godt som mulig. Det er i alle fall mitt inntrykk.
Oldemor Greta Kaisa bekrefter fortellingen om skriftemålsstriden på Elvebakken
Min oldemor, Greta Kaisa Arnesen (1851-1936), født Aidantausta, flyttet til Alta sammen med tre av hennes søstre helt på begynnelsen av 1870-tallet, etter at det flere år på rad hadde vært en stor hungersnød i Nord-Finland. Da hun kom, var hun allerede en kristen, og hennes foreldre var noen av de første på finsk side som omvendte seg, og ble en del av den læstadianske vekkelse. En av hennes brødre var predikanten Johan Sirkanmaa, f. 1838, og en annen av hennes brødre, Karl Gustav (1854-1917) var gift med Eva Johansdotter Raattamaa, datter til predikanten og Læstadius’ nærmeste medarbeider, Johan Raattamaa. Dessuten var brødrene Johan Petter og Mattias William Pekkala hennes søskenbarn, begge to predikanter.
Da historieskriveren Martti E. Miettinen (1903-1985) i 1931 og 1932 besøkte Elvebakken for å intervjue læstadianske kristne, var oldemor Greta Kaisa en av de som var hans informanter. Ovenfor Miettinen bekrefter hun at Antti Nalkkis versjon av skriftemålsstriden slik han fortalte den til Miettinen, var pålitelig. Men samtidig tilføyer hun at også predikanten Paulus Palovaara blandet seg inn i striden. Han tok parti for sin egen tilhenger, Isak/Iisko Vapen, og streng som han alltid var, krevde han strengt offentlig skrifte. Han snakket åpent om denne saken til tilhørerne – både til troende og de ikke-kristne – og kunne spørre dem om de hadde bekjent den og den synden. Palovaara kunne skildre alle slags forferdelige syndearter, også synder som var helt ukjente for tilhørerne.
Etter hva Miettinen skriver, virker det som om uenigheten på Elvebakken om syndsbekjennelsen for de som ville omvende seg og knytte seg til menigheten, varte i flere tiår. For Dagmar Sivertsen skriver i Læstadianismen i Norge: «Omkring 1900 var Petter Posti gått helt over til privat skrifte», altså på tross av at han selv hadde det synet minst 20 år tidligere. Sannsynligvis var det flere i menigheten som ville holde fast ved «det gamle», og at Posti derfor ikke ville «overkjøre» dem. Slik jeg tidligere har nevnt, åpnet han jo opp for at de som ønsket å bekjenne sine synder åpent i menigheten, kunne fritt gjøre det, dersom de ikke ellers fikk fred. Og dessuten tenkte nok Posti slik også Erik Johnsen gjorde – og som også har blitt lært de 50 siste år som jeg har vært en aktiv del av menigheten – at synder som er begått offentlig og som er allment kjent, skal bekjennes offentlig, slik at alle kjenner til at man har tatt ett oppgjør med den synden og lagt den bak seg. Men synder som ikke er offentlig kjent, skal bekjennes i det personlige skriftemålet! Det anser i alle fall jeg for å være en god regel. Og slik noen har uttrykt det: Synder som ingen kjenner til, men bare Gud, kan bekjennes innfor Gud. Men om man ikke får fred med det, er selvsagt det private skriftemålet til stor hjelp!
Vi bør merke oss at et samlet predikantmøte frarådet bruk av offentlig skrifte i 1875, siden de anså det for å ha for dårlig bibelsk forankring, men sikkert også derfor at de hadde fått oppleve mange uheldige følger av en slik praksis.
