av Innledning:
Da brevet nedenfor ble skrevet i 1882, var det godt over 35 år siden den læstadianske vekkelse begynte. Slik vi kan merke allerede i 1852 Visitasprekenen som Læstadius holdt i Karesuando, fantes det allerede da antydninger til gruppedannelser, siden de ifølge LLL ikke ville samles under ett tak og i samme bedehus. Særlig fra begynnelsen av 1870-tallet økte de interne spenningene, også på finsk og norsk side av grensen. I boka Brev og skrivelser av Johan Raattamaa blir det tydelig at gruppedannelser allerede da var i ferd med å etablere seg, noe som også kommer klart fram i dette brevet. Raattamaa var en dyktig diplomat og en fredens mann, og han arbeidet utrettelig for fred og forsoning helt fram til sin død i 1899. Ved hjelp av kjærlighetens sammenbindende bånd lyktes han tross alt å holde hjorden noenlunde samlet, i alle fall så godt som det var mulig. Han var selvsagt ikke feilfri som leder, han heller. Etter min vurdering kom han med en del uheldige uttalelser som absolutt kunne misforstås og utnyttes, særlig i forbindelse med de mange store og lange konfliktene den læstadianske vekkelse opplevde i Amerika fra 1870-tallet og fram mot sin død. Dette ble også utnyttet for alt det var verd, særlig i forkant av og etter hans død. Det jeg her spesielt tenker på her, var dogmet om de førstefødte, noe som etter kort tid førte til at de førstedødtes menighet ble etablert.
Andre igjen gjorde alt de kunne for å slå kiler mellom Johan Raattamaa og Erkki Antti på den ene side og Læstadius på den andre side, men mest etter sistnevntes død i 1861. Denne konflikten nådde sin topp i 1897, etter trykkingen av nye Læstadius-postillen. De satte ut rykter om at lederne for gammellæstadianismen hadde forlatt Læstadius’ lære, og også dette ble utnyttet maksimalt – slik jeg vurderer det – for at de skulle ha gode nok argumenter for å samle egne skarer rundt seg selv, og for å etablere en egen og selvstendig læstadiansk gruppering, de nyvakte. Stridens kjerne i denne konflikten – som særlig foregikk mellom de som senere etablerte seg som de nyvakte og gammellæstadianerne – gjaldt særlig forholdet mellom loven og evangeliet, og dessuten det som blir kalt for “lovens tredje bruk” i forhold til de kristne. Kort fortalt anså de Raattamaa og Erkki Antti for å være alt for evangeliske, og selv krevde de en ny vekkelse av alle, også av de kristne.
Derfor gikk det bare noen få år etter Raattamaas død før vekkelsen varig ble splittet opp i tre store grupper, gammellæstadianerne, de nyvakte og de førstefødte. Og etter hvert ble det flere og flere nye selvstendige grupperinger. Heller ikke den læstadianske vekkelse i Norge ble spart, dessverre! Ikke noen av disse splittelsene har blitt til den velsignelse som vekkelsen kunne ha blitt, dersom vi hadde fulgt Jesu oppmuntring om forsoning, og viktigheten av at alle kristne skulle være ett, slik han var ett med Faderen.
Henry Baardsen
Raattamaa oppmuntrer til fred og forsoning blant læstadianske kristne i Norge i 1882
Ennå vil jeg si til dere gamle predikanter, Petter (Meri-Pietari, Peder Olsen Fjelldal, senere de førstefødte), Paulus (Palovaara), Spein (Sven Mikkelsen, var ofte i Alta, bodde ca. 10 år i Reisa og døde i Manndalen i 1886) og (Petter) Posti (den første lederen i Alta):
Gjør opp, dere i mellom, la dere forsone. Se til at dere samler Jesu får og lam til ett og samme fårehus! For de er alle sammen Jesu egne, han som har gitt sitt liv for fårene. Både dere og vi er alle sammen bare unyttige tjenere, men Jesus har befalt oss røkte og å fø hans får og lam.
Og ennå vil jeg si til dere, alle dere menn som har læreansvaret, men dessuten til alle kjære brødre og søstre i Ofoten, i Bugøynes, i Reisa, i Hammerfest, i Alta og i Vadsø:
La oss forbli i “Kristi lov”. Dette er også et bud, nemlig at vi skal elske hverandre (Joh 13:34). Kjære brødre og søstre: Elsk hverandre med samme innbyrdes kjærlighet som Jesus har elsket dere og oss med.
Jeg har nå i en førti års tid forkynt omvendelse og syndenes forlatelse for alle som har vært tynget av sine synder. Vi skal derfor ikke forundre oss, selv om både de kraftløse og de som er mektige, gjør alt de kan for å prøve å seire over forfølgelsens flamme. For dette er noe som vi må utstå fra verdens hop, men også fra listige brødre. Men Herren sier: Fryd dere og juble i glede (Mt 5:12). Derfor sier jeg: Glede dere og juble, kjære brødre og søstre, for deres lønn er stor i himmelen.
Hils alle kristne i Norge fra meg…
Saivomuotka 1882, deres gamle bror
Johan Raattamaa
