av Læstadianernes forhold til DNK – litt historie
Da jeg vokste opp på 1950- og -60-tallet, hadde læstadianerne som tilhørte Alta-retningen et relativt godt forhold til DNK. Men før det, allerede i 1956, ga Stortinget kvinner adgang til å bli prester på lik linje med menn. Norges første kvinne, Ingrid Bjerkås, ble ordinert til prest i Hamar 19. mars 1961. På den tiden var det kun to biskoper som ønsket å gi kvinner tilgang til prestetjenesten, Schjelderup i Hamar og biskop Alf Wiig i Nord‐Hålogaland. Her ser vi et tydelig eksempel på at hvordan den verdslige makt – Stortinget – overstyrte kirka, og åpnet for kvinnelige prester og for likestilling i kirka, mot et stort flertall av biskopenes ønske. Ingrid Bjerkås ble utnevnt til sogneprest i Berg og Torsken fra biskopen i Nord‐Hålogaland, 18. april 1961.
Ordinasjonen møtte stor motstand, også i våre trakter. Året etter, i 1962, var det storforsamling i Billefjord. På utsendingsmøtet hvor predikanter og representanter fra alle menighetene i Alta-retningen, ble saken drøftet. Siden biskopen i Nord-Hålogaland var positivt innstilt til å ordinere kvinner til prester, og også fikk utnevnt Ingrid Bjerkås til prest i Nord-Hålogaland, fryktet de kristne i «Alta-retningen» for at det samme også kunne bli aktuelt andre steder i Nord-Norge. De gav derfor predikant Hans Biedilæ (1894-1973) fra Alta fullmakt til å skrive brev til Departementet for å uttrykke Utsendingskomiteens bekymring, noe han også gjorde, og hvor det ble presisert at de ikke ønsket at kvinnelige prester skulle bli utnevnt. I brevet gis det tydelig uttrykk for at møtet virkelig var oppriktig bekymret for framtiden for den evangelisk-lutherske kirke, som også læstadianerne var en del av. Brevet underskrev han på vegne av Den Læstadiansk-lutherske Menighet i Finnmark, noe som gir uttrykk for at det lutherske fortsatt på den tiden betydde mye for læstadianerne. Samtidig gir brevet uttrykk for at de ønsket at det gode forholdet de hadde til kirka skulle få fortsette. Det som er historisk interessant, er at Hans Biedilæ og hans hjemmemenighet i Rafsbotn faktisk kalte deres menighet for Rafsbotn luthersk-læstadianske menighet, noe som gav til kjenne at de ønsket å gi uttrykk for at de også var en luthersk menighet, slik Læstadius og Raattamaa også la stor vekt på at de var. I en tale jeg har av Biedilæ forteller han at da han var ung, faktisk ikke hadde hørt om at det fantes noe som kaltes læstadianere, da noen finske turister spurte han om det, men bare om Guds barn og de som ikke var det. Men i ettertid kom han på at de i hans hjem hadde en Læstadius postille som de brukte å lese av.
Slik det hadde vært helt fra læstadianismens begynnelse av, var kirken for de læstadianske kristne deres andre åndelige hjem, i tillegg til deres hjemmemenighet. Dit gikk de for å høre Guds Ord forkynt. Der ble deres barn døpt, dersom det ikke måtte foretas nøddåp. Men også da ble dåpen stadfestet i kirka av presten, og barna ble innskrevet i kirka. Uten det, kunne ikke barna bli konfirmert når de ble ungdommer. Og uten at de var konfirmerte, kunne de heller ikke gifte seg. Slik var det i vekkelsens begynnelse! Og når de skulle gå til nattverd, var det en selvfølge for dem at de skulle til kirka for å motta alterets sakrament. På den tiden var det noen som ønsket å bryte med kirka og å begynne å forvalte sakramentene i de lokale menighetene, men dette var noe særlig Raattamaa ville forhindre og satte en stopper for. De ønsket ikke å bli ansett som separatister og bli stemplet som en sekt av myndighetene, de ville nemlig være evangelisk-lutherske. Og slik var det også i våre trakter i min ungdom, noe brevet Hans Biedilæ underskrev på vegne av menighetene, gir uttrykk for.
I forbindelse at Elvebakken kirke ble vigslet i 1964 skrev predikant Kåre Suhr et stykke til Alta Menighetsblad. Der uttrykte han glede over at Elvebakken hadde fått sin egen kirke, og oppmuntret bygdefolket, og sikkert også menigheten på Elvebakken, til flittig å besøke kirken for der å få samles om Guds ord og om sakramentene. Og slik Kåre ønsket at det skulle være, har det også vært for en fast del av den læstadianske menighet i Alta nesten til våre dager.
DNK har blitt betydelig liberalisert, og mange kristne i våre dager har blitt fremmede for kirka og det den står for
Slik ovenfor nevnt, ble den første kvinnelige prest ordinert i Norge i 1961. Egentlig var det ikke kirka selv, men politikerne og den lovgivende statsmakten, Stortinget, som åpnet for kvinnelige prester i DNK. Det at det i 1962 kun var 2 av 12 biskoper som åpnet opp for kvinnelige prester (16,7 %), signaliserer tydelig om en mye sterkere forankring i Bibelen som forpliktelse for deres tro og lære enn hva tilfelle er i dag. I presteløftet lovet de troskap mot Bibelen og at de skulle forkynne Guds Ord klart og rent «som det er oss gitt i Den Hellige Skrift. Og gjør man det, er men ikke villig til å åpne opp for full liberalisering av kirka og for troløshet mor Skriftens Herre, Kristus.
At kirka, biskopene, prestene, bispedømmerådene, bispemøtene og kirkemøtene står under et hårdt press, er helt åpenbart. De møter press og forventninger om liberalisering fra politisk hold, fra ulike interesseorganisasjoner og fra media, den fjerde statsmakta. Men samtidig gjelder det like mye for alle kirkelige ledere som for oss alle: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» Apostlene Peter og Johannes fikk også oppleve det samme presset, men svarte: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!» Slik jeg tenker, er det her den kirkelige ledelse har sviktet. Og da har prester og biskoper samtidig sviktet Kirkens Herre og sitt eget ordinasjonsløfte!
Å svikte når det gjelder sin troskap til Guds Ord, er alltid farlig. Bygger man ikke på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv, vil alle og enhver miste fotfestet og havne på farlige og glatte steder. Her er ankerfestene «slik står skrevet» og «så sier Herren» helt avgjørende for å kunne bygge på fast grunn. Og dette gjelder selvsagt ikke bare DNK, men selvsagt også alle menighetsledere og predikanter. I oss selv er vi alle svake. Og svikter vi Ordet og Skriftens Herre, vil vi bli som bølger på havet, som drives og kastes av vinden.
Hva har skjedd inne DNK etter at prester, biskoper og kirkemøter har forlatt Skriftens faste grunn som norm for liv og lære? Jo, først åpnet de for full likestilling mellom menn og kvinner til preste- og biskopstillinger. Så åpnet de opp for at prester og biskoper kunne leve som samboere med personer av samme kjønn. I 1993 ble den liberale Rosemarie Köhn vigslet til landets første kvinnelige biskop. Hun var den første som vigslet praktiserende homofile til prester. I april 1995 åpnet hun sammen med sine kollegaer Sigurd Osberg og Ola Steinholt for at homofilt samboende kunne ansettes i vigslede stillinger, og for at homofile som hadde inngått partnerskap kunne få en forbønnshandling i kirken. Det var også hun som i 1999 innsatte den lesbiske presten Siri Sunde, faktisk mot Kirkemøtets flertall fra 1997. Og det var også hun som la grunn for de lesbiske og homofiles vei inn i kirken.
I 2017 vedtok Kirkemøtet i DNK ny liturgi for vigsling av samkjønnede par med 74 % flertall. De åpnet for to syn i kirken. Men i praksis er de prester som representerer kirkens tradisjonelle syn helt tause, dessverre. Og også i denne sak var det Hamar og Nord-Hålogaland som representerte de mest liberale, selv om biskop Øygard gikk inn for konsensus, eller ja takk, begge deler. For meg og for mange andre fra vårt miljø dråpen som fikk begeret til å flyte over, noe som førte til at vi meldte oss ut av DNK. Så langt jeg forstår, er DNK’s vedtak og praksis brudd mot klare bibelsteder, særlig når det gjelder bibelsk lære spørsmål knyttet til homofili og seksuelt samliv. Her kan bl.a. nevnes 2Mos 20:14; 3Mos 18:22; Rom 1:26-27; 1Kor 6:9; 1Tim 1:10 og Gal 5:19.
Men liberaliseringen innen DNK stanset ikke med dette. 12.09.2022 droppet Møre bispedømme «Innhenting av opplysningar om samlivsform ved utlysing av proste- og prestestillingar i Møre». I praksis betyr det at homofile eller skeive kan få prestjobb. Og man kan spørre seg: Hvor vil dette tilslutt ende? Hva blir det neste, kan man virkelig lure på? Hva er det egentlig som styrer skuta DNK, siden Skriften, Guds evige og uforgjengelige ord er satt ut av kraft? Er DNK lenger pålitelig er representativ som Guds levende menighet, hans sanne Kirke? Ja, det kan man virkelig spørre seg!
Tidsånden styrer langt på vei DNK, ikke Guds Ord
Det er med stor sorg vi må konstatere at en stor del av DNK – og særlig dens ledelse med prester, biskoper og Kirkemøte i spissen – ikke lar seg lede av Guds Ord og av den kristne bekjennelse som de i presteløftet har forpliktet seg til, men av den stadig mer liberale og guds-fiendtlige tidsånden. Tidsånd betyr innstilling eller tenkemåte som er typisk for en bestemt tid. Det er den som avgjør hva som ansees for å være gammelt og foreldet – og hva som betraktes som aktuelt og tidsmessig. Tidsånden påvirker ikke bare de ikke-kristne, men også oss som er Guds barn, slik den også påvirker våre kirker og menigheter. Den er ikke styrt av Gud eller hans Ånd, men av «denne verden». Bibelen uttrykker det slik:
- «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet«, Ef 6:12.
Hvem er det da som er herre over og som leder ondskapens åndehær? Bibelen kaller han Satan. Han kalles også «forføreren» (Åp 20:3, 8), fristeren, denne verdens fyrste (Joh 12:31), anklageren (Åp 12:10) og med mange andre beskrivende ord. I Åp 13 kalles Satan for dragen. Der omtales også et dyr som lignet en leopard, som også kalles Antikrist. Han er egentlig en person som får sin makt av dragen/Satan (Åp 13:4). Av den grunn tilba Antikrist Satan. Og Satans målsetning er å «nedsnakke», forvrenge og å så tvil om Guds Ord, og å få oss mennesker til ikke å ta Bibelen på alvor, slik at vi ikke skal kunne bli frelst og få komme til himmelen. Det som er tydelig i Skriften, er at Satan skal lykkes i å forføre «den falne kirke», alle som bærer kristennavnet, men som ikke er gjenfødte eller har sine navn skrevet livets bok hos Lammet (Åp 13:8). Men Satan har dessuten mange tjenere, til og med frafalne kristne, selv om de er en del av den ytre synlige kirke. Og Antikrists ånd var virksom allerede på apostlenes tid. Eneste kraft til å seire over Satan og de Antikristelige forførelsene, er å la seg rense i Lammets blod og å få kraft av vitnesbyrdets Ord (Åp 12:11).
Et av Satans mektigst virkemidler, er tidsånden. Den tilpasser seg alltid til tiden, og til det som til enhver tid er «politisk korrekt». Og tidsånden krever alltid at enhver må tilpasse seg, også de kristne, på tross av at det som den krever, er i direkte strid med Guds vilje og med Bibelen. Å følge tidsånden, kan sammenlignes med å la seg drive av en meget sterk strøm, selv om de kanskje skjønner at det fører mot stupet og mot en evig ulykke. Og selv om de er klar over at det en gang kommer til å få fatale konsekvenser når de en gang skal møte Gud i dommen – siden de har forkastet Gud og hans Ord – har tidsånden gjort de som følger den, til sine treller, og den har derfor makt over dem (Joh 8:34).
I tillegg til at tidsånden forsøker å påvirke oss alle som enkeltindivid og som familier, «styrer» den i stor grad over staten på mange områder. Den påvirker direkte innholdet i våre barnehager og skoler og dens praktiske undervisning. Den preger flere av våre institusjoner, våre utdanningsinstitusjoner, og den former landets lovgivning og hele den lovgivende øvrighet.
Jeg skal her nevne bare ett av områdene som dette særlig er tydelig i vår samtid. Det gjelder særlig Bibelens klassiske menneskesyn og dens lære om skapelsen til mann og kvinne, til to forskjellige kjønn som skal utfylle hverandre. Og det samme gjelder også Skriftens lære om seksualitet og samliv. Les gjerne mer om dette i «Kampen om kjønnet», som egentlig er en gammel gnostisk vranglære.
Litt om de overordnede Yogyakarta-prinsippene og om lovverk som verktøy i kampen om kjønnet
De 29 prinsippene som Yogyakarta-prinsippene består av, ivaretar effektivt den nye og radikale bølge for seksuell mangfold, og er utarbeidet av en gruppe av internasjonale menneskerettighetseksperter. Disse prinsippene fastsetter bindende internasjonale legale standarder som alle vestlige stater bør følge. Det er nemlig disse prinsippene som setter den kjønnsnøytrale dagsorden i hele den vestlige verden, også i Sverige, Finland og Norge. De lovregulerer det som en menneskerett for enhver til selv å definere sin egen seksuelle identitet, og dette gjelder langt på vei små barn. På ung.no veiledes de unge slik: «Kjønnsidentitet viser til vår opplevelse av hvilket kjønn vi er. Noen føler seg som kvinne eller mann, noen kan være både kvinne og mann, eller ingen av delene».
Det er disse prinsippene som setter standarden for hvordan man rett skal tolke menneskerettighetene med hensyn til seksuell orientering og kjønnsidentitet. Og i prinsipp tre heter de at de 47 vestlige «Statene skal treffe alle nødvendige lovgivningsmessige, administrative og foranstaltninger til fullt ut å respektere hver enkelt persons selvdefinerte kjønnsidentitet».
Hva er vel alt dette annet enn et kraftig verktøy i Satans og hans åndehærs kamp for å utvanne og å utviske Guds og Bibelens lære når det gjelder kjønn, samliv og seksualitet! Og samtidig er dette en «gavepakke» til alle som fremmer den radikale og liberale kjønnsideologien som allerede har blitt den nye «normalen» i vårt samfunn.
Hvordan har dette påvirket kirken i dagens Norge?
På slutten av 1970-tallet fikk vi Likestillingsloven 1978. Senere, på 1990-tallet var jeg varamann i Nord-Hålogaland Bispedømmeråd, og møtte ofte de to siste årene. Jeg fikk derfor tilsendt skriv fra Departementet med føringer til Bispedømmerådet om hvordan departementet mente likestillingen hurtigere og i større grad skulle gjennomføres i kirka. På en måte var disse anbefalingene noe departementet forventet at DNK skulle gjennomføre, og det virket slik jeg oppfattet det som «riset bak speilet», siden likestillingen trolig hadde gått for tregt. På den tiden var også de homofiles rettigheter i kirken et tema, og flere i kirka støttet allerede da de homofiles og de lesbiskes sak. Som kjent var det den homo-liberale Ola Steinholdt som da var biskop. På den tiden var det fortsatt mulig å fremme Bibelens lære om dette og få en viss respekt for Bibelens syn, selv om det også da var prester som på grunn av kirkens tradisjonelle syn mistet sine presterettigheter. Men nå er det dessverre mye mer åpen aksept for full åpning for de homofile og lesbiske i kirkelige stillinger. Dette gjelder like mye i Nord-Hålogaland som i de øvrige bispedømmene. Og når det gjelder likestilling av kvinner og menn som prester og biskoper, er dette den største selvfølgelighet i DNK.
Samarbeidet mellom Den norske kirke og den homoliberale foreningen FRI
Foreningen FRI står for fri seksuell kjønns- og seksualitetsmangfold, før LHBT. Selv om det som FRI står for og har som målsetning er klart i strid med Den Hellige Skrift, er det utrolig nok et flertall av de kirkelige ansette som har positive holdninger til LHBT, slik man kan lese på kirken.no. Faktisk er det mer enn 70 prosent av de ansatte i kirka har et positivt syn på likekjønnet samliv. Og ifølge forskere er det 70 % av de ansatte i kirken mener det ikke er galt at voksne av samme kjønn har et seksuelt forhold. Det er faktisk helt utrolig! Og så mye som to av tre av de kirkelig ansatte synes det er positivt at kirken tillater ulike syn. Videre kan vi lese at DNK anbefaler ressursheftet “Skeiv sexhåndbok” til alle kirkelige ansatte som arbeider med barn og ungdom. Heftet er utarbeidet av organisasjonen FRI som fornekter Bibelens lære om kun to kjønn, mann og kvinne, men som står for en meget radikal kjønnsidentitet som klart bryter med Guds ord og den kristne lære. Slik ser vi at Kirken henter inn sin samlivsetikk og sin veiledning fra de homoradikale, og ikke fra Skriften.
FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – har ikke bare ressursheftet som er integrert i kirkas undervisningsopplegg for ungdom. De har også et undervisningsopplegg for skolen beregnet for alle 10 skoletrinn, og som kalles Rosa kompetanse. Dessuten har de opplegg for barnehagen. Og heller ikke for DNK er Rosa kompetanse fremmed. Stadig henviser de til FRI’s undervisningsopplegg, på tross av at FRI’s visjon og program bryter fullstendig med kristen seksualetikk.
Den kristne organisasjonen Gideon derimot får ikke lenger lov til å dele ut bibler på skolen, noe regjeringen Støre vil forby og noe kunnskapsministeren støtter. Samtidig gis foreningene FRI og Skeiv ungdom adgang til elevene for å argumentere for deres svært liberal definisjon av ekteskap og kjønn. En slik virkelighet må våre barn og ungdommer vokse opp i. På vårparten ringte en kjenning av meg fra Sverige. De hadde fått oversatt en barnebibel til nordsamisk, og ønsket å dele ut disse til skolen. Men det lyktes de ikke med. Så prøvde de å få distribuert dette gjennom den svensk kirke, men de ville ikke hjelpe. Også der virket Bibelen å være skadelig for barna, og etter deres syn var språket for grovt. Troligvis passet ikke det inn med dagens radikale kjønnsideologi som barn og unge skal «tvangs-hjernevaskes» med.
Fra 2024 får Norge en ny opplæringslov som også vil påvirke deler av friskoleloven med forskrift, og det virker til å bli ytterlig innstramminger da. Bibelen og dens lærdommer må da vike plassen for alt nytt som kommer, den passer ikke lenger inn med tidsånden. Human-etisk forbund har vært en markant bidragsbryter til Opplæringsloven 2024. De jubler over at det kommer tre nye paragrafer som spesifikt forbyr «forkynnelse» i skoleundervisningen. Videre mener Departementet at det er riktig å videreføre at forbudet mot forkynnelse skal gjelde også for privat grunnskoleopplæring i hjemmet, og de foreslår å lovfeste dette. Og sikkert blir alt dette også å gjelde for kristne friskoler.
Utdeling av bibler og alt som de definerer som » kristen forkynnelse» blir forbudt, kanskje også det å lese om skapelsen, å høre bibelfortellinger og om hva Jesus sier om skapelsen og om de to kjønn: «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne», Matt 19:4. Derimot åpnes det opp for undervisningsopplegg hvor FRI og Skeiv ungdom skal få undervise barna etter deres liberale og radikale seksualideologi. En sak er at skolen kommer til å gjøre dette, selv om det er vanskelig nok å forstå. For de kommer til å være forpliktet til å følge opplæringsloven som kommer i 2024. Og den som ikke følger den lovgivende statsmakten (Regjeringen og Stortinget), kommer sikkert inn under den dømmende statsmakten (domstolene). Og da vil kristne lærere som av samvittighetsgrunner ikke fullt ut vil følge opplæringsloven 2024, snart kunne bli avsatt. Er Norge på vei mot å bli en totalitær stat, kan man virkelig kunne lure på? I alle må man kanskje kunne forutse at det kommer til å bli betydelig vanskeligere tider for alle som vil holde fast ved Guds Ord og Jesu lærdommer. Men også slikt har Jesus forutsagt skal komme når vår trofasthet mot Skriften og dens Herre kommer til å bli satt på prøve!
Vi bør merke oss hva Kirkens Herre sier til menighetens engel i Tyatira, han som har øyne som ildsluer og som ser alt det som skjer i våre dager, inkl. det skremmende frafallet innen DNK:
- «Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. Jeg ga henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv», Åp 2:20-21.
Menigheten i Tyatira kjente ikke Satans dybder, derfor kunne de ikke motstå hans forførende villfarelse. Samme skjebne virker det også at DNK kan komme til å lide om de ikke omvender seg, siden de lar liberale krefter styre kirka, og ikke vil holde fast ved Herrens Ord i kampen mot tidsåndens forførende krefter. Jesus måtte med sorg beklage en gang: «Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord» (Joh 14:24). Og ennå mer alvorlig sier Jesus: «Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag« (Joh 12:48).
Det er alvoret vi alle bør la oss stilles innfor allerede nå mens det ennå er nådens tid!
Den norske kirka og Pride-bevegelsen
Pride-bevegelsen kjemper for at alle skal være stolte over sin seksuelle identitet, at et mangfold av seksuelle legninger skal
anses som noe positivt og at seksuell legning og kjønnsidentitet må erkjennes som en del av personligheten. På en av kirkas egne nettsider kan vi lese: «Pride betyr stolthet- for alle». Og videre: «Etter hvert har Pride også fått et preg av feiring av mangfold, kjærlighet og retten til å være seg selv. Kirken deltar også på Pride flere steder, og da er det kirkefolk fra forskjellige kirkesamfunn som går sammen – gjerne under banneret «Kirken på Pride». Dette er det biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Sør-Hålogaland bispedømme som skriver.
Et enkeltsøk på google viser at DNK har sin egen facebook-side, Kirken på Pride. Der kan vi se både prester, biskoper, og ansatte i alle forskjellige stillinger delta i Pride-tåg, arrangere regnbuemesser, dekorere kirken med Pride-flagg og andre spesielle symboler, samtidig som de gir sin største hyllest til alt som Pride, FRI og de Skeive står for. Og alt dette er de stolte av.
Konklusjon
Kirka hadde en egen lærenemnd helt fram til årsskiftet 2016/2017, og da ble den nedlagt. Det at både prester og biskoper nå så radikalt bryter med den Hellige Skrift og med presteløftet de har gitt, hadde sikkert vært en sak for Lærenemnda som mest sannsynlig ville ha fått alvorlige konsekvenser. Lærespørsmål i Den norske kirke behandles nå av Bispemøtet. Det ledes av preses Olav Fykse Tveit. Selv uttaler han seg selv slik om det som jeg her har tatt opp: «Kampen for homofile har vært mitt kall«. Siden det også er mange andre av biskopene som deler hans syn og som har deltatt på Pride, arrangert Regnbuegudstjenester og som har deltatt på deres arrangementer, er det innlysende klart at Bispemøtet ikke er verdige eller villige til å behandle spørsmålet om brudd på presteløftet der de har lovet troskap mot Guds Ord og kirkens bekjennelsesskrifter. Nå kan faktisk prester og biskoper gjøre hva som helst som strider mot Guds Ord, uten at det får noen konsekvenser for dem. Men om de vil holde fast ved Guds Ord og bekjennelse slik de har lovet, innkalles de snart for å få korreks, og i visse tilfeller fratas de sine presterettigheter, eller så omplasseres de, slik vi har opplevd her i Nord-Hålogaland og i andre bispedømmer. For da er de ikke lenger tilpasningsdyktige, og passer derfor ikke inn i systemet. Er det da underlig at mange av kirkens ansette velger å slutte, og at utlyste stillinger ikke blir besatt. Og er det da underlig at mange av kirkens medlemmer som vil holde fast ved Guds Ord, melder seg ut av kirka, og velger å fortsette i andre sammenhenger. Og er det da underlig at man i mange menighetet selv velger å forrette dåp og dele nattverds-felleskap. Nei, det er ikke det! Slikt ville neppe vært tilfelle dersom DNK, prestene og biskopene hadde hold fast ved Skriften og den evangelisk-lutherske bekjennelse! Men nå virker det som at den tid er forbi, dessverre vil mange si! Men dette er i stor grad kirka får takke seg selv for.
Det jeg her skriver, er ikke tilfelle bare i Norge. I Sverige og i Finland skjer det nøyaktig de samme prosessene. Der vurderer de framtidige alternativer, siden alt tyder på at bruddet med kirken ufravikelig ser til å nærme seg.
Hva er det som forårsaker alt dette, og at problemene og frafallet er så lik i alle disse landene, og sikkert også i mange andre land? Guds ord svarer: «La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og lovløshetens menneske åpenbares, fortapelsens sønn» (2Tess 2:3). Og dette frafall skjer blant de kristne, blant de som bekjenner kristennavnet men som ikke vil holde fast ved Guds Ord. Selv om de også kaller seg Kirken, er de ikke Jesu Kristi sanne kirke. Men de er bare navnekristne som iflg. Bibelen ikke har sine navn skrevet i livets ord. Og når den Antikrist, den virkelige lovløshetens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, skal de ikke ha makt til å stå i mot Antikrist, slik vi kan lese:
- «Alle som bor på jorden, skal tilbe det (dyret/Antikrist), hver den som ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt», Åp 13:8.
Og menighetens Herre tilføyer: «Dersom noen har øre, han høre».
Alta 24..09.2022
Henry Baardsen
